Vardø museum markerer Kvenfolkets dag lørdag den 16. mars.
Så var den her igjen, 16. mars, Kvenfolkets dag. En egen dag for å markere at det finnes et folk som kaller seg for kvener, og som til tross for en systematisk og målrettet assimileringspolitikk, har historie, språk og kulturelle symboler som beriker det norske.
Dette er en dag som gir kvener en plass i det offentlige rom, der det kvenske er synlig, til stede og relevant.
Kven – et positivt begrep
Ikke alle er enig i at det kvenske skal ha en plass i offentligheten, og argumenterer for at kvener ikke finnes, eller at kvensk er forbundet med å være en negativ betegnelse som man derfor ikke ønsker skal brukes. Førstnevnte påstand er rett og slett feil, mens den påfølgende sier noe om hvordan nedsettende holdninger om folk kan gi erfaringer som fester seg på kroppen gjennom generasjoner. Kven som begrep er i dag positivt ladet og tatt tilbake av mange blant minoriteten, og begrepet er viktig for å markere gruppen som ett folk. Men her i Varanger har diskusjonen rundt hva den nasjonale minoriteten offisielt heter vært preget av steile fronter.
Vi vil minne om at det er flere måter å snakke om seg selv, sin familietilhørighet og sitt språk på, også i forbindelse med det å være en del av en nasjonal minoritet. Det kvenske er jevngodt med å kalle seg finsknorsk, finskætta eller av finsk slekt. Offisielt har den nasjonale minoriteten to benevnelser i seg, der kvensk er sidestilt med norskfinsk ved å ta i bruk en skråstrek. Skråstreken er der for å tydeliggjøre dette mangfoldet.
Identitet er opp til den enkelte
Benevnelsen signaliserer også sterke skillelinjer mellom det ene og det andre, grenser som ivaretas av de interesseorganisasjonene til den nasjonale minoriteten. Hos folk, er skillelinjene mindre skarpe, noen kaller seg for småkvensk, eller kvenpia, eller kvenskfinsk, eller finskætta, eller bare vardøværing, fordi det blir for komplisert å skulle si hvilken tilhørighet man egentlig har.
I henhold til det juridiske rammeverket som sikrer nasjonale minoriteter rettigheter, er en tilhørighet som nasjonal minoritet basert på selvidentifikasjon. Det vil si at ingen kan fortelle den det måtte gjelde, hva man selv er. Det er opp til den det angår.
Dette vil si at en ikke kan bruke sin egen identitet som argument for at kvenfolkets dag ikke skal markeres.
Forsoningstiltak
Sannhets- og forsoningskommisjonen har gjennomført et grundig arbeid over flere år og leverte sin rapport til Stortinget i juni 2023. Her ble det blant annet slått fast at det norske storsamfunnet vet for lite om fornorskingen og konsekvensene av den. Varanger museum har vedtatt at vi skal adressere forsoningspolitikk i årene som kommer og Vardø museum vil følge dette opp etter beste evne. Museet kan bidra ved å formidle om vår mangfoldige kultur og fornorskningspolitikkens konsekvenser. Både satsing på formidling og kultur er viktige forsoningstiltak som foreslås i rapporten. Begge tiltakene egner seg for å styrke synlighet for kvener/norskfinner, både for minoriteten såvel som majoriteten.
Museet kan også være en viktig møteplass for arbeid med forsoning, der kunnskap om fornorskingen og dens konsekvenser blir skapt gjennom dialog og bedre tilgang til historisk kildemateriale som belyser historien fra flere sider. Vi har et håp om at vi alle kan starte med et utgangspunkt der Vardøs minoriteter kan respekteres for den betegnelse den enkelte selv velger å bruke om sin identitet, enten det er kven eller norskfinsk eller andre benevnelser.
Alle er en del av vårt samfunn og alle gjør vår kultur rikere.
Akkurat denne dagen, 16. mars, er kvenenes dag.
Denne dagen er kommet for å bli, og denne dagen er viktig å markere. Forhåpentligvis kan markeringen bidra til å normalisere tilhørigheter som også befinner seg i grenselandet mellom det kvenske og det norskfinske.
Vardø skal være et inkluderende sted, også for minoritetstilhørigheter.
Hyvvää kväänikansan päivää!
Gyrid Øyen, forsker ved Varanger museum IKS
Inger Lene Nyttingnes, avdelingsleder ved Vardø museum
