Forfatteren Jan Arvid Jørgensen presiserer at boka er en dramatisert slektsroman. Jan er vardøværing, men har som mange andre tilbrakt sitt voksne liv i sør, men var stadig på besøk i hjembyen. Det er viktige tidsbilder Jan risser opp. Om slekta som slo rot i Gjesvær og livsvilkårene for de som livberget seg av fiske. Han skriver om foreldrenes barndom og oppvekst før krigen i Gjesvær. Familien havner på dramatisk vis i Vardø, da Øst Finnmark ble frigjort høsten 1944. Jan gir oss usminkede bilder av samfunnet Vardø i tiårene etter frigjøringen, og av familielivet til foreldrene, Ladikep og Jenny og deres fire barn.
Bok av Jan Arvid Jørgensen omtalt av Thor Robertsen
Det er med moden overveielse Jan har tatt pennen fatt. På bokens bakside skriver han:
Folk og tidsstrømmer setter spor, noen ganger uutslettelige og noen ganger ikke mer enn det nordavinden skaper når den feier gjennom landskapet. Alt kan viskes bort. Når vinden dør hen over forlatte grender, er alt tilsynelatende unisont, horisonten er utjevnet. Støvet dekker hustufter og historier. Bare de som skraper i marken, vet om noe mer. Og det er det heldigvis alltid noen som gjør, mennesker som prøver å avdekke det som ligger under. Nysgjerrigheten er en seiglivet lyst. Likeledes ønsket om å forstå, fange det menneskelige, det moralske og fatte hvorfor.
Jan har ikke bare skrapet i marken, han har gravd.
Det var aldri kjedelig på Brodtkorbs kai, skriver Jan. Familien bodde i et av de tre boligkompleksene der. I hver leilighet bodde det forskjellige mennesker, mer ulike enn bladene på trærne, hvis det hadde vært noen i Vardø. Vardøværinger med god husk nikker nok gjenkjennende til navn som Kalle Hai, Renè og bydikteren Randolf. Gjennom Jans beskrivelser blir vi godt kjent med personene og miljøet på Brodtkorbs kai, som også gikk under det folkelige navnet Villa Pilsen.
Jan skriver livaktig om oppvekst og spennende ungdomsår i rundt om i Vardø, om hvordan familien skaper levebrød av fiske, og morens glede over å flytte til nybygd hus i Dronningens gate. Jan legger ikke skjul på turbulente og vanskelige familieforhold og trange økonomiske kår som et resultat av farens viderverdigheter.
Med tiden skilte foreldrene lag. Ladikep ble sjømann, og avanserte til pumpemann på oljetanker. Når han mønstret på ny båt og introduserte seg for mannskapet sa han alltid: Jeg er den nye pumpemannen om bord. Mitt navn er Ladikep, og jeg sier det bare en gang. Jenny som var sterkt knyttet til Vardø ville ikke flytte sørover. Men, skjebnen ville noe annet. Tilfeldigheter gjorde at hun havnet i sør. Der tok hun utdannelse, fikk arbeid og ble økonomisk uavhengig. Hun blomstret opp. Jan skriver: Først da døden var et faktum for begge, ble de gjenforent på kirkegården i Lørenskog.
Dette er en ærlig og veloverveid bok. Rane Kristensen som var klassekamerat, og i all tid bestevennen til Jan, understreker nettopp Jans evne til å skrive slik han så og opplevde årene i Vardø, bymiljøet og familielivet. Jan var en ærlig kar, absolutt troverdig, fastslår han.
Jan gikk bort for to år siden etter lang tids sykdom. Manuskriptet var ferdig og levert trykkeriet. Dagen før han døde fikk han beskjed om at boka var i trykken, men Jan fikk aldri sett den ferdige boken.
Jeg anbefaler boka til vardøværinger og andre med et forhold til byen. Du kan kjøpe boka via Rane Kristensen som du treffer på Facebook eller på telefon 918 30 720. Prisen er kr 150,- og pengene går i sin helhet til Kreftforeningen.