«Men finnes det noe samisk i Vardø?»

Det er det vanligste spørsmålet vi har fått etter at vi begynte å snuse på muligheten for en utstilling om det samiske Vardø. Spørsmålet er ikke dumt – for etter en titt i litteraturen om Vardø er ikke det samiske åpenbart. Man må lese mellom linjene, gjøre mer eller mindre kvalifiserte gjetninger, og ofte bare ha flaks for å komme over noe.

Vardø museum skal samle inn, bevare, forske på og formidle kulturhistorien i Vardø. I perioden fram til 2029 har muséet valgt å særlig fokusere på urfolk og nasjonale minoriteter, som en fortsettelse av samtalen etter Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Vi vil blant annet ta et oppgjør med egen historie og praksis, og bidra til forsoning med å utarbeide kunnskap og synliggjøring på den ene siden, og motvirke fornorsking og fortielse på den andre.

Problematisk historiefortelling

Det er som kjent seierherrene som skriver historien. Som kulturhistorisk museum er det vår oppgave å stille spørsmål og å tenke kritisk rundt de historiske narrativene som har fått befestet seg.

I norsk historieskriving er for eksempel etableringen av rikskongedømmet nordover langs norskekysten ofte beskrevet som uproblematisk. Men det bodde folk her fra før, og det er grunn til å tro at de gunstigste boplassene på finnmarkskysten allerede var i bruk da nordmennene kom med sine former for skattelegging, misjonering og andre pålegg fra staten. Det er heller ikke usannsynlig at de som bodde her fra før ønsket å hindre nordmennene fra å ta over deres boplasser og næringsveier.

På begynnelsen av 1300-tallet ble det etablert kirke og festning i Vardø. Vardøhus festning skal ha fungert både som et administrativt senter for å skaffe inntekter i Øst-Finnmark til den norske kongen – og som et grensemerke mot øst, med vern mot karelere og russere. Kanskje var festningen også et middel for å sikre den norske koloniseringa i eventuelle konflikter med samene?

Hvis den hadde en slik funksjon, er det interessant å legge merke til at den ble plassert i akkurat Vardø – ved munningen av Varangerfjorden, som har vært et av de største samiske befolkningskonsentrasjonene i Finnmark.

Fornorskingen har lyktes i Vardø

I løpet av arbeidet vårt mot en utstilling om det samiske Vardø har vi vært i kontakt med flere nåværende og tidligere vardøværinger med samisk bakgrunn. De fleste snakker om en barndom hvor det samiske ikke tok noe særlig plass, og at den delen av egen identitet først ble vekket til live i voksen alder. Fra vardøværinger med både samisk og ikke-samisk bakgrunn har vi fått høre varianter av at det ikke er så farlig hvem man er i Vardø, og at det er derfor det samiske ikke har hatt noe særlig tilstedeværelse.

Er det noe å lage utstilling av?

Ja, mener vi. Fordi mangel på synlig tilstedeværelse også er interessant og verdt å snakke om, særlig med den historiske konteksten til Vardø som bakteppe.

Ingenting om oss, uten oss

I fotosamlingen til Vardø museum finnes det flere bilder av koftekledde personer fra begynnelsen av 1900-tallet. Mange av disse fotografiene er tatt av ikke-samer, med tanke på et ikke-samisk publikum. Gjennom historien har samer blitt sett og presentert som representanter for en gruppe heller enn individer. Noen av fotografiene kan også være basert på rasistiske holdninger. I slike tilfeller kan det være fristende å ikke vise dem frem, samtidig kan det å ikke vise slike bilder være med å tilsløre viktige sider av historien.

Vi som setter opp utstillingen har ikke selv samisk bakgrunn. Det har vi tatt på alvor, etter prinsippet «ingenting om oss, uten oss.» Forsoning krever handling – også fra de av oss som ikke selv er samiske. Det at vi ikke selv har samisk bakgrunn, betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe. Det ville vært å overlate forsoningen til de samiske institusjonene, og da er vi like langt. Samisk historie er en del av Norges historie, og vi har fått hjelp av blant annet Tana og Varanger museumssiida til tekst og formidling.

Likevel kan det hende at noe lugger. Det må vi som ansvarlige for utstillingen tåle. Berøringsangsten kan ikke gjøre oss handlingslammede, og å tråkke feil er en del av læringa vi skal gjennom. Det er viktig at vi får tilbakemeldinger dersom noe oppleves som støtende eller insensitivt – også er det vår oppgave å lytte med et oppriktig ønske om å bli bedre.

Vi skal ikke glemme at urett har skjedd, og skjer fremdeles. De viktigste grepene vi som museum kan ta er å beskrive materialet korrekt og med respekt, og å sette det i kontekst.

En hyllest til kystfolket

Det har vært en slags fortielse om den samiske tilstedeværelsen i Vardø. For å yte temaet rettferdighet, setter Vardø museum opp utstillingen etappevis i to deler. Den første delen åpner i forbindelse med Pomorfestivalen i juli, og en større del skal få lov til å utvikle seg i løpet av høsten og åpnes i 2026.

Pomorfestivalen skal være en «En hyllest til kystfolket». Vardø museum ønsker å løfte fram en gruppe som inngår i Vardøs kystkultur, men som i for liten grad har fått fortellingene sine fortalt. Derfor vil en åpning av utstillingen under akkurat disse dagene være et viktig bidrag til videre samtale – som kan danne grunnlag til den større, faste utstillingen.

Vi håper at mange kommer innom muséet på gammelskolen på åpningen 24. juli!

Isa Maline Isene, konservator på Vardø museum