Livet har vært en kamp siden året 2015. Det har vært oppturer og nedturer. Jeg har gjemt vekk mye stygt en plass der jeg håpet at de aldri skulle komme tilbake. Gjemt vekk sinne, sorg og frustrasjoner enten ved å forsvinne eller i alkohol og gjort dumme valg. Jeg har vært på vei ned en lang, slitsom og destruktiv vei for meg selv og for hvert veikryss valgt den enkleste veien der og da som viser seg å være tyngst.
Til slutt endte jeg i en nummen tilstand der jeg sluttet å være sint, sluttet å være lei meg, sluttet å føle ting i det hele tatt. Jeg har såret de jeg elsker, isolert meg, ja… Jeg sluttet å leve i det store og hele. Flammen inni meg sluknet sakte, men sikkert. Jeg kom til et punkt der en veldig viktig person for meg så meg rett i øynene og tryglet meg om å komme tilbake fra der jeg en gang var. Jeg så smerten, frustrasjonen, frykten og håpet i øynene hennes. Hjertet mitt knuste. Hvordan kunne jeg snu nå? Noe inni meg lyste opp og jeg skulle bli bedre en dag, om ikke for meg så for henne.
Det gikk for en stund, jeg sluttet å skyve de som var glad i meg vekk. Skaffet meg en jobb og tok meg sammen på mange måter. Men det jeg hadde gjemt vekk var der enda, sinnet og frustrasjonen. Det vokste, men jeg hadde lagt et lokk på det og la ikke lenger merke til det. Det hadde gått et år, jeg kjente noe kokte, men jeg ignorerte det. Det skulle jo gå vekk nå som jeg hadde «tatt meg sammen». Jeg hadde noen tilbakefall på fylla med aggresjon og sammenbrudd, hadde det ikke vært for de fantastiske kompisene mine og søskenbarnet som holdt meg igjen så hadde jeg nok kommet i større kniper enn jeg gjorde. Allikevel skjøv jeg hendelsene vekk som vanlige fyllating. Nok et halvt år gikk og jeg var på hytten med en av mine beste venner. Vi drakk, som unge voksne gjerne gjør på hytta for å slappe av. Kvelden gikk overraskende fint. Dagen etter skulle han dra og jeg skulle slappe av og vente på at familien kom dagen etter.
Plutselig kommer en sensasjon over meg som jeg har ingen kontroll over, pulsen øker, jeg får tunnelsyn. Tårene triller i det jeg får masse bilder i hode, jeg mister kontroll over pusten og faller ned på knærne. Vennen min ble redd, han visste ikke hva som skjedde med meg. Dette var mitt første angstanfall. Jeg ristet av meg når jeg kom til mine fulle fem igjen, følelsen var ikke helt borte, men han måtte hjem. Når jeg gikk tilbake til hytten fra busstoppet kom den igjen. Frykt for å miste kontroll igjen, kanskje klikke helt i vinkel og skade meg selv, eller verre – skade noen andre. Fortvilet ringte jeg kjæresten som klarte å roe meg relativt ned slik at jeg kom meg inn på hytten og fikk låst dørene. Pulsen var i 100 og jeg turte ikke lukke øynene engang, dette i frykt for å se flere bilder. Å dusje var helt grusomt, det kunne trigge angsten. Jeg spiste ikke, jeg kunne kun se på søte dyrevideoer ettersom det var så å si det eneste som ikke trigget angsten og bildene. Alt var håpløst igjen. Forskjellen er at denne gangen skulle jeg kjempe.
Familien kom og så hvor dårlig jeg var, de ble bekymret igjen. Jeg kunne se at de ble lei seg på mine vegne. Det eneste som var godt der og da var kjærligheten jeg kunne se de hadde for meg, det var min motivasjon. Hadde det ikke vært for familien, kjæresten min, mine utrolig gode og flinke venner som dro meg ut og tok vare på meg når jeg ikke klarte. Ja, da vet jeg ikke hvor det hadde tatt veien. Jeg ble pushet til å søke hjelp, jeg var ikke veldig begeistret i starten da mine tidligere erfaringer med psykologer og psykiatere ikke var særlig hjelpsomme.
Før jeg fikk tildelt en psykiater var det de rundt meg som sakte, men sikkert gav meg selvverd. De viste meg at jeg var elsket, ønsket og viktig i deres liv. Jeg lå i gjørmen krøket sammen i fosterstilling, men denne gangen var jeg ikke alene, de tok meg i armene og løftet meg opp. De kjempet med meg og sakte men sikkert sto jeg på knær og etter mange måneder med tilbakefall klarte jeg å stå på beina igjen. Beina skjelver enda og jeg står ikke stødig, men de rundt meg støtter opp under meg og sørger for at jeg ikke faller igjen, og om jeg skulle falle vet jeg at de tar meg imot og løfter meg nok engang. 2019 er mitt år.
Jeg har enda å tørke av skitten og heve hodet, men jeg ser endelig en vei ut av dette. Det jeg ønsker å formidle videre er – søk hjelp, søk hjelp i venner, i profesjonelle, i noen. Det er ingen skam, eller tegn på svakhet. Det er styrke.
Glasshjertet
——————————————————————–
Fokus på psykisk helse
Denne historien er skrevet av ei jente som ønsker å være anonym og har skrevet historien under pseudonymet Glasshjertet. Østhavet vil sette fokus på psykisk helse og psykiatritilbudet i Vardø kommune. Dersom flere vil dele sin historie, åpent eller anonymt, er det bare å ta kontakt med oss via epost, telefon eller komme innom redaksjonen.
——————————————————————–
Psykisk helsehjelp
Rundt halvparten av befolkningen i Norge får psykiske vansker eller lidelser i løpet av livet, og det kan ramme mennesker i alle aldersgrupper og alle lag av befolkningen. Hvordan problemene viser seg, varierer fra person til person, avhengig av livssituasjon og omfanget av problemet.
Dersom du opplever psykiske vansker, kan du kontakte fastlegen din eller kommunen du bor i. Kommunen har en rekke tilbud til personer som trenger psykisk helsehjelp, og til deres familie og pårørende. Fastlegen din kan gi deg behandling for lette og moderate psykiske plager og henvise deg videre. Fastlegen hjelper deg å få kontakt med psykisk helsetjeneste og andre tilbud i kommunen eller henvise til psykolog, spesialister ved et distriktspsykiatrisk senter, psykiatriske klinikker eller sykehus.
Alle innbyggere som i folkeregisteret er registrert bosatt i en norsk kommune, har rett til en fastlege. Hvis du lurer på hvem din fastlege er, kan du logge inn på helsenorge.no eller ringe Veiledning helsenorge.no på 23 32 70 00. Dersom du trenger akutt hjelp, men ikke får tak i fastlegen din, kan du kontakte legevakten. Enkelte større byer har også psykiatrisk legevakt.
Kilde: Helsedirektoratet