Det er Kristi Himmelfartsdag og et nydelig vær. Som oppvokst på gård er det noe spesielt med denne tiden. Ikke bare for meg, men for alle som er vokst opp eller bor på gård. Det er lammingstid. Jeg og døtrene mine Sara (6) og Elisabeth (7,5) setter oss i bilen og tar turen over Domen. Selv om veien er bar, er bakken mer hvit enn bar.
Vel fremme på Solstad gård kommer to Border Collier løpende mot oss. Logrende og ivrige hilser de oss velkommen mellom flere meter med snøskavler. Det er over 40 år siden Tore Solstad og familien etablerte seg her, med god utsikt over Varangerfjorden. Midt på 1970-tallet bygde de gården, og hvert år siden har det vært full fart.
Automatisk flaskemaskin
– Her er flaskelammene. Vi fikk kjøpt inn denne i fjor, og det har lettet arbeidet med flaskelammene, forteller Tore Solstad.
Han viser fram en automatisk flaskemaskin. Den blander sammen melkepulver og vann til ferdig melk til flaskelammene.
– Når mora har fått trillinger eller firlinger tar vi vekk lammene fra mora, slik at ingen har flere enn to lam. Dette for at alle skal få nok mat og at de skal vokse seg store gjennom sommeren. I tillegg ikke å forville seg vekk fra mora gjennom sommeren. Det har vært gode tall i år, godt over to lam per sau forteller Tore.
Man merker at disse lammene er litt tammere enn vanlig, men ikke like intense som flaskelammene jeg husker fra barndommen. Jeg ser øynene til døtrene mine skinne.
– Skulle ønske vi kunne gi dem flaske slik som vi gjorde hos bestemor før, sier de samstemt.
Rundt 100 som skal bli mødre denne våren
Vi går videre inn i neste fjøs. Bæ, bæ, bæææææ gjaller det i ørene. Selv om kveldsforinga er over, hilser sauene oss velkommen og nysgjerrig ser de på hvem som kommer. Lukta er slik den skal være og bingene er fulle av nysgjerrige lam og voksne. En sau tramper ivrig med foten for å markere at «ikke kom nær meg, her er mitt hjem». Kanskje bekymret for sine små og håpefulle. Jentene finner ivrig fram høy fra bakken og rekker fram mot munnene til sauene.
– Det er vel 18 igjen som ikke har lammet forteller bonden. Totalt er det rundt 100 som skal bli mødre denne våren, forteller Tore.
Travle dager har det vært. Tore er fiskerbonde, og har båt liggende i Kiberg. Han fisker både fisk og krabbe, men alt det må stå litt på vent nå i lammingen.
– Man får hive seg til igjen når lamminga roer seg litt, sier han.
Ildsjel i Kiberg
Vi kjenner Tore som en ildsjel for Kiberg, noe han nylig mottok Vardø kommunes kulturpris for. I tillegg er han mangeårig folkevalgt for Venstre. Politisk prat er ikke til å komme utenom. Tankefullt sier han at det er første gang på over 100 år ikke Venstre er representert i bystyret for Vardø.
Heller ikke Kiberg har fast representant, siden Kiberg ble lagt under Vardø. Klart det er rart å tenke på, og mindre fokus på Kiberg blir det også da. Det merker man. Han husker mange politiske saker og diskusjoner. Særlig er han glad for hvordan Venstre klarte å få gjennom renoveringen og oppgradering av kirka i Vardø på 19 millioner. Han ler, og jeg ser han minnes.
– Jeg husker Ingrid Røstad Andreassen trakk meg til side en kort tid i etterkant av vedtaket og spurte meg «Hvordan i alle dager klarte dere det der?».
Han trekker også fram et langtidsarbeid og vedtak som man ser kommer til livs i dag.
– Jeg satt også som leder i Havnestyret, og indre molo, var en av sakene vi i Venstre la ned mye tid i. Ja, så husker du jo hvordan det var når vi vedtok å sanere det gamle kaianlegget og hvor mange diskusjoner det var i bystyret om å få etablert nytt næringsareal på tomta der i Kiberg. Begge disse prosjektene har vært grundig gjennomgått av flere ordførere, og nå blir det jo en realitet. Ingen tvil om det.
Han fortsetter.
