Trolldomsprosessene i Finnmark gikk hardest ut over kvinner, både blant de anklagede og de henrettede. I denne kronikken drøftes noen grunner til at de anklagede tilstod å ha utøvd trolldom.
Av Liv Helene Willumsen
Den 11. mars 1663 stod Gundelle Olsdatter i et rettslokale på Vardøhus festning i Finnmark. Hun var en gift kvinne som bodde i Vardø og hadde flyttet fra Senja nordover til Finnmark. Denne dagen tilstod Gundelle noe farlig: at Satan hadde kommet til henne i skikkelse av en kråke og ønsket henne i tjeneste hos seg, at hun var blitt lovet lykke med fe og kveg hadde inngått en pakt med Den Onde, at hun hadde deltatt på en samling av trollkvinner på fjellet Domen utenfor Vardø, at hun sammen med andre trollkvinner hadde jaget fisken fra land med tarelegger og at hun hadde vært med på å kaste trolldom over et skip. Ved å avlegge en slik tilståelse beseglet Gundelle Olsdatter sin egen dødsdom. Dette er vanskelig for oss i dag å forstå. Hvorfor tilstod hun å ha utøvd trolldom? Jeg vil i det følgende gå inn på fire faktorer som kan bidra til å belyse dette spørsmålet: Frykt, Makt, Kjønn og Språk.
Frykt
Frykt virker tydelig inn i saken mot Gundelle Olsdatter. Hun ble første gang ført for retten på Vardøhus den 10. mars 1663, dagen før hun avla sin tilståelse. Samme dag ble tre andre kvinner ført for retten samme sted: Margrette Jonsdatter, Sigri Jonsdatter og Dorette Poulsdatter. De ble alle anklaget for å ha inngått pakt med djevelen og for å ha utført trolldom. I det øyeblikk de ble ført inn i rettslokalet, visste de at deres skjebne var uviss. Vinteren 1662–1663 var en skrekkens tid for kvinner i Vardø, Vadsø og omegn. Siden oktober 1662 hadde rettssaker mot angivelige trollkvinner funnet sted, med dødelig utfall. Da Gundelle avla sin tilståelse, var allerede 15 kvinner fra området henrettet, og i tillegg til Gundelle skulle den neste måneden fire til samme veien.
Til å begynne med viste Gundelle motstand. Hun nektet å kunne trolldom. Men ikke nok med det: hun ønsket å renvaske seg fra anklagen ved å gjennomgå vannprøven. Dette var en prøve som ble brukt under trolldomssaker, der vanlig bevisførsel var umulig. Vannprøven ble betraktet som en gudsdom, et ‘bevis’ for skyld eller uskyld. Den anklagede ble kastet ut i sjøen med venstre hånd festet til høyre fot og høyre hånd festet til venstre fot. Dersom vedkommende fløt opp, ble hun regnet som skyldig ut fra forståelsen at vannet som hellig element støtte det urene fra seg. Dersom den som ble prøvd med vannprøven, sank, viste prøven uskyld. Den som ble prøvd, hadde et tau rundt livet, og ble da dratt til lands. I de aller fleste tilfeller fløt de som ble prøvd med vannprøven. I Finnmark fløt alle de 30 som gjennomgikk denne prøven. For Gundelle ble hennes håp knust; hun fløt som en fiskedupp.
Skiftet fra å nekte trolldom til å bekjenne trolldom skjedde over natten for Gundelle. Og denne natten var grusom på Vardøhus. Dorette Poulsdatter, også hun Vardø-kvinne, nektet å tilstå. Imidlertid fantes torturredskaper. I løpet av den 10. mars 1663 ble Dorette torturert til døde på strekkbenken. Det var ulovlig å anvende tortur før dom var avsagt, så dette var ulovlig bruk av tortur. Neste dag fortsatte rettssakene ufortrødent for de tre som var igjen, som om ikke et drap hadde funnets sted. Frykt for tortur var overhengende. Gundelle Olsdatter tilstod og ble dømt til ild og bål. Det samme gjorde de andre kvinnene som var anklaget. Dommen ble eksekvert ved brenning på bål på Steilneset, galgeplassen. Også liket av Dorette Poulsdatter ble slept ut til Steilneset og brent sammen med Gundelle og de andre trolldomsdømte kvinnene. Den dødsdømte ble bundet til en stige og veltet inn over et brennende bål.
