Kommer Nav-reformen raskt nok?
En ny FN-konvensjon styrker rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det som før nyttår var uheldig politikk, er nå brudd på menneskerettighetene. Det er på tide at alvoret synker inn.
Fra 1. januar er FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) en del av norsk lov. Det er et rettslig veiskille. Den norske staten er nå forpliktet til å sikre reell inkludering i arbeidslivet. Ikke på sikt. Ikke når budsjettene tillater det. Nå.
De som står lengst unna arbeidslivet, vet hvilket stort gap det er mellom rettigheter på papiret og virkeligheten i Nav-systemet. Når tiltakene kommer sent, er løpet ofte kjørt. Motivasjon forsvinner, og mennesker faller ut av arbeidslinjen. Det er ikke den enkeltes svikt. Det er systemsvikt.
Lange ventelister og manglende tilrettelegging er ikke lenger bare politisk uheldig. Når retten til arbeid og deltakelse er lovfestet, må også systemene være rigget for å levere i praksis. I dag er de ikke det.
Nav har en sentral rolle i arbeids- og velferdspolitikken, men de kan ikke levere alle arbeidsrettede tiltak alene. Erfaringene de siste årene viser et Nav som er blitt for stort, for komplekst og for tungrodd. Ressurser bindes opp i administrasjon, mens mennesker venter på tiltak de har krav på.
Skal vi lykkes med reell inkludering, må vi bruke hele verktøykassen. Kommunene, kommunalt eide arbeidsinkluderingsbedrifter, frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører sitter på kompetanse, fleksibilitet og nærhet som NAV ikke kan bygge alene. Et tettere og mer forpliktende samarbeid er ikke et supplement – det er en forutsetning.
Det er tegn til politisk erkjennelse. Høyre har fremmet forslag om en aktivitetsreform med tydeligere krav til NAV og økt satsing på Varig tilrettelagt arbeid (VTA). Senterpartiet vil dele NAV i to og styrke det lokale samarbeidet. Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) har varslet en bred gjennomgang av Navs organisering og virkemidler.
Felles for initiativene er erkjennelsen av at dagens system ikke fungerer godt nok. Spørsmålet er om dette faktisk vil munne ut i strukturelle endringer – eller om vi nok en gang ender med justeringer i randsonen, mens ventelistene består.
Én ting er i alle fall krystallklart: Arbeidsmarkedstiltak kan ikke lenger være rammefinansierte. Når inkludering i arbeidslivet er en menneskerett, kan ikke aktiviteten stoppes eller nedskaleres når rammen er brukt opp.
I stedet må bevilgningene justeres automatisk etter faktisk behov. Dersom flere kvalifiserer for tiltak eller ytelser, må utgiftene øke tilsvarende. Dette prinsippet kjenner vi allerede fra dagpenger, sykepenger og uføretrygd.
Utenforskap koster samfunnet milliarder av kroner hvert år. Men den største kostnaden bæres av dem som mister fotfeste, mestring og framtidstro. Med CRPD som norsk lov er det ikke lenger rom for å utsette nødvendige grep.
Det haster med reform i Nav-systemet. Vi trenger flere tiltak, kortere ventetider og et system bygget på samarbeid, tillit og mangfold av leverandører – ikke monopol og silotenkning. Nå brenner det under føttene på myndighetene. Denne gangen må det faktisk skje noe.
