Hver sommer gjennom 30 år har Vardø markert pomorhandelen og vennskapet mellom vårt naboland og vennskapsbyen Arkhangelsk. Finn Stavseth var med i den første pomorkomiteen. Han forteller at det startet som Pomormarkedet i 1991, før det ble endret til Pomordagene og deretter Pomorfestivalen.
Ettersom Østhavet ikke hadde sett dagens lys så tidlig på 1990-tallet har vi sett i Finnmarkens arkiv for årene 1990 og 1991 for å få et innblikk i festivalens spede begynnelse.
Der kan man lese at deres mål var å ha et marked som var annerledes og å ta opp en gammel tradisjon med handel og også kultur, samt å styrke næringslivet og reiselivet i kommunen. Noe av det spesielle i 1991 var det at det skulle være en rekke russere i byen. Som kjent hadde det vært vanskelig å skulle krysse grensa under Sovjetunionen, så dette var veldig spesielt.
Sentrert rundt Brodtkorbsjåene
I tillegg kan man lese at markedet var sentrert rundt Brodtkorbsjåene, da man mente dette er selve symbolet og minnesmerket over pomorhandelen. I tillegg er sjåene som står innerst i havna ensartet i Nord-Norge, og man heller ikke noe lignende i Arkhangelsk-Kvitsjøområdet. «Saltfiskbua», som er den eldste, ble reist for 200 år siden.
I dag kjenner vi området som Pomormuseet som ble åpnet i 2005.
I desember 1990 hadde Finnmarken en artikkel med tittelen «Pomorbyen satser». Helt sentralt i planleggingen sto samarbeidet med Arkhangelsk og det å gjenskape pomorhandelen.
Pomorgruppa besto av Pirjo Saariniemi, Kåre Flå, Finn Stavseth, Thorleif Isaksen og Kari Jensen. Komiteen var oppnevnt av Vardø kommune og hadde i oppgave fra formannskapet å følge opp vennskaps- og samarbeidsavtalen med Arkhangelsk. Året etter vokste komiteen til 16 kommunalt utnevnte personer.
Det første Pomormarkedet
Lokalhistoriker Thor Robertsen var fylkesråd på den tiden, og forteller at fylkesadministrasjonen i Arkhangelsk også var sentral i de første årene. Han forteller at det til det første Pomormarkedet kom et fullastet russisk turistskip med kunstnere, handelsfolk og politikere.
– Jeg husker også at det russiske motehuset «Chaika», «Måken» på norsk, også kom med skipet. De hadde flere moteoppvisninger med den nyeste moten fra Russland. Det var også et næringslivsseminar i en fullsatt kinosal på Turnhallen og det var et yrende liv overalt i byen. Med både musikk og mange russiske håndverkere og kunstnere, sier Robertsen.
Han sier videre at nå har russerne vært fraværende grunnet koronapandemien. Derfor bør bestrebe seg på å få en stor og bred deltakelse fra russisk side når pandemien er over.
– Noe annet vil være meningsløst når man snakker om en kulturell og historisk pomorfestival, avslutter han.
Ville ikke være som alle andre
Finn Stavseth fra den første pomorkomiteen husker godt begynnelsen.
– Vi var opptatte av å ha et marked som ikke var slik som alle andre, og tanken var at det ikke bare skulle være gateselgere, men å styrke både næring og kultur. Det var litt lunken stemning blant næringslivet. Meningen i starten var å ha et marked som vi og russerne skulle bytte på å ha annethvert år, sier Stavseth.
Spesielt husker han hvordan man var opptatte av å bruke Brodtkorbsjåene og området rundt. Han forteller at spesielt klokkespillet som var i havna er noe som han minnes og gjorde inntrykk.
– I tillegg var det viktig å ha lokale komiteer og grupper for folkelig inkludering. Og ikke minst god markedsføring. Blant annet markedsføringen har vært elendig de siste årene, og er noe man bør bli bedre på, sier Stavseth.
Han legger også til at man kanskje må fornye seg for ikke å være som alle andre.
– Det kan være en ide å kaste alt, blåse ut ideer og få på plass nye tanker. Tenke på hva som fenger de unge, samtidig som historien, kulturen og markedet kan fremmes på nye måter, sier han.
Gode minner og gode venner
Herly Dahl er også en som husker det første Pomormarkedet. Hun har lånt Østhavet tre bilder fra 1991 og har mange gode minner fra begynnelsen.
– Noe av det mest spesielle og som jeg husker mest, er det inntrykket de russiske gjestene fikk og hvor spesielt det var for dem å komme til Vesten. Det var deres første tur hit. Vi ble godt kjent og besøkte de også i Russland, og bodde hjemme hos hverandre. Med tiden har det blitt mange turer over grensa og det viktigste man kan fremme er folk-til-folk-samarbeidet, slik hjelper mot krig, sier Dahl.
