Lærerutdanningen i Tromsø og de mange bidrag til lærerstanden

Dette året feirer lærerutdanningen i Tromsø 200 års jubileum. Vi tre kronikkforfattere har alle forsket på lærerutdanningen i Tromsøs historie, Mary Brekke med doktorgrad om emnet. Et jubileum handler om å hedre jubilanten. I denne kronikken vil vi særlig understreke det store bidraget institusjonen har gjort for å utdanne lærere til et virke i en flerspråklig landsdel. Jubileumsåret så langt har hatt mange fine arrangementer, men vi også komme med kritikk av en markering.

Lærerutdanningens mål

Da Trondenes seminar ble startet i 1826, som første offentlige lærerutdanning i Norge, var målet å utdanne samiske og norske lærere til arbeid i landsdelen. Behovet for lærere som kunne elevenes morsmål var viktig for samiske så vel som for norske barn. Det skulle fra begynnelsen tas opp ni seminarister fra bispedømmet: én samisk og én norsk fra Øst-Finnmark og Vest-Finnmark prosti samt én fra hvert av de øvrige fem prostier. Det var prosten som valgte hvem som ble tatt ut. Seminaristene fikk friplass, mot plikttjeneste sju år i sitt prosti. Undervisningen ved seminaret ble besørget av en norsk og en samisk lærer. Midler fra et fond som sto igjen etter misjonsarbeidet nord i Norge, Seminarii Lapponici fond, var avgjørende for finansieringen.

Også kvensk

Prinsippet om opplæring på morsmålet sto fast ved flyttingen av seminaret til Tromsø i 1848. I tillegg til samisk kom også kvensk kom inn i bildet. Kvensk ble undervist i ved den kortlevde Altens lærerskole 1866–1870. Så ble denne undervisningen overført til Tromsø, der det på dette tidspunktet var 12 friplasser årlig, 8 for samiske og 4 for kvenske elever. I perioden 1886–1906 ble det uteksaminert 60 kandidater med samisk og 40 med kvensk språkkompetanse fra lærerutdanningen i Tromsø. Alle hadde friplass med plikttjeneste i Finnmark og Nord-Troms. Samtlige bestyrere og rektorer ved lærerutdanningen 1857–1920 kunne enten samisk eller kvensk.

Morsmålets betydning

I samtlige 80 år fra 1826 til 1906 ble det ved lærerutdanningen i Tromsø prioritert og gjennomført en undervisning som ivaretok de spesielle språklige utfordringene skolevesenet nord i Norge sto overfor. Morsmålets forrang var en ubestridelig holdning. Just Qvigstad, som var bestyrer og rektor fra 1883 til 1920, uttalte i 1904: «Det vil være et altfor stort Spild af Skolens korte, kostbare Tid at give Börn, som möder i Skolen uden det ringeste Kjendskab til noget andet Sprog end Lappisk eller Kvænsk, Lærere, som intet har lært af disse Sprog». Lærerutdanningen i Tromsø var ikke en pådriver for fornorskning.

Friplassene i fare

På 1850-tallet ble det gjort flere nasjonale bestemmelser om fornorskning som fikk betydning for lærerutdanningen. Blant annet ble det en endring fra obligatorisk til frivillig samiskundervisning i lærerutdanningen. Imidlertid sto åtte friplasser til samiske ved lærerutdanningen i Tromsø ved lag. I 1858 ble opptaksprøve til lærerutdanningen innført, der de med beste karakterer ble tatt opp. I 1859 kom det nye opptaksregler for friplass; nå kunne også norske søke. I 1902 startet en debatt om fjerning av friplasser ved lærerutdanningen, en post som skoledirektør i Finnmark, Bernt Thomassen, la fram i et budsjettforslag.

Reaksjon fra skoleråd

Forslaget om å fjerne friplassene ble møtt med sterk motbør fra lærerutdanningen i Tromsø, og institusjonen, under Qvigstads ledelse, sendte skriv til Departementet: «naar Fripladsene ophæves, vil mange begavede, ubemidlede unge Mennesker blive hindrede fra at söge Uddannelse som Lærere (…) derfor paa det inderligste tilraade, at Fripladsene fremdeles opretholdes.» Også samarbeidet skole-hjem ble anført: «3 af Skoleraadets Medlemmer, der er kyndige i Lappisk eller Kvænsk (…) vedtok dette paa Grundlag af sin personlige Erfaring, da de i flere Aar havde været Lærere i Folkeskolen i blandede Sprogdistrikter (…) bedre Samarbeide mellom Skole og Hjem, naar Læreren ikke er udelukket, men kunde gjöre sig forstaaelig paa Hjemmets Sprog». Lærerutdanningen i Tromsø var ikke en pådriver for fornorskning.

