En augustdag i 1998 våknet Norge til følgende melding på radio: «Statsminister Kjell Magne Bondevik har en depressiv reaksjon som følge av overbelastning».
Pressemeldingen var kort. Det førte til spekulasjoner om statsministerens psykiske helse, om han kom til å gå av og om det i det hele tatt var forsvarlig at han hadde ansvaret for landet. Det hadde aldri skjedd før at en så sentral person i norsk politikk gikk ut med at årsaken til en sykemelding var psykiske lidelser. Også utenfor landets grenser fikk saken stor oppmerksomhet. Heldigvis tok Bondevik grep og hadde regien over egen sykdom. Han fortalte med usedvanlig åpenhet hva som skjedde da han ble sykemelding. Han klarte rett og slett ikke å komme seg opp av senga. Statsministeren ble sykemeldt i nærmere en måned.
Etter at Bondevik var ute av norsk topp-politikk i 2006
forteller han historien om depresjonen i en selvbiografi. I ettertid har
Bondevik forstått at den psykiske sykdommen i 1998 ikke har vært enestående i
livet sitt. «Når jeg tenker gjennom ulike faser i livet mitt, innser jeg at jeg
både før og etter sykdomstilfellet i 1998 har hatt depressive tendenser»,
skriver Bondevik i boken.
Bondeviks åpenhet var viktig. Det var, og er forsatt stigmatisering og skam
knyttet til psykiske helseproblemer. I dag er folk åpne om de fleste sykdommer.
Men når det gjelder psykisk helse er det ikke slik. Folk gruer seg også til å oppsøke
helsevesenet og be om hjelp. For også helsevesenet og fastlegene har en lang
vei å gå når de møter folk som kommer på grunn av psykiske lidelser.
At stigmatiseringen og skammen fortsatt er stor, er i seg selv en selvmotsigelse. En anslår at rundt halvparten av befolkningen i Norge en eller flere ganger i løpet av livet blir rammet av psykiske vansker eller lidelser. Altså er de fleste berørt, enten de er pårørende eller selv rammes.
Mye har skjedd på helseområdet siden Kjell Magne Bondevik ble sykemeldt, men fortsatt er ikke det psykiske helsetilbudet ute i kommunene godt nok. Hvor godt tilbud den enkelte kommunen gir på det psykiske helseområdet avhenger av hvor mye ressurser de har. Ofte er psykisk helse i konkurranse med andre viktige poster på budsjettet. Generelt er jeg skeptisk til at staten skal detaljstyre pengebruken til den enkelte kommune. Men på dette helseområdet burde det øremerkes midler, og det bør være et minstekrav til hvilke tilbud kommunene skal ha. Vi ser at kommuner kutter på psykisk helse når det er kamp om ressursene. Det er dessverre ikke den helsesaken som «velter velgere», slik det pleier å gjøre når det er debatt om det somatiske helsetilbudet.
Magne Henriksen