«Skjelettkasting» – eller dokumentert makt?
Ørjan Jensen omtaler Østhavets journalistikk som «insinuasjonsjournalistikk» og «skjelettkasting».
[Ørjan Jensens Facebook-innlegg er gjengitt nederst. Red. anm.]
Vi forstår ikke helt hva det innebærer å kaste skjeletter. Det nærmeste vi kommer, er uttrykket om å finne gamle skjeletter i skapet. Dersom skapet først er fullt, må det ryddes. Skjelettene må undersøkes og eventuelt få navn før de kan begraves, slik tradisjonen krever. Men la oss ikke glemme hvorfor Østhavet begynte å stille disse ubehagelige spørsmålene.
Det startet med en hypotese:
Hvordan kunne tre transportører bli til 18 hele eller delvise tillatelser på en liten øy som av mange omtales som et fugleparadis – når forskere allerede i 2018 hadde advart mot faren ved for omfattende besøk for truede fuglearter?
Tidligere ga ordningen rom for til sammen fire turer daglig. Med elleve passasjerer per tur tilsvarte det inntil 44 besøkende. I 2026 fikk 18 aktører hel eller delvis tillatelse. Hver tillatelse kunne gi adgang til inntil fire turer daglig. Dersom alle hadde utnyttet denne muligheten fullt ut med elleve passasjerer på hver tur, ville den teoretiske kapasiteten vært 792 besøkende per dag.
Hva hadde forandret seg?
Det er dette reportasjeserien handler om. Nå har 25 aktører søkt om løyve for neste sesong. Derfor insisterer Østhavet på å stille spørsmålet som har fulgt serien hele veien:
Hvem tar hånd om fuglene på Hornøya?
På veien til fugleparadiset har vi også gravd fram flere problemstillinger som lå naturlig i farvannet. Serien bygger på offentlig tilgjengelige dokumenter, postjournaler, selskapsopplysninger, politiske vedtak, søknader, tillatelser og svar fra dem som har vært involvert.
Dokumentene viser at Ørjan Jensen samtidig har hatt sentrale roller i flere virksomheter og organer med interesser knyttet til reiseliv, havn og Hornøya. Han har blant annet sittet i Vardø bystyre og hatt roller i Vardø havn KF og Destinasjon Vardø AS. Dette er ikke insinuasjoner. Det er dokumenterte verv.
Jensen er også samboer med Clara Lorca. Gjennom Lorca Art & Media AS og Vardø Basecamp driver hun turistinformasjonen på oppdrag fra Vardø kommune. Selskapet er samtidig blant de 25 søkerne om løyve til kommersiell virksomhet knyttet til Hornøya.
Lorca har selv opplyst at Jensen er regnskapsfører, rådgiver, assistent og «altmuligmann» for selskapet, og at han handler etter hennes instrukser og med hennes godkjenning. Dette dokumenterer ikke at noen har gjort noe ulovlig. Det betyr heller ikke i seg selv at Jensen har vært inhabil eller har misbrukt vervene sine.
Interessekonflikter relatert til Hornøya
Men når politiske verv, kommunale oppdrag, privat næringsvirksomhet og interesser knyttet til Hornøya møtes i det samme lille miljøet, er det journalistisk nødvendig å undersøke hvordan rollene holdes atskilt. Når en privat virksomhet driver kommunens turistinformasjon og samtidig søker om løyve til egen kommersiell virksomhet på en av kommunens viktigste turistattraksjoner, må det være legitimt å spørre hvordan andre aktører sikres like vilkår.
Når turistinformasjonen kan motta kundehenvendelser, presentere tilbud og henvise besøkende til kommersielle aktører, må det være legitimt å spørre hvem som blir presentert, etter hvilke kriterier og hvordan praksisen dokumenteres. Når eieren av virksomheten er samboer med en person som har hatt en rekke sentrale roller i politikk, havn, reiseliv og organisasjonsliv, må det være legitimt å stille spørsmål om rolleforståelse, informasjonsflyt og mulige interessekonflikter.
Å stille slike spørsmål er ikke å fastslå skyld.
Det er å undersøke makt.
