I vårt 25. år som lokalavis kom beskjeden om at Andreas Thisted Raaum døde 26. mai på Sørlandet sykehus 89 år gammel. Vi ser litt tilbake på historien til Østhavet og vår opphavsmann.
Det startet da den tidligere vardøavisen Finnmarken ville legge ned lokalkontoret i Vardø, og flytte alt til Vadsø. Det var dråpen for Andreas Raaum. Ideen om det som skulle bli Østhavet hadde satt seg, og uendelig mye gratisarbeid begynte. I et innlegg i blekken «Før og Nå» fra 1991 skriver Andreas Raaum og Inger Christensen:
Redaktør Arvola! Hører du oss?
Finnmarken ønsker å legge ned sitt kontor i Vardø og flytte sin korrespondent Yngvar Skotnes til Vadsø. Vi har ingen problemer med å slutte oss til Vardø Arbeiderparti i denne sak. Begrunnelsen for å flytte Yngvar Skotnes til Vadsø henger ikke på greip og er vel egnet til å nøre opp under ryktene om det hele er satt i gang for å bli kvitt Yngvar Skotnes. (…)
Finnmarken skal være klar over at det er i Før og Nås kortsiktige interesse at Yngvar Skotnes blir overflyttet til Vadsø og at Finnmarkens kontor her i byen blir lagt ned. Det er trolig ikke lenge før Før og Nå kommer ut som ukeavis, og for lille Før og Nå ville det helt klart være en fordel om storavisa var «ute av byen». Men for byen selv ville det ikke være noe fordel.
Derfor ber også vi innstendig om at redaktør Arvola og hans medarbeidere omgjør sin beslutning – og tar fra oss en «gratissjanse».
Den spede begynnelsen
Avisgründeren Andreas Raaum har fortalt at de kom til Vardø i månedsskiftet juli-august i 1990 da han skulle begynne i jobb som lærer ved Vardø videregående skole. Med seg hadde de et lite trykkeri, for de hadde tidligere drevet et hesteblad/tippeblad i Oslo.
– Den opprinnelig vardøavisa «Finnmarken» ble etter 2. verdenskrig flyttet til Vadsø, og Vardø ble avspist med et lokalkontor. Jeg mener å huske at avis-ideen kom opp da det ble bestemt at kontoret skulle nedlegges. Vi startet så planleggingen av en egen avis i Vardø, fortalte den engasjerte avisgründeren til Østhavet for noen år tilbake.
«Før og Nå» var avisen som sparket i gang det nye lokalavisprosjektet i Vardø, høsten 1990, og bak denne stod, som kjent, Inger Christensen og Andreas Raaum.
– De to første numrene kom ut alt høsten 1990. Vi bodde da ute på Skagen og hadde leid et lite hus i Østervågen (hvor e-verket tidligere hadde holdt til). Senere kjøpte vi murbygget i Kristian 4.s gate, hvor Østhavet så sine første år – og flyttet både oss sjøl og trykkeriet dit, har Raaum fortalt.
Etter hvert ble dette prosjektet avsluttet, men en ting var klart for dem: Det skulle bli avis. «Før og Nå» ble lest og ideen om en avis ble godt mottatt – unntatt av Finnmarken!, fortalte Raaum.
Deretter fulgte blekkene «Steinbiten» og «Vardø 95» før den første avisen i vanlig format og på avispapir, «Den nye vardøavisa – foreløpig uten navn», kom på markedet høsten 1995. Avisen uten navn kom i noen prøvenummer før avisen ble døpt «Østhavet». Første nummer med navnet og logoen kom ut 11. januar 1996.
I strupen på Finnmarken
I første nummer av «Steinbiten» fra 1992 forteller Raaum at han har til dels dårlige erfaringer med Finnmarken når det gjelder hans leserinnlegg. Innlegget «En dag i oktober» ble kortet ned med 24%, mens Finnmark Dagblad trykket hele innlegget, skriver Raaum,.
– Kuttingen i Finnmarken er av det mer primitive slaget både faglig og politisk, skriver Raaum.
Han kritiserer videre: – Det var påfallende at Finnmarken hadde de samme «Pauli ord» fra statsministeren på to steder i samme utgave. Om det skyldes politisk iver eller sløvhet ved desken skal være usagt.
I første nummer av «Vardø 95» skriver Raaum under tittelen «Avskaffe monopolet til Finnmarken»:
– Ingen vardøværing trenger å bli minnet om at byen har en fortid som Nord-Norges avisby nummer en. Nå er vi ribbet for det siste: et stakkars lokalkontor for en partiavis i Vadsø.
– Ikke mer snikk-snakk. Nå trengs handling. Jeg er villig til å gjøre en jobb. Per Olsen er villig til å gjøre en jobb.
