Kvener i Vardø, før og nå!

Det er nå ett år siden Vardø museum for første gang markerte Kvenfolkets dag, den 16. mars, med avisinnlegg, heising av kvenflagget og deling av personlige dikt skrevet av Marie Konstanse Skogstad Wallo i byen.
Tilbakemeldingene til museet var gode og positive, og viser hvilken betydning denne markeringen kan spille for å anerkjenne en av våre kulturer som har fått hard medfart av fornorskningspolitikken. At vardøværinger med kvensk identitet opplevde seg sett og representert, var av tilbakemeldingene museet mottok.
Å gi plass til et større mangfold, er et viktig poeng som løftes i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Kvener og norskfinner har status som nasjonal minoritet, og er beskyttet etter internasjonale avtaler. Sannhets- og forsoningskommisjonen beskriver kvener/norskfinner som etterkommere etter folk med finsk språk og kulturbakgrunn som migrerte til Nord-Norge fra Nord-Finland og Nord-Sverige. Statusen som nasjonal minoritet gjelder ikke for folk som migrerte etter 1950.
Dette er spesielt viktig i de områdene der det er gnisninger innad i minoritetsgruppene så vel som mellom majoritetsbefolkning og minoriteter. Varanger og Vardø er et område der ordskiftet rundt en kvensk identitet tidvis har vært preget av uenighet, og her brukes det flere begreper for å vise til mangfold i den samme minoritetsgruppen, som enten det å kalle kvensk eller norskfinsk eller finskætta. Sammen deler kvener og norskfinner en felles historie, men måten gruppene vektlegger fortiden i nåtiden varierer.
En godbit fra museumssamlingen
Uenigheter og usakligheter om begrepene kvener og norskfinner, språk og rettigheter, viser at vi trenger mer kunnskap og informasjon om den nasjonale minoriteten. Og kanskje må vi flytte fokus fra slike uenigheter og se mer på hva som forener? Markering av 16. mars kan være en slik anledning til å utforske hva det vil si å være kven i dag, også om du ikke vil kalle deg kven eller språket ditt kvensk. Vi ser at yngre generasjoner har en mer fleksibel og inkluderende holdning til egen og andres identitet. Hva man velger å kalle seg har ikke en ekskluderende effekt, og kvener og norskfinner kan møtes på tvers av tilhørighet og språkpreferanser. Takhøyden blant unge er stor, og er eksempler til etterfølgelse.
Likevel, dette er ikke et ansvar som den yngre generasjonen skal bære alene, vi er mange som skal bidra i arbeidet med å gi kvensk kultur og språk en tydeligere plass i samfunnet, også i Vardø og Varanger. I anledning av Kvenfolkets dag så vil vi påpeke behovet for økt synlighet og anerkjennelse av den nasjonale minoriteten. Vi vil derfor formidle om en lokal godbit fra museumssamlingen, for å vise at takhøyden rundt minoriteter i Vardø og Varanger også kunne være stor før i tiden.

Som museum samler vi inn og formidler historisk materiale fra fortida. Dette materialet får særlig verdi når vi kan gjøre det relevant for oss som samfunn i dag. I fjor ble arkivet etter lokalradioen Radio Domen avlevert til Vardø museum, et arkiv som inneholder lydbånd med radioinnslag som inneholder bl.a. historiske innslag, portrettintervjuer, konserter og revyer, hovedsakelig fra 1986 og fremover.
Det siste året har vi fått digitalisert 207 lydbånd gjennom Nasjonalbibliotekets kulturarvsdigitalisering. Blant disse finner vi et intervju om kvener i Vardø der blant annet Hans Ronthi (1905-1989), som vokste opp i Østervågen, er en av de som blir intervjuet av Roger Skotnes. Ronthi er en viktig person for den kvenske saken, som bidro i den offentlige samtalen om kvensk kultur allerede fra 1950-tallet og utover. På Kvenfolkets dag, 16. mars, vil radioinnslaget publiseres på Varanger museums nettsider.
Historiker Einar Niemi trekker frem Ronthi sin konsekvente bruk av begrepet «kvæn» som uvanlig i hans samtid. På daværende tidspunkt var ikke en mangfoldig kultur ansett som verdifullt fra myndighetenes side. Derimot var kvensk og finsk språk og kultur sett på som trusler for det norske, og personer med denne tilknytningen kunne bl.a. bli mistenkeliggjort som utenlandske agenter, også inn i etterkrigstiden.
Eksempel til etterfølgelse
Hans Ronthi var født i Vardø i 1905 og var sønn av Hedvig Helena Ballogangas Ronthi og Elias Ronthi. Hans Ronthi skulle etter hvert bli en aktiv aktør i lokalsamfunnet. Særlig som skribent, historieforteller og foreningsmann bidro han sterkt til synliggjøring av både kvener, finlendere og vardøværinger, og han var opptatt av å samle mennesker på tvers av landegrenser og kulturer. Han fokuserte på felles verdier, fremfor forskjeller, samtidig som han arbeidet for å synliggjøre mangfold på en inkluderende måte.
Selv om begrepet kven har vært brukt på nedsettende og stigmatiserende måter, så var ikke dette et negativt begrep for Ronthi under oppveksten hans i Vardø, forteller han i et intervju med Radio Domen, i 1988. Ronthi trekker frem at i «Vardø, var vi alle vardøværinger», noe som signaliserer at Vardø var en inkluderende plass der enhver kunne føle seg hjemme. Det kommer heller ikke frem noen motsetninger mellom det kvenske og det finske. Vi kan blant annet høre at han omtaler seg selv også som finsk, og at han også selv bruker begrepet kvener om finsktalende folk som slå seg ned i Vardø.
Selv om Hans Ronthi var vardøværing, så flyttet han etterhvert til Vadsø. Hans inkluderende tilnærming viste seg også gjennom hans engasjement i Vadsø norsk-finsk forening, der han også satt i styret. Denne foreningen var tidlig ute med å trekke frem at «gammelkvensk» og finsk var en viktig kultur som man kunne være stolt av, og denne foreningen var aktiv i både å opprette «kvenmuseet» i Vadsø og i å etablere sosiale arrangementer som viste frem bredden av kvensk og finsk kultur ved å knytte nye forbindelser over landegrensen.
Et av arrangementene som finskforeningen var involvert i, var Kvenske kulturdager i Vadsø, arrangert for første gang i juni 1983. Dette ble gjort i samarbeid med Finnmark Finskforeningers Forbund. Om åpningen av kulturdagene kan vi lese i Finnmarken at dette skjedde på Tuomainengården, med omvisning på museumsanlegget av Ida Tuomainen. Deretter gikk turen til Esbensengården, der blant annet Ronthi fortalte om gamle dager. Mot kvelden ventet sauna, spillemannslag og sang, og både det kvenske og det finske var godt representert uten at det var problematisk. I en annen avisartikkel står det at Vardø finskforening også deltok i avvikling av arrangementet, faktisk så var hjelpen derfra helt avgjørende for gjennomføringen.