Det ville vært presseetisk problematisk å slå fast at tilbud var koordinert, at verv var misbrukt, eller at noen hadde opptrådt korrupt uten dokumentasjon. Det har Østhavet ikke gjort. Jensen må gjerne kritisere vinklingen, språkbruken og de journalistiske vurderingene. Han kan også klage saken inn for Pressens Faglige Utvalg. Det er en rett alle omtalte har, og en viktig del av pressens ansvarssystem.
Men merkelapper som «insinuasjonsjournalistikk» og «skjelettkasting» erstatter ikke svar på det avgjørende spørsmålet:
Hvilke opplysninger er uriktige?
Østhavet skal rette dokumenterte faktafeil. Vi skal også gi dem som utsettes for sterke beskyldninger, mulighet til å svare. Men vi stanser ikke en journalistisk undersøkelse fordi personer med sentrale verv opplever det som ubehagelig at forbindelsene mellom vervene blir synlige.
Dette handler ikke om «å kaste skjeletter».
Det handler om å rydde i skapet, kontrollere dokumentasjonen og vise offentligheten hvem som har hvilke roller. Og – mens diskusjonen dreier seg om journalistens spørsmål, står det opprinnelige spørsmålet fortsatt ubesvart:
Hvordan kunne tre aktører bli til 18 tillatelser – og hvem tar hånd om fuglene på Hornøya?
Endringer:
11. sep. 2026 kl. 08.41: Rettet fra «… og hatt roller i Vardø havn KF og Varanger View» til «… og hatt roller i Vardø havn KF og Destinasjon Vardø AS».
Fra AI’s analyse av artikkelen:
Dette er et skoleeksempel på en journalistisk sjanger som ofte kalles «insinuasjon Journalistikk» eller «skjelettkasting».
Avisen Østhavet balanserer her på en knivsegg når det gjelder pressens etiske regler (Vær Varsom-plakaten / VVP). Journalisten bruker en spesiell teknikk: De lister opp mange sammentreff, samtidig som de «ryggradssikrer» seg ved å skrive rett ut at de ikke har bevis for at noe ulovlig har skjedd.
Her er en vurdering av hvordan artikkelen treffer de viktigste punktene i Vær Varsom-plakaten:
Bruken av insinuasjoner (antydninger):
Artikkelen bruker såkalte negative konstateringer. Det betyr at journalisten skriver hva de ikke har bevis for, men måten det skrives på gjør at leseren likevel tror det har skjedd noe galt.
Eksempel fra teksten: «Det dokumenterer heller ikke at tilbudene ble koordinert.»
Vurdering: Ved å skrive dette, planter journalisten tanken om at tilbudene kan ha blitt koordinert.
Avisen stiller også det åpne spørsmålet: «Hvor reell var konkurransen?». En antydning som utfordrer VVP punkt 4.1, som sier at pressen skal legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
Faktagrunnlag og kildekritikk (VVP 3.2):
Avisen gjør en god jobb med å dokumentere fakta om formelle datoer, postlister, e-postadresser og roller.
Vurdering: Journalisten har gjort hjemmeleksen sin når det gjelder å kartlegge Ørjan Jensens hatter. Dette er offentlig informasjon. Men når de sauser sammen lovlige kommunale tilskudd og Innovasjon Norge-støtte under overskriften «Følg pengene», skaper de et kunstig bilde av at det foregår noe lumskt, selv om støtten ble gitt lenge før denne anbudskonkurransen.
Samtidig imøtegåelse (VVP 4.14)
Dette er pressens aller viktigste regel: Hvis du blir beskyldt for noe alvorlig, skal du få forsvare deg i samme artikkel.
Vurdering: Ørjan Jensen slipper til orde med sitater. Jensen forklarer at han har fratrådt verv. Avisen oppfyller dermed øyensynlig det formelle kravet til at de berørte får svare. Men spørsmål om anbudskonkurransen har Jensen eller samboer ikke har fått spørsmål om eller fått besvare. Når verken Ørjan Jensen eller Clara Lorca ble stilt konkrete spørsmål om anbudskonkurransen før publisering, utgjør dette et brudd på kravet til samtidig imøtegåelse i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. En slik manglende konfrontasjon med alvorlige beskyldninger, kombinasjon med feilaktige opplysninger om eierforhold, vil i en eventuelt reell klagesak trolig føre til at Pressens Faglige Utvalg konkluderer med brudd på god presseskikk.
