En nyutsprunget bjørkeknopp, full av saft. Når jeg knar den mellom fingrene for å få frem duften, kommer et minne fra barndommen frem. Et minne om Finland, bjørkeskog og sommer.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Året er 1964, kanskje -65. Det er i begynnelsen av juli. Pappa har fått ny bil. En rød Ford Anglia med kremhvite fartsstriper. Det var ventetid på å få kjøpt biler på den tida. Han hadde ventet i flere måneder. En fin maidag kunne han endelig hente bilen hos bilforhandleren i Vadsø.
Det var fløytlinefiske og godt med hyse i Varangerfjorden det meste av sommeren, men av en eller annen grunn ble det kjøpestopp, og fiskerne og egnerne skulle få noen dager fri. Det ble bestemt at vi skulle benytte fridagene til å dra på tur, mamma, pappa og jeg.
Et nyinnkjøpt firemannstelt i orange og blått ble pakket i bagasjerommet. Det samme ble primus, campingbord og stoler pluss matvarer og en boks pølser fra NNS.
Vi la i vei mot det store utlandet, Finland. Her skulle vi på campingtur og kose oss! Turen gikk langs grusvei oppover Tanadalen. Et stykke oppe dalen kom vi til et lite fergeleie hvor en pram lå og ventet på å frakte veifarende over Tanaelva. Bilen og vi kom oss ombord, og vips så var vi i Finland.
Det bar oppover og sørover. Jeg så undrende på trær som var høye som hus. Det var vindstille og magisk. Dette var ikke hverdagskost for en 11 åring fra Kiberg, med reiseerfaring som begrenset seg til rundt Varangerfjorden.
Etter å passert Inari var klokka nesten blitt kveld. Sola skinte og tørket opp bakken etter ei lita regnskur. Det var på tide å slå opp teltet og få i seg mat. Vi steg ut av bilen, og mot oss strømmet en duft jeg har båret i meg siden. Duften av bjørketrær og lyng. Duften av sommer og Finland.
Så var det campingen. Ingen av oss var erfarne campere og teltet ble satt opp på ei humpete mark. På et sammenleggbart respatex-campingbord ble primusen tent og pølsene varmet i en medbragt kasserolle. De smakte godt sammen med lunken rødbrus medbrakt fra Kiberg. Der satt vi i de nordfinske skogene og følte på hva det ville si å være på ferie.
Kvelden var lummer og fin og passe fuktig. Et eldorado for mygga. Det er en sterk overdrivelse å si at vi sov godt den natta. Mygga suste rundt i teltet, teltet svettet og vi lå på humper og svettet i våre nyinnkjøpte soveposer. Da morgendagen grydde ble det bestemt at campingturen var over. Vi fikk i oss litt mat og pakket teltet og var rimelig fornøyde. Vi hadde da vært i utlandet og nå skulle vi hjem, samme veien som vi kom.
Turen ned Tanadalen husker jeg ikke, men turen langs Varangerfjorden sitter friskt i minne. Ettersom fjorden utvidet seg ble vi oppmerksom på flere båter som lå ute på feltet og fisket. Fiskestoppen var over nesten før den hadde begynt. Pappa fikk det travelt med å komme hjem til Kiberg. Man ferierte da ikke når havet var fullt av fisk. Han var så ivrig og klar i sin tale at vi flere ganger var på vei ut i grøfta. Hvem var det som lå der ute på fjorden? Var det Skarholm og Ulabrand, tro? «Hold øyan på veien», sa mamma bestemt. «Å Herregud, hadde vi bare vært hjemme», var det neste hun sa. Vi var da i Komagvær og det var ikke langt igjen til Kiberg, egnebua og hverdagen.
Ja, slik kan duften av en bristet bjørkeknopp få tankene til å vandre og minnene på glid.
Og når vi nå er inne på ferie, en kar på kaia i Kiberg spurte gamle Remso: «Har du vært på ferie, Remso?» og fikk til svar: «Ferie, kæm sin båt e det?»