Og med det annonserte Raaum at planene om en ukeavis var lagt. Litt optimistisk var drømmen der og da at det etter hvert skulle bli dagsavis. Han påpekte viktigheten av at alle måtte støtte den kommende lokalavisen.
– Jeg tror at en egen avis er en av forutsetningene for at denne kommunen skal vokse i det neste årtusen, skrev Raaum.
Og til folk som måtte føle seg krenket av innholdet som kom på trykk, hadde han følgende råd: – Skriv sjøl! Ingen skal bli utestengt og ingen innlegg blir forkortet uten innsenders samtykke.
Noen sitater fra senere nummer av Vardø 95:
«Hadde Vardø og vardøværinger fått skikkeligere behandling av avisa Finnmarken, hadde det i dag neppe vært noen ny avis på gang i Vardø.»
«Finnmarken holder ikke. Har som Vadsø-avis aldri holdt, og vil aldri gjøre det. En by som Vardø bør/må ha sin egen avis. Klart som blekk!»
Alt i alt hadde den godeste Andreas Raaum mange gode poenger, poenger som gjelder den dag i dag.
– Aldri før har jeg hørt en kvassere «gærning» på telefonen
Dessverre kjente ikke undertegnede Andreas personlig, selv om jeg både har truffet han og pratet med ham noen ganger. Første gang var på telefon for noen år siden. Og aldri før har jeg hørt en kvassere «gærning» på telefonen. Ikke at noe var direkte galt, men Andreas fyrte av gårde den ene salven etter den andre. Jeg begynte å lure… Og jeg ble mer og mer varm i toppen ettersom jeg ikke hadde gjort noe galt. Så jeg fyrte noen salver i retur… Og da kom latteren og den gjensidige respekten.
Da kom også forståelsen for hvordan han klarte å starte lokalavis på et sted det strengt tatt ikke er marked for det. Det kan være knallhardt å drive en eksisterende avis, men langt vanskeligere å faktisk etablere en helt ny avis. Det klarte likevel Andreas Raaum. Med stahet og pågangsmot. Mot alle odds.
– Et stabeist av dimensjoner, med en indre nordlending som glatt kunne overgå den originale utgaven
Fotograf Mona Hauglid la ut følgende ord på Facebook om «stabeistet».
– Vi visste jo at denne dagen ville komme, men jeg kan likevel ikke tro det. En kunnskapsrik og morsom kar med glimt i øyet og raske replikker er borte. Et stabeist av dimensjoner, med en indre nordlending som glatt kunne overgå den originale utgaven. Han vitset, han underviste og han provoserte. Han elsket mennesker, og vi var heldige, vi som fikk lov å henge med fyren. Av alle de herlige, kule, morsomme og hjertegode tingene som Arendal har gitt meg, er Andreas en jeg kommer til å huske for all tid.
Minner og bilder har de siste dagene dukket opp i fleng på Raaums facebookprofil.
«Friske kommentarer og masse personlighet. Galgenhumor og fandenivoldsk stahet og pågangsmot. Du ga meg gode råd og helt elendige råd, men jeg satte pris på dem alle», skriver en dame.
«Mannen som stilte opp i ukesvis med frivillig læring av meg, når jeg skulle forsøke å bestå tysken på videregående. I normal humoristisk ånd erklærte han det som et av skolens største mirakler at jeg klarte å bestå den eksamen», skriver en av hans tidligere elever.
Svein Harald Holmen skriver i en kommentar på Facebook at Andreas var en mann av de sjeldne. «Husker han som et varmt menneske med samfunnsengasjement langt over normalen. Han holdt kontakt med flere av oss elever og var alltid nysgjerrig på hvordan det gikk med oss og Vardø.»
«Tenk på alt du var for så mange! At du ga så mye av deg selv. Takket være Inger og noen flere ildsjeler, lever Yukigassen i beste velgående den dag i dag. Takket være deg har Vardø egen lokalavis – Østhavet. Jeg satt som ungdomsrepresentant i interimsstyret. Jeg husker det godt, og at du sa at enhver by med respekt for seg selv måtte ha sin egen avis», skriver Line Karlsvik.
I blekken «Vardø 95» skrev Raaum følgende:
– Rent personlig har jeg alltid hatt stor sans for noe Steinar Hansson gjentok forleden: – Jeg har ett mål for mitt liv som journalist: Å avslutte det venneløst.
Når man leser alt som blir skrevet om Andreas Raaum i disse dager, er det all grunn til å tro at Andreas tvert imot hadde mange venner, helt til det siste.
Andreas Thisted Raaum (14. mars 1931 – 26. mai 2020)
Takk for alt og hvil i fred