«Oooooh!», høres det ved disken i det en eldre mann med lang sort frakk, hatt og en grønn paraply kommer inn. Foran oss ser vi en annen mann velge ut varene sine. En kongekrabbefot. Bak disken finner man et ansikt mange i Vardø har sett før. Han heter Ronny Johansen og har sin bakgrunn fra Vardø Videregående skole.
Kongekrabben har en kilopris på 999 kroner, og prisen for den ene foten ender på 267,73 kroner. Allikevel er ikke dette prisgiganten. Det er hummer til 1190,80 kroner kiloen.
– Det er ikke hverdagskost, sier mannen som handler. Likevel kommer han ofte innom på fredager for å handle av det store og fristende utvalget av sjømat som ligger i fiskedisken på butikken Fish Me i Mathallen på Fisketorget i Bergen.
Ronny forteller at de selger kongekrabben med null fortjeneste. Prisen til fiskeren har økt, noe han tror vil fortsette, ettersom kongekrabbefeltene i Alaska er stengt for fiske.
Omskolering førte han til Vardø
Før han havnet i Bergen hadde han 7 år i Vardø. Johansen kom til Vardø i 2001 for å begynne på det som da het VK1 Fiskeindustri. Deretter ble han en av de to første lærlingene ved Vardø Videregående skole fra 2002, og var med å starte opp Kaikanten Fiskebutikk i 2003.
– Jeg kom til Vardø for å ta omskolering, etter å ha jobbet som fisker fra 1993 til 2000. Tiden på videregående i Vardø var veldig lærerik. Selv om jeg hadde jobbet med fisk, visste man jo ikke hva som skjedde etterpå. Samtidig fikk man en enda større forståelse for hva førstehåndsbehandlingen har å si for resten av produksjonen og ferdig produkt, forteller han.
Som en de to første i Norge kan Ronny glimte til med to fagbrev innen det som nå heter Sjømatproduksjon og Sjømathandler. I etterkant av fagbrevene jobbet han en tid som produksjonsleder ved skolen, før turen gikk til Bergen i 2007 sammen med forloveden Lene Gerhardsen. Hun gikk fra Norges Bank i Vardø til DNB i Bergen.
Ikke bare en solskinnshistorie: – Kor i hælvette e det vi er kommen. Det hær gidd æ ikke!
Møtet med storbyen og Bergen var ikke bare en solskinnshistorie.
– Da vi flyttet hit regnet det 88 dager i strekk. Da tenkte jeg «Kor i hælvette e det vi er kommen. Det hær gidd æ ikke!», humrer Ronny.
– Det går i jobb og hund, og noen ganger i kjerringa
De 88 dagene har nå fått selskap av 14 år, og han har opparbeidet seg god kompetanse som sjømathandler, kanskje en av de fremste i Norge. En tid var han medeier og daglig leder for tre ulike fiskebutikker på Fisketorget i Bergen, men det ble litt mye jobb og mas. Nå er han butikksjef for Fish Me, noe han trives veldig godt med, selv om det også er travle dager der.
– Det går i jobb og hund, og noen ganger kjerringa, ler Ronny og forteller at de har åpent alle dager, bortsett fra første juledag og at skrittelleren gjerne kommer opp mot 25-26 tusen skritt om dagen.
Noe av det beste med jobben mener Ronny er de faste kundene og forholdet til kundene.
Mye ansvar og mye regler
I tillegg til å ha ansvaret for butikken, er han sensor for Sjømatnemda på Vestlandet. I butikken har han også ansvaret for IK-mat for både fiskeavdelingen og de to andre tilhørende bedriftene med bakeri, restaurant og sushi. Med det menes de rutinene som bedriften må ha for å etterleve regelverk og for å sikre god mattrygghet.
– Det blir bare mer og mer regler, og man skal jo også holde seg oppdatert, sier Ronny.
Totalt har de sitteplasser til 300 personer. I butikken er de fire faste ansatte, i tillegg til sommervikarer i høysesongen i mai til september. Da kan det fort kan bli 80 stykker som er innom og arbeider.
Man blir aldri utlært, og man bør ta lærdom av Japan
Det å holde seg oppdatert er også noe som gjelder sjømaten i disken. Selv om han roser utdanningen og tiden på Vardø Videregående, er det mye han har lært seg senere og nevner skjell og skalldyr -østers, hjerteskjell og mongolskjell som storselgere. Hval har de også i sesongen, hvor også restauranten selger hvalburgere. Kanskje fra hval skutt i Bussesundet.
– Man blir aldri utlært og man lærer stadig noe nytt, både fra kunder og kollegaer. I tillegg var det helt utrolig å reise til Japan på fiskemarked. Hvordan de utnytter sjømat der, er noe vi bør ta lærdom av. De bruker alt. Til og med fiskebein blir pulverisert og solgt i pulverform, forteller han.
Han forteller om en trend i tiden, hvor yngre folk er begynt å spise mer fra havet. For Ronny og butikken er kvaliteten på det de selger det viktigste.
– Vi tar kun inn råvarer fra kystflåten, og helst fisket lokalt. For oss handler det om bærekraft, og det kvalitetsmessige. Helst ser vi at vi får jukse- eller linefanget fisk. Om vinteren får vi også levende torsk, som vi har i akvarier og kundene kan velge hvilken fisk de ønsker. Vi skjærer også mesteparten av det vi selger selv. Det gjør at vi har enda bedre kontroll på produktene våre, sier Ronny.
Den omdiskuterte Stillehavslaksen eller Pukkellaksen, har de ikke hatt i salg enda. Selv om han ikke ser bort fra at det kan skje.
– Jeg spiste den i sommer i nord, og den var kjempegod, sier han.
– Det er manko på folk med kompetanse og denne utdanningen
Både Ronny og kjæresten savner Nord-Norge.
– Ja, savnet er der. Både til sommeren, med natur, fjell, elva og jakt. Vi er nok heller ikke fremmede for tanken på å flytte nordover og «hjem». Lene har sagt gjerne Vardø, smiler Ronny.
Skulle ikke turen for de to utflyttede finnmarkingene gå nordover, ønsker Ronny gjerne seg besøk fra den nasjonale sjømatlinjen.
– Det er manko på folk med kompetanse og denne utdanningen. Da jeg fikk jobb her, sendte jeg bare CV og fikk jobb med en gang. Skolen må bare ta kontakt, bare ikke i høysesongen, ler han, før han må skynde seg å betjene enda flere kunder som skal sikre seg havets godsaker til helga. En hilsen nordover er likevel på sin plass før man tar farvel for denne gang.
– Ja, det er mange som fortjener en hilsen. Jeg vil hilse til alle kjente, men det får vel bli en ekstra hilsen til Steinar Sundkvist, Roald, Svein Åsmund, Kari Anne og han Svein Borgersen, avslutter Ronny.