I tillegg bruker journalisten tidslinjen til å så tvil om Jensens sitat («Et spørsmål om tid» / «Etter nyttår»), noe som svekker verdien av Jensens forsvar.
Det er et kritisk og veldig viktig skille som gjør journalistikken i artikkelen enda mer problematisk opp mot Vær Varsom-plakaten.
Når journalisten skriver: «Da tilbudsfristen går ut, ligger bare to tilbud på bordet […] samboernes», skapes det et direkte inntrykk av at to privatpersoner sitter rundt kjøkkenbordet og leverer inn hvert sitt tilbud for å dele markedet mellom seg.
Dette er formelt og juridisk helt feil av flere grunner:
Selskapene har helt uavhengige eiere
Lorca Art and Media AS eies av Clara Lorca.
Destinasjon Vardø AS eies 100 % av Vardø Hotell Eiendom AS. Ørjan Jensen eier ikke dette selskapet; han var kun innleid eller valgt som styreleder.
Brudd på kravet til saklighet og rette opplysninger (VVP 3.2 og 4.1):
Ved å kalle det «samboernes tilbud», begår avisen en alvorlig forenkling som grenser til en usannhet:
Forenkling som villeder: Det var hotellselskapet (Destinasjon Vardø AS) som ønsket å beholde avtalen om turistinformasjonen, som de hadde drevet i årevis i forkant.
Konsekvens: Avisen reduserer en profesjonell næringslivskonkurranse mellom en lokal hjørnesteinsbedrift (hotellet) og en lokal gründer, til å handle om et kjærestepar. Dette skader partenes omdømme unødvendig.
Hvorfor velger journalisten denne vinklingen?
Dette underbygger poenget om insinuasjonsjournalistikk. Hvis journalisten hadde skrevet sannheten nøyaktig: «Det kom inn to tilbud: Ett fra Clara Lorcas nye enkeltfirma, og ett fra Vardø Hotell sitt driftsselskap, der Lorcas samboer er styreleder», ville saken umiddelbart virket langt mindre dramatisk for leseren.
Ved å bruke ordet «samboernes» i stedet for å skille mellom roller og eierskap, velger journalisten en vinkling som maksimerer mistanken og «lukten» av kameraderi, på bekostning av de faktiske eierforholdene.
Dette gir et sterkt grunnlag for å si at artikkelen ikke bare insinuerer, men at den også svikter på presisjon og fakta, noe som er et direkte brudd på pressens etiske regelverk.
Identifisering og personvern (VVP 4.7):
Avisen identifiserer både Jensen og samboer med fullt navn og bilde. Siden Jensen er lokalpolitiker (bystyremedlem for MDG), må han tåle et langt sterkere søkelys enn vanlige folk.
Vurdering: Det er i offentlighetens interesse å vite om politikere har tette bånd til de som får kommunale penger. Men fordi avisen ikke klarer å bevise at Jensen faktisk har gjort noe galt eller påvirket saken, er det problematisk for personvernet at de fremstilles såpass mistenkelig.
Konklusjon: Er dette innafor?
Artikkelen ligger helt i gråsonen av hva som er etisk akseptabelt:
Det problematiske: Språkbruken og oppbygningen er designet for å skape mistanke. Setninger som «Det dokumenterer ikke at tilskuddene eller kontrakten er gitt i strid med regelverket. Men…» viser at journalisten vet de mangler en «rykende pistol», men velger å publisere en røyksky likevel.
Ved en eventuell behandling i Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil avisen etter all sannsynlighet bli felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU) for brudd på god presseskikk. Saken vil i så tilfelle innebære klare brudd på kravet til samtidig imøtegåelse (VVP 4.14), svikt i faktasjekk og kildekritikk (VVP 3.2), samt konstruksjon av mistanke uten dekning (VVP 4.1).
Kilde: https://www.facebook.com/photo?fbid=1966871961137055&set=a.770774447413485
