Trålere som får tildelt leveringspliktige fiskekvoter bryter konsesjonsbetingelsene uten at myndighetene griper inn. Det dreier seg om 125 000 tonn av torsk, hyse og sei som er tildelt 18 trålere i 7 rederier. Kvoten utgjorde nærmere fjerdeparten av Norges kvoter av disse fiskeslagene i 2019. Kun 8 prosent ble levert til foredling i noen av de de 14 kommunene fra Lofoten til Øst-Finnmark som har rettighetene til denne fisken. Hvordan er det mulig?
Rederne av denne flåten har funnet det mer lønnsomt å eksportere frossenfisk til utenlands fiskeindustri på bekostning av verdiskapingen på landanleggene på kysten. Rederne kommer seg unna leveringspliktene ved å tilby frossenfisk til mottaksanlegg som etterspør fersk fisk til foredling. Denne situasjonen er oppstått som følge av at myndighetene har tillatt at disse kvotene er overført fra mindre ferskfisktrålere til frysetrålere som til dels er blitt så store at de ikke kan gå inn i havnene i de tilgodesette kommunene.
I disse klimakrisetider er det er også et paradoks at denne frysetrålerflåten blir subsidiert av staten ved at de får tilbakebetalt CO2 avgift (som skal redusere utslipp av denne klimagassen) som ellers blir belastet landindustrien. Dette selv om disse trålerne bruker fire ganger mer fossil energi for å fange fisken enn kystfiskefartøy som leverer den ferske fisken landindustrien etterspør.
På denne bakgrunn er det viktig at Arbeiderpartiet realiserer programpostene om at fisken skal til land og skape nye arbeidsplasser. I partiets program for inneværende stortingsperiode erkjennes at «tildeling av fiskerettigheter og kvoter til deler av trålerflåten ble skapt for å sikre fiskeindustribedrifter i Finnmark, Troms og Nordland tilgang på råstoff, spesielt i de deler av året da kystflåten ikke leverer nok fangst. Partiet vil derfor modernisere og justere pliktsystemet, på land og inn til anleggene, slik at den kan skape aktivitet, lønnsomhet og moderne arbeidsplasser».
I fylkesprogrammet for Troms og Finnmark Ap forsterkes vedtaket. Partiet «vil jobbe for et leveringspliktsystem som fungerer etter sin hensikt og at det kvantum som ligger i trålkonsesjoner med leveringsplikt i det nye fylket blir landet ved anleggene i fylket slik at vi sikrer sysselsetting og verdiskaping i de tilgodesette kystsamfunnene»
Bakgrunnen for disse programformuleringene er en erkjennelse av at leveringspliktsystemet ikke fungerer etter det formålet som er formulert i den gjeldene forskriften – «å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel fra torsketrålflåten».
Det er vert å merke seg at rederiene heller ikke gjør noe forsøk på å tilby råstoffet i de sesongene hvor kystflåten ikke leverer nok fangst – særlig om høstene. I 2019 fisket mange av de leveringspliktige trålerne hele 50% av årskvoten på årets første fire måneder, med andre ord har de et fangstmønster som er lik store deler av kystflåten som deltar i sesongfiskeriene. Dette skjer selv om rederne er pålagt å legge frem halvårsplaner for drift og levering. Disse planene skal godkjennes av de tilgodesette bedriftene for å sikre at leveransene er i tråd med bedriftenes råstoffbehov. Men uten offentlig kontroll saboteres denne regelen i forskriften som fiskeriminister Helga Pedersen fikk innført i 2006.
Verdiskapingen av dette råstoffet kan imidlertid økes både for landet og kystsamfunnene med 20-30 prosent om kvoten hadde blir fisket av kystfiskeflåten som er i stand til å levere fersk fisk til bearbeiding på mottaksanleggene på kysten. Dette kunne gitt 1200 årsverk i fiskeindustrien fra Lofoten og nordover om en beregner lønnskostnadene i foredling til 600 mill. kroner (5 kr per kilo) og 500 000 kr lønn per årsverk. Om disse kvotene i tillegg fiskes av kystfiskeflåten, ville en fått minst en tilsvarende økning av antall fiskere og verdiskapende ringvirkninger i kystsamfunnene.
Innvendingen mot en slik omlegging er at det er knapphet på tilgjengelig lokal arbeidskraft på kysten. Denne innvendingen er ikke lengre gyldig ettersom tilbudet av nye stabile arbeidsplasser tiltrekker interessert arbeidskraft fra andre Schengen-land som Polen. Dette gir ringvirkninger og stabil verdiskaping sammen med liv og røre i mange kystsamfunn.
Den beskrevne utviklingen viser en manglende politisk vilje til å handheve norsk lov, selv når de som mottar kvotene -både gjennom praksis og offentlige uttalelser, sier at de med vitende og vilje bryter intensjonen i lovens forskrifter. Hvordan kan de politiske myndigheter opprettholde respekten for vedtatte målsettinger om ressursenes bidrag til sysselsetting og bosetting på kysten når de den gjelder overser reguleringene uten at noen reagerer? Første muligheten for å rydde opp i skjevhetene kommer ved stortingsbehandlingen av Regjeringens melding om «Kvotesystem for verdiskaping» hvor vi forventer at Arbeiderpartiet vil markere seg sterkt i tråd med sitt program.
Her kan også Tromsø med ambisjon om å være landsdelshovedstad spille en viktig politisk rolle, blant annet med å arbeide for at Arbeiderpartiets programpost om at kvoteforvaltningen i Fiskeridirektoratet flyttes til Tromsø.
Av Torbjørn Trondsen og Arne Martin Luther
Medlemmer av Tromsø Arbeiderparti