Det er fredag. Sola skinner inn gjennom ikke bare ett, men flere vindu og avslører at det er tid for en skikkelig vårrengjøring, eller i alle fall en helgevask. Naboen har allerede hengt tepper og matter til lufting på trappa si. Her er det bare å følge etter. Litt tung i kroppen fyller jeg vaskebøtta med vann og grønnsåpe. Grønnsåpelukta hjelper på arbeidslysta.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Snart er trapperekkverket også her behengt med tepper og matter av ymse slag. På radioen kvitrer programlederne om våren som er i anmarsj.
Tørke støv, støvsuge og så svinge vaskekosten i alle kriker og kroker. Jeg kjenner arbeidslysta komme sigende, smått om senn. All aktiviteten tar på og tørsten melder seg. Jeg går på kjøkkenet for å drikke vann. På benken står ei glassflaske Coca Cola. Så kald at glasset dugger. Min bedre halvdel står og drikker Cola fra et glass. «Ta en slurk,» sier han og rekker meg flaska. Munnen fylles med Coca Cola, og på et blunk er jeg femten år og sitter på kaféen i Kiberg. Jeg drikker slurk etter slurk og klarer nesten ikke stoppe. Minner fra ungdomstida strømmer på for hver dråpe Coca Cola som sklir ned halsen.
Jeg er tilbake på kaféen på Martensgården. Tilbake til colaflaska, som varte i flere timer. Tilbake til lukta av pølsesmørbrød med ertestuing og løk. Tilbake til jukeboksen på nordveggen og tilbake til de nyrike gutta, som hadde fisket godt og betalte en kaffekopp med en femhundrelapp, tilbake til jentegjengen som smugtittet på de litt eldre gutta og drømte om å få gå på dans på samfunnshuset.
Kaféen på Martensgården holdt visstnok ikke stand i så mange år, men den satte varige spor etter seg. Det var der vi unge møttes når vi var hjemme i Kiberg. Det var alltid spennende å se om det var kommet noen nye gutter til bygda, mens vi sleit skolebenken i Vardø. Enkelte av oss jenter dømte de stakkars gutta etter hvilken musikksmak de hadde. Vi følte oss litt verdensvante, for vi holdt jo til i Vardø, og på den tida var Vardø verdens navle, både når det gjaldt musikk og mote, og gutter også, for den saks skyld.
«Vil dokker ha en Cola?» spurte en av gutta fra Nesseby, som til daglig jobbet på kaia. «Bare vess du slutt å spæll Buck Owens,» svarte en av oss, litt kjekt tilbake. Fra jukeboksen på nordveggen dundret «Tiger by the tail» med nettopp, Buck Owens. «Ka e det dokker lik, da?» spurte han. «Har du hørt om, A Whiter Shade Of Pale?» svarte jeg og kastet på det halvlange håret. «Ja, men æ lik ikke den forbanna låta,» sa han og gikk til dem som satt ved bordet like ved. Der gikk den colaflaska, og vi kunne ha vært hyggeligere, tenkte jeg i mitt stille sinn der jeg satt.
Utfor kaféen står en bil og går på tomgang. Noen av gutta har kjøpt seg bil. I et par av bilene er det nymotens kassettspiller. Sjåføren sitter inne i bilen og tar seg en røyk. Sidevinduet er åpent og musikken og lukta av Aqua Velva strømmer ut. Tammy Wynette ber så inderlig, «Stand By Your Man.»
De eldre jentene får seg en kjøretur rundt i bygda. Neste stopp for dem i bilen er Heikasvingen. Det er stedet for flørting og nyhetsoppdatering. Vi andre blir sittende på kaféen. Kveldens colaflaske er i ferd med å tømmes. Noen har puttet ei krone på jukeboksen, og fra den strømmer tonene fra orgelet til Garry Brooker mens han synger:
«We skipped the light fandango
Turned cartwheel `cross the floor
I was feeling kinda seasick
But the crowd called out for more …….
Klokka nærmer seg ti på kvelden. Kaféen er i ferd med å stenge. Vi tusler ut i vårkvelden og lurer på, hva synger Garry Brooker i Procol Harum egentlig om i «A whiter shade of pale.» Vi spør engelsklæreren vår på mandag blir foreslått. Og slik ble det med det. I Gerdabutikken, rett over veien holder Gerda og Alfred på å stille ut nye varer. Vi vinker til dem og tar fatt på veien hjem.
Vannet i vaskebøtta er blitt kaldt og colaflaska er tom. Jeg er plutselig tilbake på kjøkkenet mitt og det er april 2023. En ny låt tar plass i hodet. «If I could turn back the time.»