Over fire dager i juni og juli var fem stortingsrepresentanter fra Senterpartiet på rundtur i Finnmark. Etter å ha besøkt Hammerfest, Honningsvåg, Mehamn og Båtsfjord, var det Vardø som sto på programmet. Fiskeripolitikk og riksrevisjonens rapport om fiskeriforvaltningen gikk som en rød tråd gjennom alle besøkene.
Et knippe av Vardø Senterpartiets medlemmer var møtt opp da delegasjonen bestående av Geir Iversen fra Finnmark, Per Olaf Lundteigen fra Buskerud, Siv Mossleth fra Nordland, Heidi Greni fra Sør-Trøndelag og Nils T. Bjørke fra Hordaland kom til Vardø. Med seg på turneen hadde de også to av Norges fremste professorer innen fiskeri, Torbjørn Trondsen og Peter Ørebech. Birger Knudsen i Vardø Sp ønsket velkommen, dro en kjapp historisk fortelling gjennom Vardøs storhetstid, nedoverbakke og brennende ønske om utvikling og kommunale grep i en tid hvor det dør flere enn det fødes.
– Hva skal man gjøre for å snu utviklingen?
Geir Iversen stilte noen innledende spørsmål til møtet.
– For meg er Vardø en voldsom glød. I Hammerfest var det mye fokus på olje, i Båtsfjord stort fokus på samarbeid og en del gnisninger, mens Vardø er stedet for Kystopprøret. Hvor man har stort fokus på å få fisken tilbake til folket, med mange gode folk og godt engasjement. Nå må man få på plass mere industri og fisk.
– Hva kan man få til med det råstoffet som er? Hva skal man gjøre for å snu utviklingen? Kjøp og salg av kvoter er en het debatt og en stor sak, hvilken strategi kan man ha for å snu utviklingen? Vi har et felles brennende ønske, her er det liv laga. Riksrevisjonen har påpekt hva som har gått galt, nå er det vårt felles ansvar å rette opp i dette, var Iversens appell.
Arne Borgersen svarte enkelt og greit på hvorfor det er kjøp og salg av kvoter, tross det ikke er tillatt gjennom lov.
– De gjør det fordi de kan. Fisken sendes til Kina fordi det lønner seg, men for hvem. I en tid hvor klimadebatten er i fokus bør også snakke om klima. Co2-utslippene trålerne har, og hvor mye forbruk de har pr kg fisk kontra kystflåten, bør komme fram i lyset.
Ikke noe hokus pokus
– Lov og rett gjelder ikke i fiskeripolitikken. Man har adgang til å dirigere hvor fisken skal gå for å gi verdiskapingen man ønsker. Man kan omså si at den skal gå til Egersund, og da må den gjøre det. Dette er ikke noe hokus pokus, det er bare å gjøre det sa Ørebech. Har man politisk vilje kan man gjøre akkurat hva man vil, var Ørebech tydelige beskjed. Slik det er nå har man ikke bruk for trålerne, De leverer jo ikke fisken, selv om de skal det. Så lenge trålerne sender fisken til Kina, har vi ikke bruk for dem. Vi kan heller eksempelvis erstatte de med stor kyst, som kan hente den fisken i de periodene hvor mindre båter ikke klarer sjøvær. Jeg kan lage systemet i løpet av noen dager, bare kom. Vilkårene ligger i deltager- og havressursloven. Jeg gjør det omså gratis, sa Ørebech til latter fra salen.
Kjell Arild Brækkan viste til Gamvik hvor en bedrift også har lykkes med å skape helårlige arbeidsplasser. Bedriften satser kun på topp kvalitet og har kun fersk leveranser fra 15 meteres autolinebåter og sender kun fersk ut på markedet.
– Det viser at det går an. Man må tørre å gjøre valg.
Vegard Bangsund spilte inn Vardøs kommunes forslag om distriktskvote som en løsning.
– Slik det er nå, med trålere større enn hurtigruta, med leveringsplikt og dressfiskere, har vi en stor utfordring. Dette må rettes opp i. Når syv av ti fisk sendes ut for produksjon og man går glipp av over 30 mrd. i året i verdiskaping, skjønner man for et potensiale man har. Det er fiskeri som kan gi samfunn umiddelbare og samfunnsøkonomiske ringvirkninger.
Trålflåten er ineffektiv
Man får ikke optimalisert verdiskapningen med dagens forretningsmodeller i fiskeripolitikken. Dette må politikere og næringa utfordres på med at verdiene hentes ikke ut. Vi kan få verdiene på land hurtigere, og det handler om klimaregnskap og om samfunnsøkonomi. Slik det drives i dag er systemet og trålerne ineffektive. Det er manglende effektivitet i verdikjeden, var innspill fra salen.
Eierskapet og sentralisering av makt til ressursene ble også diskutert i salen. Det skjer dessverre ikke like mye i sør, hvor det ble nevnt at rullegardinene går ned på altfor mange. Slik det er nå er det blitt en etablert sannhet, en tilranet sannhet hvilken vei fiskeripolitikken bør dra.
Utover høsten 2020 skal Kontrollkomiteen på Stortinget behandle Riksrevisjonens rapport og det ventes mye engasjement og diskusjoner rundt hva som har skjedd og gått galt, men også hvordan fisken kan skape mer verdiskaping i Norge.
Vi kan lære av Island
Professor Torbjørn Trondsen fra Kystens Tankesmie, har engasjert seg stort i mange, mange tiår. Han mener Norge bør lære av og se til Island.
– På Island har de et kvotetrekk dersom man eksporterer ubearbeidet frossen fisk. De har også en ressursrente som avregnes på fartøysnivå, som gjør at islandske trålrederier har investert i foredlingsvirksomhet for å unngå ressursrentebeskatning. Det er helt klart at det finnes grep som man kan lære av Island som kan settes inn for å fremme foredling i Norge, avsluttet han.
Til etterfølgelse
Flere politiske partier bør følge Senterpartiets eksempel i opplæring av sine stortingsrepresentanter innen fiskeripolitikken. Dette både i forkant av behandlingen av Riksrevisjonens rapport og neste stortingsvalg. Men også hvordan de kobler seg mot de fremste fiskerifaglige miljøene i Norge og drar nytte av deres kunnskap, sammen med de ulike lokalsamfunn.