Etter å ha vært stasjonert i fem år som kommandant ved Vardøhus festning, overlot Odd Inge Haravik den viktige posten til en ny kommandant onsdag 2. september. Før det høytidelige kommandantskiftet hadde Haravik tid til et siste intervju med Østhavet.
I løpet av hele sin karriere i forsvaret er Vardø det stedet Odd Inge Haravik har vært stasjonert lengst. Kommandantskiftet foregår samtidig som Østhavet går i trykken og stafettpinnen gir han videre til Roger Hoel. De kjenner hverandre fra før da de seilte sammen i kystvakta på 90-tallet. For Haravik går ferden enda lengre nord.
Siste beordring
– Min siste beordring er å være stasjonssjef på Jan Mayen. Der skal jeg være i et halvt år til jeg blir 60 år som er den absolutte alder i Forsvaret. Jeg kan vel nå si at alle i Vardø er hjertelig velkommen til å feire dagen med meg deg, sier han med et smil og legger til:
– Skyssen dit må dere ordne selv. Han legger til at selv om han drar fra Vardø nå, er det ikke umulig at han dukker opp i Vardø igjen.
Minnerik tid
Når Haravik får spørsmål om hva han vil minnes mest fra tiden i Vardø og hvorfor, er listen lang.
– Jeg må vel begynne med begynnelsen. I likhet med alle som har vært en del av kommandantkollegiet, med syv kommandanter ved Norges festninger, er det mest minnerike det å overta kommandantskapet ved en festning. Den tilliten jeg fikk når jeg overtok for fem år siden er et absolutt høydepunkt.
Episoder og ærefulle oppdrag har det vært mange av.
– Det å få holde tale hver 8. mai i Kiberg er noe jeg har gjort med ærefrykt, fylt av spenning og ydmykhet i forhold til partisanenes historie. Dette er noe som sitter dypt. Å få holde alle talene og legge ned kransene er høydepunkter i min tid her.
En annen hendelse som har satt spor er da han ble invitert inn til å være med og markere kvinnedagen.
– Det var virkelig utenfor min komfortsone, men det å få lese dikt til alle damene i Vardø var utrolig flott, og det skulle bare mangle at man stiller opp på et slikt arrangement. Diktet som ble lest var Kron ska ho ha, kvinnfolket, av Hans Anton Grønskag. Kystkvinnene er bærebjelker i samfunnet og håper flere vil lese for minnes dette.
Revitaliseringer og oppgraderingen av både festningen, formidlingsbiten og arbeidet på Reinøya er noe han er stolt over å ha bidratt til. Det er en milepæl og muligens noe av det største som har skjedd siden 650-årsjubileet til festningen.
«Kommandanten som drepte treet»
– Jeg var litt bekymret for at mitt ettermæle skulle bli «kommandanten som drepte treet», ler Haravik.
Dette etter han forsto viktigheten av det, da det dukket opp innslag på NRK-nyhetene om rognetreet. I 2018 plantet han et nytt tre.
– Det ble gitt i gave av den inntil videre siste fylkesmannen i Finnmark og fortsetter.
– Rognetreet er et slags symbol på vardøværingen. Det er nesten så det burde vært i byvåpenet. Det symboliserer livsgnisten, sjela og offerviljen i krig og fred som dere som bor her har nedarvet gjennom generasjoner. Vardøværingene har en iboende handlekraft og et godt lynne. Alt dette samlet er nødvendig om man skal klare seg ved ishavet. Ikke minst er dere god på fest, det er heller ikke tatt fra lufta, men kommer gjennom generasjoner. Slik har dere fått kallenavnet den muntre by ved Bussesund. Men jeg har lært dere å kjenne som direkte. Da på en positiv måte. Men det er altså slik, at når jeg har fått nye soldater hit, har jeg valgt å ha en forelesning om «kulturforståelse» for dem, slik at de skal forstå at om noen hilser på dem på butikken eller begynner å snakke og smile til dem, er det bare slik det er i Vardø.
