Min bestemor Gunvor kjøpte middagsservise i 1935. Det var vakkert, engelsk porselen, fløtegult av farge, pyntet med små blomster, og med en rand av gull. Serviset var noe av det flotteste hun eide.
Av Baard Fiksdal. Petiten har tidligere vært publisert i Nettavisen
Hele landsdelen skulle brennes. 60.000 mennesker skulle tvangsflyttes sørover. 12.000 bolighus skulle svies av. Tyskerne vil hindre at sovjetiske soldater skulle få noe å hjelpe seg med i Finnmark og Nord-Troms. Min bestefar Karl var ansatt til å drive et fiskebruk i Honningsvåg, på Magerøya i Nordkapp kommune. Samtlige bolighus ble brent ned til grunnen. Bare kirken sto igjen.
Min bestemor Gunvor fikk beskjed om at huset og det meste som familien eide skulle brennes. Hun fikk en dag på seg til å pakke. En koffert til hver. Hva tar du med deg? Hva lar du bli igjen?
Det er oktober 1944. Sen kveld. Gunvor kjenner skipperen på frakteskipet de skal evakuere med. Hun har pakket middagsserviset forsiktig i en kasse og får gjemt denne skatten i bunnen av båten. Neste dag går familien om bord. Det er en lang og farefull reise. Etter noen dager bytter de til Hurtigruten. Gunvor er syk og får ligge i en av lugarene. Karl og de to sønnene sitter under hele reisen på dekk med redningsvester på. Det er Bjørn (min far) som er ni år gammel og hans yngre bror Erik. De ser krigsfly passere over båten. Tyskerne frykter at en invasjon er like om hjørnet.
-Var du redd, spør jeg min far.
-Nei, det kan jeg ikke huske at jeg var. Vi var heldige med været. Det gjorde turen mindre farlig, sier han.
Familien kommer til Mosjøen og tar tog til Oppdal. De tar inn på Oppdal Turisthotell. Det var et stort øyeblikk.
-Hva husker du best?
– At vi fikk sviskekompott med ekte fløte til dessert. Det var himmelen det, sier far.
Familien drar til Kristiansund hvor vi har slekt, men byen er utbombet. Det er vanskelig å finne husvære. De må videre og får leie et hus i Øksendalen. Når båten legger til kai ved Øksendalsøra står bonden der med hest og slede. Familien blir godt pakket inn i skinn og kjørt opp dalen til huset de har leid. Det er fyrt opp i ovnen og godt og varmt når de kommer inn. Her er det ingen krig. Ingen fiender.
I 1947 flyttet familien tilbake til Finnmark og ble med på gjenreisningen. Karl fikk drive et fiskebruk i Vardø for Brødrene Aarsæther i over 20 år. Dette var en av hjørnesteinsbedriftene i byen. Familien fikk flytte inn i et stort og staselig hus i Vestervågen. Middagsserviset fra 1935 hadde overlevd krigen. Nå ble det flittig brukt.
Det hender at jeg går kveldstur i hukommelsen og er tilbake i min egen barndom på 60-tallet. Vardø var en liten øy og jeg kunne som gutt med letthet gå fra den ene enden til den andre for å besøke mine besteforeldre. Noe av det jeg husker best er lukten av middag som sivet ut i gangen og som fikk meg til å rive av meg yttertøyet og løpe til middagsbordet.
Særlig husker jeg svinekotelettene. Bestemor ville steke kotelettene og la dem surre i smør og kraft i en liten evighet slik at de ble passelig møre. Det er ikke tilfeldig hvilke gleder man legger på tallerkenen. Det tar gjerne flere generasjoner og finne ut av dette, for det vi spiser er vår historie. Det er vår identitet, vår sjel.Det er februar 2023. Jeg kjører til Sandefjord hvor min far nå bor. Han fyller straks 89 år. Far mener at nå er tiden kommet til at jeg skal overta serviset fra 1935. Det er dype og flate tallerkener. Dessertskåler. Serveringsfat. Sausenebb. Vannmugge. Jeg bærer to kasser ut i bilen og kjører hjem.
Jeg pakker forsiktig ut og setter serviset i skapet. Jeg tenker at nå må jeg være nøye med hva jeg velger som det aller første jeg vil spise på dette kostbare arvegodset. Dette er et historisk øyeblikk. Slike øyeblikk bør man ikke slurve med. Jeg drar til nærbutikken for å handle.
Jeg leter rundt, men finner ikke det jeg ser etter. Jeg stopper en ung gutt som jobber i butikken.
– Har dere sviskekompott?
– Hva er det? Aner ikke.
– Sviskekompott pleide å stå i pakker sammen med rødgrøt. Nå finner jeg det ikke i hyllene?
– Rødgrøt?
– Jeg har tenkt å servere sviskekompott med fløte. Til dessert. Det burde vel la seg gjøre?
– Det tror jeg ikke vi har. Sorry.
