Thor Robertsens nyeste bok er stappfull av underholdning. Etter langt liv i ulike sektorer og med en rekke bøker på samvittigheten, var det kanskje på tide med en bok spekket med humoristiske historier.
Mange kjenner Thor Robertsen gjennom hans bøker som omhandler lokal- og regionalhistorie. Denne gangen har han samlet morsomme historier som både er selvopplevd og historier han har blitt fortalt. I tillegg har han tatt med en rekke HegeStrek-tegninger av Hege Mikalsen Sandbakken.
Streken som tok samfunnet på kornet
Opprinnelig skulle Hege Mikalsen Sandbakken illustrere deler av boken, men hun døde brått og uventet, og dermed gikk den planen også bort. Likevel fikk Robertsen tillatelse av enkemannen Kai Arne Sandbakken til å trykke en rekke av Sandbakkens tidligere tegninger.
Thor Robertsen forteller at når det ble som det ble, valgte han å samle noen av Heges tegninger i en egen del av boken. Som han sier, hun hadde en flott strek som tok ting på kornet, og hun hadde både humor og brodd sin HegeStrek.
Kai Arne Sandbakken sier han setter stor pris på at tegningene kom med i boken, en bok han for øvrig sier et både underholdende og godt skrevet.
Mye lik humor
Forfatteren er en mann som vært med på mye, i både næringsliv, politikk og kulturliv, både nasjonalt og ikke minst internasjonalt.
Noe av det Robertsen har erfart, er at man ofte deler samme type humor. Og humoren finnes i alle segmenter av samfunnet, enten man er politiker på høyt plan eller sauebonde ute på landet.
Jakob Mikkelsen fra Kramvik er en av de som har delt historier med Robertsen, og «Hornløse reinokser» er bare én av 200 morsomme historier i boken «E det sant?».
Hornløse reinokser
Noen av medlemmene i Varangerfjæras venneforening var på familietur i Ytre Syltevik hvor foreningen hadde overtatt Green-hytta som var blitt brukt i tilknytning til laksefisk. Espen som er foreningens leder, ville samtidig sjekke en historie som sauebonde Jakob fra Kramvik hadde fortalt.
Jakob hadde berettet at han og sauebonde Tore fra Indre Kiberg hadde vært på leting etter bortkomne sauer om høsten året før. De var nedom Ytre Syltevik. Været var hustrig og sterk vind sto rett inn fra storhavet. I fjæra bortenfor Green-hytta så de to store reinokser, De var hektet fast i en trålpose som var rekt i land. Det var brunsttid og oksene hadde åpenbart sloss om simlenes gunst og var blitt skikkelig innfiltret i trålnettet. De hadde åpenbart vært fast en god stund for de var nokså utmattet. Karene fant ut at det ikke var tilrådelig å prøve å løsne dyrene. De ringte en av reineierne i Varangerbotn, og fikk beskjed om at de selv ville følge opp saken.
To dager senere var sauebøndene atter i Ytre Syltevik, og ser til sin forskrekkelse at nå er det tre reinokser som sitter fast i trålnettet. Nok en gang ringer de til reineieren og forteller hva som har skjedd.
«Vi har overhodet ikke tid eller anledning til å komme utover,» sier reineieren. «Kan ikke dokker prøve å få oksan løs? Dokker skal få reinkjøtt som betaling, om dokker klarer det.»
«Ka gjør vi?» spør Jakob.
Tore ser på han, springer bort til hytta som er åpen, og kommer ut viftende med en sag i hånden. «Vi sager av hornan,» roper han. «Sætt dæ på ryggen til reinen og hold hauet fast, så sager æ. Først den ene, og så de to andre.»
Som sagt, så saget. De begynte med den reinoksen som så mest utmattet ut, men selv det var strevsomt. Jakob ble sletret fra side til side, og hadde et svare slit med å holde seg fast. Men til slutt var hornene kappet og reinen sjanglet av gårde.
Den neste reinoksen de tok fatt på var større og ikke så utmattet. «Det va som Peer Gynts bukkeritt over fjellet. Æ ble næsten bilsyk og sjøsyk på en og samme tid. Og så måtte æ passe på, så han Tore ikke saga fingran mine,» fortalte Jakob til Espen. «Men åsså det gikk bra. Da reinen va laus, resta han på hauet og sparka et par gang med bakfotan før han sprang oppover fjellsida.»
Mens de kavet med disse to reinene, så rev og slet den sist ankomne oksen for å komme seg løs. Den var helt rebelsk, fråden sto om kjeften og de to sauebøndene fryktet for sine lemmer og liv. Heldigvis så kom den seg fri, og stakk oppover fjellsida fortere en svint.
Jakob hørte senere at reinkarene klødde seg i hodet og undret over hva som hadde skjedd med de to hornløse reinoksene, da de kom inn i samlegjerdet ovenfor Krampenes. I flere dager gikk diskusjonen om hva som hadde vederfart dyrene, inntil reineieren de hadde telefonert med kom og kunne oppklare saken.
«Vi fikk hver vår store reinsteik,» flirte Jakob, da han fortalte historien.
Espen avslutter: «Da vi va på den turen i Ytre Syltevik måtte æ sjekke om historia va sann. Og pinade mæ. Historia va sann, for dær lå den sammenfiltra trålposen med fire svære reinhorn godt innfiltra. Så han Jakob fær ikke med usannheter, når han fortæll historian sine.»