Stortingets beslutning

Tilrådingen fra skoleledelsen i Tromsø var fåfengt. I desember 1904 bestemte Stortinget at friplassene skulle opphøre – en nasjonal bestemmelse. Vurderingen fra lærerutdanningen i Tromsø var at når friplassene forsvant, hadde de aktuelle søkerne ikke råd til å ta denne utdannelsen. Derfor ble undervisningen i samisk og kvensk avsluttet, siste klasse uteksaminert i 1906.

Friplassene inn igjen

Imidlertid kom friplassene inn igjen mens Qvigstad satt ved roret. I 1914 var stipend fra Seminarii Lapponici fond i virksomhet. I 1915 sendte skoleråd brev til Kirkedepartementet om ordinært offentlig stipend for friplass, noe som gikk gjennom. Dette innevarslet en vedvarende periode med friplasser ved lærerutdanningen. Tjenesteplikten var nå på fra tre til fem år for Seminarii Lapponici fond og knyttet til Hålogaland bispedømme. Det ble også mulig å søke stipend fra Nordlands amtsting i 1917. I 1919 utgjorde friplasser halvparten av institusjonens driftsbudsjett.

Just Qvigstad

Vi ønsker også å framheve den store kulturinnsatsen for det samiske som Just Qvigstad representerer. Han var en fremragende lappolog, ekspert på samisk språk og kultur. Etter at han gikk av som rektor i 1920, fikk han statslønn for å forske på samisk kultur, en stilling han beholdt til 1930. Han publiserte Lappiske eventyr og sagn, bind I–III, i perioden 1927–1939, et storverk med innsamlede tradisjonstekster, der hvert oppslag har en side på norsk og en side på samisk av samme tekst.

Etter krigen

Lærerutdanningen i Tromsø ble opprettholdt under andre verdenskrig under ledelse av rektor Trygve Dokk og var kun stengt noen måneder sent 1944 og fram til fredsslutningen. Gjenopptakelse av undervisning i samisk ble diskutert. Eget offentlig stipend for samisk ungdom ble etablert i 1951. Skoleråd i Tromsø vedtok i 1949 å lyse ut en halv lærerstilling i samisk. Etter møte om saken i departementet i 1950, startet undervisningen i samisk i Tromsø 1951 og varte fram til 1973. Da ble nordsamisk lærerutdanning igangsatt i Alta og endelig overført til Samisk høgskole i 1989, institusjonens etableringsår. Det vil si at stipend fra Seminarii Lapponici fond til lærerutdanningen i Tromsø var aktivt fra 1826 til 1989, kun med et avbrekk på åtte år.

Samiske lærerutdanninger

Det finnes i dag flere samiske lærerutdanninger i Norge. Samisk høgskole har i perioden 1989–2025 uteksaminert 356 kandidater – et godt bidrag. Av disse er det inkludert 38 som har tatt PPU, en 1-årig lærerutdannelse for studenter som allerede har en fagutdannelse fra høyskole eller universitet, og 17 som har tatt PPU for duodji og kunst, en 3-årig utdanning for faglærere i kunst og håndverk. Lærerutdanningen ved Samisk høgskole er også gyldig i Sverige og Finland. Lulesamisk og sørsamisk lærerutdanning blir i dag gitt ved Nord universitet i Bodø og i Levanger.

Utstilling på Tromsø museum

I forbindelse med jubileet er det satt opp en utstilling på Tromsø museum.  Dessverre løfter den ikke i særlig grad fram de mange bidrag til lærerstanden i landsdelen som institusjonen har bidratt med – en oppfyllelse av utdanningens mål. Vi undrer oss også over hvorfor et utsagn fra en enkelt lærer i Neiden med negativ karakteristikk av samer – et sitat som dessuten inneholder feil i forhold til originalkilden – er blåst opp i stort bokstavformat. Denne uttalelsen blir stående som et blikkfang i utstillingen, og kan oppfattes av besøkende som lærerutdanningens synspunkt, noe som ikke er korrekt. Lærerutdanningen har alltid hevdet et respektfullt syn på samer, samt at utdanning av lærere som kunne samisk og kvensk var nødvendig. Utstillingen har fokus på enkeltelementer, mens den helhetlige framstilling uteblir. Den kan derfor oppfattes som både historieløs, fragmentert og spekulativ.

Tilbakeblikk

Lærerutdanningen i Tromsø har grunn til å være stolt av sin virksomhet. 200-åringen har vært produktiv. Det første hundreår ble det dimittert 1768 kandidater fra de tre nordligste fylker, derav 417 kvinner. Det følgende hundreår er trolig flere tusen lærere uteksaminert. Jubilanten har tilført landsdelen mange gode og kompetente lærere og kan se tilbake på sitt virke med stolthet.

Forfattere:
Dr. philos. Mary Brekke, UiT – Norges arktiske universitet
Dr. polit. Randi Skjelmo, UiT – Norges arktiske universitet
Dr. philos. Liv Helene Willumsen, UiT – Norges arktiske universitet