Initiativet Ta havet tilbake og jorda i bruk har nylig lansert en Matmeldingen. Den tar opp dagens utfordringer i fiskeri- og landbruksnæringen og har politiske krav for en ny, bedre og bærekraftig matpolitikk. Dette skjer samtidig med at Stortinget behandler Riksrevisjonens kritikk av norsk fiskeripolitikk de siste 16 årene.
Arbeidet med Matmeldingen startet for to år siden etter Globaliseringskonferansen med temaet «Ta havet tilbake og jorda i bruk», hvor alle disse organisasjonene var samlet. Siden har de jevnlig møttes i ulike sammenhenger og samarbeidet har virkelig gitt frukter.
En helt utrolig jobb
Fra Kystopprøret, som har sitt hovedsete i Vardø, har Torbjørn Eriksen og Frank Cato Lahti vært i redaksjonskomiteen.
– Nettverket har gjort en helt utrolig jobb, både innen fiskeri- og landbrukspolitikk. Vi er stolte av å ha få tatt del i dette. Viktigheten av å samle alle de ulike stemmene og menneskene som engasjerer seg for en bedre og bærekraftig matpolitikk er absolutt tilstede. Kravene til en ny matpolitikk er på sin plass og når man får gjennomslag for disse vil det bety mye for mange kystsamfunn, landbruk og for forbrukerne i Norge, sier Eriksen og Lahti.
Redaktøren for Matmeldingen, Are Einari Björklund Skau, er klar i sin tale.
-Vi trenger en ny fiskeri- og landbrukspolitikk der samfunnsoppdraget står i sentrum. Der havets og jordas ressurser brukes for å sikre nok og trygg mat til befolkninga, verdiene tilfaller lokalsamfunn, og ressursene bevares for fremtidige generasjoner, sier Björklund Skau.
80 prosent mindre drivstoff enn trålerflåten
Kystfiskeflåten er svært effektiv, skånsom mot økosystemene i havet og bruker 80 prosent mindre drivstoff enn trålerflåten. En sjark på 11 meter kan fiske fem tonn fisk på en dag, og levere denne dagsfersk til lokale mottak på land, og dermed skape sysselsetting og liv langs kysten. Dermed er kvaliteten høyere, miljøavtrykket mindre og samfunnsnytten større enn fra fisk fanget av trålerflåten.
– Kystfiskere og småbønder har vært grunnsteiner i oppbyggingen av Norge, men i dag er begge næringer og deres samfunnsoppdrag blitt offer for hensynsløse handelsstrukturer. Jaget etter stadig økende produksjonsvolum og lønnsomhet skjer på bekostning av matsikkerhet, sysselsetting, klima, natur, kulturarv og kulturlandskap, sier leder i Attac, Hege Skarrud.
Fiskeripolitikken må legges om
Med Matmeldingen kommer det sterke signaler om at fiskeripolitikken må legges om slik at kvotene omfordeles fra den havgående trålerflåten til kystflåten. I tillegg at kvotene ikke lenger skal kunne omsettes og samles på færre hender og fartøy.
– Trålerne fryser mesteparten av fisken ombord, før den sendes ubearbeidet ut av landet. Dermed mister kystsamfunnene tilgang til fersk fisk og næringsgrunnlaget for landindustrien. Det er anslått at bearbeiding av norsk fisk sysselsetter over 20.000 bare i EU. Kun en brøkdel av disse arbeidsplassene ville hatt enorme ringvirkninger for norsk økonomi, og for kystdistriktene især. Vi trenger en endring, sier Björklund Skau.
Ønsker en solidarisk og rettferdig drift
– Samtidig må norske landbruksareal og beiteressurser tas i bruk mer effektivt. Vi må legge om tiltakene i landbruket slik at dette blir lønnsomt, på bekostning av den storstilte importen av fôrråvarer vi har i dag. Dette gjelder også havbruksnæringen, og er nødvendig for en solidarisk og rettferdig drift uten utnyttelse av hav- og jordressurser på andre lands og folks bekostning, sier Børre Solberg, leder i Økologisk Norge
– Dette vil bidra til å øke vår selvforsyningsgrad, og er også svært viktig for vår beredskap i en stadig mer uforutsigbar økonomisk og politisk situasjon i verden. Gjennom matmeldinga tar vi kampen i fellesskap, hvor matproduksjon og samfunnsoppdrag for begge sektorer sees i sammenheng, avslutter Solberg, Skau og Skarrud.
Utdrag fra Matmeldingen:
Selvforsyning
Økt selvforsyningsgrad er et viktig virkemiddel for å styrke vår beredskap og matsikkerhet i usikre tider. Det er også et av de viktigste stegene på veien mot en mer bærekraftig, rettferdig og solidarisk matproduksjon. Det er fordi økt selvforsyning både krever en rekke tiltak som i seg selv drar matproduksjonen i riktig retning, og fordi økt matproduksjon på egne ressurser vil føre med seg løsninger på en rekke problemer beskrevet i Matmeldingen.