Materiell og immateriell kulturarv
Fra avisene som dekker Kvenske kulturdager, så ser vi at begrepet kven ikke diskuteres som noe problematisk. Det brukes både her og der, gjerne sammen med det finske. Noen vil muligens synes at dette er både problematisk og forvirrende, for hvem er hvem, og hva betyr det i praksis? I denne teksten skal vi ikke rydde i begrepene ved å sette opp skillelinjer, på individuelt nivå bestemmer folk selv hvem de er og hva de kaller seg.
Derimot må museet på gruppenivå gå inn i samtaler og synliggjøre hva det kvenske kan være, når besøkende og personer i lokalsamfunnet uttrykker at det vanskelig å forstå. Noen føler gjerne behov for å nettopp definere det kvenske ved å kunne gjenkjenne visuelle symboliserer som et flagg eller en drakt, eller et smykke, og/eller avgrense det som annerledes mot andre grupper.
Ofte leter man etter materielle uttrykk i sine omgivelser som kan skape tilhørighet, som for eksempel bygninger og kulturmiljøer. I radioprogrammet forteller Hans Ronthi at det første han tenker på når Roger Skotnes spør om kvenske i Vardø, er gårdene i Østervågen, for «da er du i kvænmiljøet». Samtidig forteller han at Vardø var internasjonal, og bestod av flere folkeslag, språk og nasjonaliteter. Gården Ronthi vokste opp i, er en av førkrigsbygningene som står igjen i Østervågen. Bygget er i dag en representant for kvensk kultur og et viktig utgangspunkt for den immaterielle kulturarven som handler om kunnskapen vi overleverer mellom generasjoner. Materiell og immateriell kulturarv er viktig for å kunne synliggjøre hva som forstås som kvensk i dag, dette involverer både hus men også fortellinger og praksiser fra folk som bodde i husene.

Ronthigården var et folksomt sted, som huset flere familier og hadde stor aktivitet. Hans Ronthi forteller at han selv snakket finsk hjemme, men at «kvænongan» snakket vardøværing seg imellom. Det å være «kvænonge» var ikke noe negativt i Vardø, sier han. At det var mer negativt i Vadsø antyder han kunne være fordi Vadsø var en administrasjonsby og mer påvirket av folk som kom sydfra. «Men i Vardø var det aldri noe sånt, vi va vardøværinga, vi va som ett folk alt samma. Den øya ho va så koselig å være i den gangen også, og det er derfor minnan e så, så, – man blir så varm når man tenker på den», forteller han.
I dag ser vi at begrepet «kvænonge» igjen dukker opp, men nå også som en hedersbetegnelse og en markør på kvensk identitet.
Inspirasjon til forsoningsarbeidet
Hva kan vi lære av Hans Ronthi sin tilnærming til det kvenske? Hans Ronthi sine minner om det gamle Vardø står i sterk kontrast til det harde ordskiftet rundt kvensk og norskfinsk identitet man kan se i dag. Det viser også at man til tross for en fremdeles pågående fornorskningspolitikk fra 1950-tallet kunne finne samhold på tvers av kulturer og nasjonaliteter. I dag har vi bedre forutsetninger for å styrke og synliggjøre minoriteters plass i samfunnet. Vi mener at den inkluderende tonen, som viser at det var plass til et mangfold, er noe vi må ta med videre. Vi må aktivt jobbe med å bryte ned egne fordommer og tørre å stille spørsmål om egne innarbeide skillelinjer for hvem som er hva, og i større grad lytte til folks erfaringer og perspektiver på en respektfull måte.
Det betyr også at det er plass til personer som vil lære om fornorskningens konsekvenser for kvener og norskfinner. Ikke minst er det viktig at vi snakker åpent om hva kvensk identitet betyr for den enkelte og våger å spørre om det vi lurer på.
Har du lyst til å lære mer om det kvenske eller bidra til å mangfoldiggjøre fortellingene om Vardø? Kom innom museet!
Da gjenstår det bare å gratulere alle med Kvenfolkets dag – Onnea päiväle!