Så kom årets Varanger årbok i handelen, i rute og full av ny historie. Nok en gang kan gamle og nye lesere glede seg over en innholdsrik og interessant bok. Her er mer enn 40 kortere og lengre artikler, av like mange forfattere. I år har redaksjonskomiteen gitt oss en bok på knappe 400 sider. Det er etter min mening akkurat passe. Boka er fyldig, men ikke uhandterlig for leseren. I tillegg er innholdet så bra at mange bøker nok vil vise tegn til slitasje allerede før jula er over.
Av Rolf Randa
Jeg regner med at det for redaksjonskomiteen også i år har vært vanskelig å sette en grense. Normalt kommer det jo så mye stoff inn at noe må velges bort. Temaet for årets bok er «Kulturminner». Som redaktør Trygg Jakola skriver, kulturminner er mere enn fysiske ting vi kan se og kjenne på. Spekteret i boka gjenspeiler det. Når man leser seg gjennom boka skjønner man at vi har utrolig mange flinke fortellere i Varanger. Folk som skriver om selvopplevde ting, og folk som har skrevet artikler om andres opplevelser, eller om spesielle emner som interesserer dem. Vanlige folk som skriver fortsetter å gjøre årboka levende og interessant. I tillegg kommer fagartikler, hvor forfatterne har fordypet seg i et emne. Det er ingen overdrivelse å si at alle som er interessert i Varanger, vil finne flere artikler som de etterpå vil lagre i minnet.
Nå som Varanger Årbok er godt inne i sitt femte tiår med årlige utgaver, er den totale mengde skrevne historier utgitt av historielagene rundt fjorden av kjempestor verdi. Som kildemateriale for senere bruk er årboka like viktig som et søk i arkivene. Her står de personlige historiene som fyller ut det offentlige rapporter og statistikker kan vise. Varanger Årbok 2022 løfter fram nye sider av vår nære historie. Noen av de til ettertanke, andre av de gir leseren ny forståelse, kanskje noen også sitter igjen med spørsmål om hvorfor det måtte gå slik, når artikkelen er lest.
Som alltid før er hendelsene som beskrives i årets bok enten blitt til i Varanger, eller har tilknytning til området. Med vår geografiske beliggenhet betyr det at også årets bok favner havet vestenfor og våre naboland i øst. Det er ikke rettferdig å trekke fram noen artikler fremfor andre i en så omfangsrik bok. Men jeg vil likevel omtale to, hvorav den ene er skrevet av en for meg ny skribent.
Den første historien som var spesiell for meg, var Mari-Ann Nilssens artikkel om Håkon Evjenth. I mine guttedager leste jeg en av hans guttebøker, «På langferd i grenseland» Mye av innholdet husker jeg fortsatt, for Evjenth traff noe i meg. Mari-Anns historie om ekteparet Evjenth, og deres særegne liv i Nordvaranger var derfor spennende lesning. Den andre artikkelen jeg vil trekke frem, som et eksempel på hvorfor jeg mener årboka er blitt både kjær og viktig for folk, er Ingse Wollmanns artikkel om sauedrift på Skogerøya. En fin artikkel som forteller hvor fort sentralisering og urbanisering forandrer samfunnet vårt. Bare minner, hus og tufter er tilbake etter mange tiår med slit for å få til et utkomme på Skogerøya. En artikkel som til fulle beskriver et «kulturminne».