– Næringsarealet var det en enighet om. Vi hadde en sammenkomst Rolf Einar Mortensen, Ole Klaudiussen og jeg i forbindelse med budsjettet et år. Det begynner jo å bli lenge siden. Da snakket vi om hva Kiberg skulle få som «erstatning» for skolen. Slik rullet den saken i gang. Det er spennende å følge med hva som skjer der, nå og i framtiden. Selv om kaifronten ikke er kommet ennå, ser man konturer av hvordan det kan bli, sier han.
«Kiberg kapell kan snart være historie»
Han er fortsatt aktiv i bygda, men å gå tilbake til politikken vil nok ikke skje. Hvert år kjøres skiløyper for IL Domen og han er aktiv i Bedehusets venner. Bedehuset framtid i Kiberg er noe som opptar han. Han håper på at Vardø kommune vil overta driften. I Østhavet 28. mars i fjord var Bedehuset over hele forsiden med overskriften «Kiberg kapell kan snart være historie».
Ennå har ikke saken fått en løsning. Fortsatt står Bedehusets venner som eiere, fortsatt er vedlikeholdsbehovet stort og kapitalen til dette manglende.
– Vi blir jo ikke yngre heller, sier Solstad. Gjennomsnittsalderen vår er vel over 70 år, og rekrutteringen til venneforeningen laber, forteller Tore.
Fortsatt håper man at kommunen vil overta huset, ettersom det er kommunen, gjennom menigheten som står for driften. Det ville vært naturlig.
– Betenkelig er det også at i Vardø har man altså tre kirkelige bygg, men ingen i Kiberg. Det var snakk om å se på muligheten for å utføre kirkelige handlinger, som begravelser o.l. fra Grendehuset, men dette er ikke noe man ønsker. Prosten har også vært på befaring både på Grendehuset og bedehuset, og sier at Grendehuset ikke er et egnet lokale for dette. Det vil ikke gi verdige forhold. For bygdas del vil man håpe på at kommunes politikere tar framtida til Bedehuset på alvor, og ser viktigheten av å ha dette bygget som tilbud til innbyggerne og at saken får en snarlig løsning. Det haster, mener Tore Solstad.
– Det ser ut som vi må vente mot midten av juni. Det er så mye snø på jordene ennå
«Mamma, æ husker godteri til sauan». Elisabeth peker på kraftforsekken, og husker godt hvor glad sauene til bestemor ble for å få godsakene. Sauene breker høyt, og det er på tide å la de få ro. Ingen nye verdensborgere kom mens vi var tilstede.
Vel ute på gårdsplassen fortsetter praten. Jeg spør litt om rekruttering, men nei, han skal nok holde på i årene framover også. Så får vi se hva det blir til, humrer Tore Solstad med et lurt smil om munnen.
– Vanligvis slipper vi sauene ut på beite allerede nå, men det ser ut som vi må vente mot midten av juni. Det er så mye snø på jordene ennå. Men jeg har fôr nok, så det skal gå. Selv om det bare melder finvær fremover er jeg heller ikke bekymret for flom. Jeg bruker heldigvis ikke å være plaget med det på jordene mine, men plutselig kan det jo komme sier han.
Et svanepar flyr forbi og roper ut i luften. Barna er nysgjerrige på gjeterhundene.
«Rull rundt, sitt ned, gi labb, rull rundt. Hvordan får du dem til å sitte eller til å samle sauene?»
Tore forteller velvillig til barna. Og hundene, de er hjemmetrent. De passer godt til mitt bruk, avslutter han.
Barna vil være med på bilde med hundene og Tore, godt fornøyd med et gårdsbesøk.
En stor landbrukskommune
– Tross at Vardø er kjent som en fiskerikommune, er det også en stor landbrukskommune med tre store sauebruk i kommunen. Nylig var Vardø kommunen i landet med størst gjennomsnittsbruk på sauer. Selv om ikke jeg er den største, smiler han.
På turen hjemover får jentene øye på at Tore kjører ned til Indre Kiberg, til ennå flere sauer.
«Kan vi dra dit også? Han hadde jo så mye og fortelle, og sauene er jo så fine. Kan vi flytte på gård, mamma?»
Det ser ut til at jeg må besøke flere av kommunens gårder framover, med to små journalister på slep. Lengre sør og nærmere kommunegrensa kan man allerede skimte mødre med små hoppende lam på slep, utforske en helt ny og stor verden.