Mer en rolle enn en stilling
Med mange, gode og minnerike oppdrag har det vært en utfordrende og spennende tid som kommandant. Det er mer en rolle enn en stilling, forteller Haravik.
– Det tar tid å forstå denne rollen og hvordan man skal oppfylle den. Det ene er det som er inne i stjerna, men så er det vår rolle ut i det sivile samfunnet. Det å bli kjent med det sivile samfunnet her, har gitt meg mange svar på hvilken rolle kommandantskapet har hatt og har. Hvordan man også må tilpasse seg til en ny tid, og fylle rollen som kommandant i en form og et innhold etter en 700 år lang tradisjon. Erfaringene fra Kystvakta og hvordan de jobber med sivilmilitært samarbeid og med tverrsektoriell samhandling hver dag, har vært en god ballast og et godt verktøy for hvordan jeg har løst min oppgave som kommandant.
I sin tid som kommandant har Haravik holdt mange gode, kraft– og meningsfulle taler som tar opp dagsaktuelle samfunnstemaer og debatter.
Føler seg forpliktet til å mene noe
– Jeg føler meg forpliktet til å mene noe. Det er hverdagstemaer som folk kjenner seg igjen i. Man kan ikke bare komme med tomme ord, det må være knagger folk kan henge på. Derfor har jeg gitt min støtte til Kystopprøret og deres kamp for naturressursene. Det gjelder hele kystnorge sin framtid. Uten havet og havets folk, hva hadde vi vel vært da som nasjon. Noen stabbur oppe i en dal? Vi må verne om kystkulturen og vår siste bærekraftige naturressurs. Hvorfor skulle ikke jeg mene noe om det. Jeg bryr meg om framtida og de unge. Hva skal de leve av? Hamburger og kylling? Tenk etter på at hvitfisknæringa er den siste bærekraftige næringa vår. Vi må diskutere hvordan vi kan ta vare på og sikre eierforholdene og skape utvikling og verdiskaping av disse. Så kan jeg vel ha blitt storkjefta, og sagt at jeg ikke har fått ordre om noe. Men det er som stolt fiskersønn og som del av en fiskerfamilie gjennom generasjoner min plikt å minne om nasjonen Norge som sjøfart og fiskerinasjon. Vi må ta vare på Barentshavet, kysten og folkene.
Han stiller spørsmålet man må diskutere, hvor skapes verdier, og svarer samtidig. Vi hadde vært ingenting uten havet. Kyst-Norge og verdispørsmålene må man begynne å diskutere.
En annen sak som har vært viktig for Haravik i sin tid som kommandant ved festningen er det å ta vare på og integrere våre krigshelter. Derfor er de integrert og har fått vært med på markeringer ved festningen.
– Det har vært en stor ære og glede å få jobbe med dem, og veteranene og festningen utfyller hverandre.
Vardøhus er nasjonens viktigste flaggpost og har markert norsk suverenitet helt tilbake til vikingetiden. Det er fortsatt en grunn til at kongen vil ha oss her. Vi er den viktigste flagg og salutt-tjenesten som er.
Framtidas festning
Han har tanker om framtidas festning og bruk, og sier samfunnet her har vært flink å bruke festningen til representasjon. Den er Vardøs ansikt utad, og det ene handler om funksjonell bruk det andre om identitetsskapende arbeid, noe også Vardøhus Festnings Venner bidrar til.
– Jeg håper noen tar tak i festningens historie og samler den mellom to permer. Både hva gjelder rollen og betydningen. Den er lite beskrevet og fragmentert. Samtidig underkommunisert. Det beste vi har er vel jubileumsskriftet fra 650-årsjubilleet. Det er mye om bygninger og slikt, men historien er enorm og må sorteres. Men norgeshistorien trenger å få en oversikt over rollen og betydningen av den blotte tilstedeværelse av en festning og kommandant i nord.
– Vi skal tilbake til storhetstiden. Jeg håper festningen enda mer kan bli et naturlig samlingspunkt i byen, for Finnmark og Nord-Norge. Hør på mottoet – det er så tøft og oser av storhet og stolthet:
Fidelis in Ultima Thule – Trofast i det ytterste nord