Småskala landbruk og levende bygder
Et større fokus på småskala landbruk, beite og kystfiske vil være viktig i fremtiden for å sikre ressursgrunnlaget vårt og øke Norges selvforsyningsgrad. Dette vil gi oss levende bygder og velstelte kulturlandskap, som er viktig for mange flere enn de som driver med land-bruk og vil ha kortreist mat. En jobb i landbruket og kystfiske gir to andre arbeidsplasser lokalt. Reiseliv, videreføring av lokale mattradisjoner og småskala matproduksjon, næring og kultur er avhengige av distriktslandbruket og kystfiske, og i mange tilfelle en del av næringsgrunnlaget for gårder og fiskevær.
Havbruk
Havbruksnæringen må endre fôrseddelen fra soya, fisk og annen menneskemat, til lokal og bærekraftig fôrråvare. Kon-septer som integrert multitrofisk akvakultur må videreutvikles og fases inn der det er mulig. Den store veksten i næringen må reguleres slik at miljøavtrykket kommer under kontroll, og ikke er til skade for viltlevende ma-rine ressurser og økosystemer. Næringen må også komme lokalsamfunnene til gode gjennom tiltak som grunnrente-beskatning, arealbeskatning og lokalt eierskap
Ta havet tilbake, la kysten leve
Riksrevisjonen har bekreftet det kystsamfunnene har ropt varsko om i lange tider. Gjennom smutthull, tøying og til slutt endring av lover har mange kystsamfunn mistet livsgrunnlaget gjennom bortfall av fiskeleveranser og fiskerettigheter, men rekrutteringen er lav. Tusenvis av arbeidsplasser forsvinner selv om fiskerinæringen er svært lukrativ. Det trengs en kraftig snuoperasjon i norsk fiskerinæring, både for å etterleve nåværende politikk, og gjennom store politiske endringer.
Ny kvotepolitikk
Kvoteprisene har nådd skyhøye nivåer, og stenger folk ute fra fiskeryrket. Dette går særlig hardt utover ungdom og rekrutteringen til næringen. Omsetningen av kvoter slik det foregår i dag må avvikles, kvotene om-distribueres på en rettferdig måte, og sentraliseringen og privatiseringen av fiskerettighetene må opphøre. Kvotepolitikken må igjen komme kystsamfunn og landet forøvrig til gode, og kvotene tilbakeføres fra den hav-gående trålerflåten til kystflåten. Tiltak som styrker rekrutteringen av ungdom til fiskeryrket må prioriteres.
Trålerplikter
Mat som fanges, selges og konsumeres i Norge må bearbeides i Norge. I dag sendes 72 prosent av fisken ubearbeidet ut av landet. Det er ressurssløseri, miljøskadelig og ødeleggende for distrikter og norsk økonomi at fisken sendes over halve kloden for å bearbeides, for deretter å sendes tilbake for konsum i Norge. Trålerpliktene må styrkes, slik at fangsten faktisk leveres på norske mottak, og ikke sendes frosset og ubearbeidet ut av landet.
Ressursrenteskatt
Innføring av en ressursrenteskatt for havfiskeflåten til fellesskapet, som eier ressursen, må vurderes. Dette kan skje gjennom kvotetrekk på eksport av uforedlet fangst, som en avgift per kilo landet fisk eller begge deler. På Island har en slik beskatning ført til at det lønner seg for rederiene å investere i foredling av fisken på land – noe som skaper store lokale ringvirkninger i kystsamfunnene.
Kystfiske: best for kystfolket, best for miljøet
Kystfiskeflåten er svært effektiv. En sjark på 11 meter kan fiske fem tonn fisk på en dag, over dobbelt så mye som et mellomstort sauebruk leverer av kjøtt på ett år. Kystfiskerne leverer som oftest dagsfanget fisk til lokale mottak på land. Verdikjeden er ofte kortere og mer gjennomsiktig. Dermed er kvaliteten høyere, miljøavtrykket mindre og samfunnsnytten større enn fra fisk fanget av trålerflåten. Fordi fisken selv svømmer inn til kysten og veien er kort til fiskefeltene, er kystfiske et klimatiltak i seg selv. Drivstof-forbruket til en sjark ligger på 20 prosent av forbruket til den havgående trålflåten, målt per kilo fangst. Redskapene i kystflåten er tilpasset å fange gytemoden fisk i rett størrelse, og er mer skånsomme enn trålernes aktive redskaper. I dag brukes det trål på 40-50 pro-sent av sårbare havområder. Et prosjekt i regi av Nordisk Ministerråd fant at tråling ut-gjorde den største belastningen på sårbar havbunn i Norden. Også derfor må kvotene flyttes fra den havgående flåten til kystflåten.
Bifangst
Det trengs også et økt fokus på reduksjon av bifangst og annen skade på undervanns økosystemer i forbindelse med fiske og fangst. Til dette formålet er kystflåtens passive redskaper og fangstmetoder allerede langt mer skånsomme og sofistikerte, og sågar bedre egnet for videre utvikling mot en bærekraftig fiskerinæring. I tillegg må det innføres en plan for å gå mot netto null utslipp fra norsk fiskeflåte, som tar høyde for at investeringskostnadene blir overkommelige for den jevne fisker.
Bak initiativet Ta havet tilbake og jorda i bruk og Matmeldinga for en ny, bedre og bærekraftig matpolitikk står Norges Kystfiskarlag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Kystopprøret, For Velferdsstaten, Latin-Amerikagruppene i Norge, Alliansen Ny Landbrukspolitikk, Framtiden i våre hender, Attac, Spire, Natur og Ungdom, Økologisk Norge og Norges Sosiale Forum.