Makt
Trolldomsprosessene i Europa varte i 300 år, fra 1450 til 1750. Det var snakk om kriminalsaker. Trolldom ble regnet som en kriminell handling, på linje med mord, og straffet deretter med loven i hånd. Mennesker ble forfulgt for en ‘forbrytelse’ de ikke kunne ha begått, en unntaksvis ‘forbrytelse’ som var umulig å bevise. Omtrent 50.000 mennesker ble brent på bål i Europa under trolldomsprosessene.
Trolldomsforfølgelsen slo hardt til i Finnmark i perioden 1600–1692. På 1600-tallet var Finnmarks befolkning på 3000 mennesker. Under trolldomsprosessene i Finnmark ble 135 mennesker anklaget for trolldom. Av disse ble 91 henrettet. Finnmark var et av områdene i Europa med strengest forfølgelse av trollfolk målt ut fra antall henrettede i forhold til folketallet.
Forfølgelsen av angivelige trollfolk var styrt av stat og rettsvesen, og kirken spilte en rolle gjennom sin prediken. Statens rolle under trolldomsforfølgelsen er ubestridelig. Staten demonstrerer sin makt gjennom lovgivning. I Danmark-Norge ble det i 1617 utstedt en trolldomsforordning, der de ‘rette’ trollfolk defineres som mennesker som har inngått en pakt med djevelen. Uten slike lovparagrafer ville trolldomssaker ikke hatt den utvikling og den alvorlighetsgrad vi ser.
Et villig rettsvesen måtte til for å gjennomføre trolldomssaker. De fleste slike saker ble ført for lokal rett, men trolldomssaker kunne bli anket opp til et høyere rettslige nivå, der lagmannen bestemte, eller til sentral rett. Trolldomsprosessene ble drevet frem av menn med makt til å sette fanatisk tankegods ut i livet i hele Europa. Ideer fra en lærd doktrine kalt demonologi – læren om djevelen og hans makt – påvirket intensiteten i trolldomsforfølgelsen. Hovedideene i denne doktrinen var inngåelse av en pakt med djevelen, deltakelse på trolldomssamlinger med djevelen til stede og kollektiv trolldomsutøvelse. Tilståelse av deltakelse på trolldomssamlinger medvirket til intensivering av forfølgelsen. Dersom en kvinne anklaget for trolldom tilstod at hun hadde deltatt på en trolldomssamling, ble hun straks spurt om hvem andre som var til stede. Nye navn kom opp og førte til en serie av rettssaker kalt kjedeprosesser, saker med innbyrdes sammenheng som foregikk i løpet av en konsentrert tidsperiode.
Kirken spilte også en rolle under trolldomsprosessene. Den demonologiske doktrine var knyttet til kristendom. Når en trollkvinne inngikk djevlepakt, gav hun avkall på sin dåpspakt. Hun valgte å tjene feil herre og ble en fiende av Gud. Dermed har inngåelse av demonologisk trolldom en religiøs begrunnelse. Kirkens prediken om en farlig og mektig djevel som forsøkte å lede mennesker bort fra Gud, virket inn på folks oppfatning av farlig trolldom. Imidlertid var prester ikke med under selve trolldomssakene.
Makt ble utøvd i rettssaler i Finnmark på samme måte som i Europa for øvrig. Både for monarken i København og hans forlengede arm i Finnmark – lensherren og amtmannen – var det et siktemål at trollfolk skulle utryddes og at de skulle bruke sin makt for å nå dette mål. Rettens representanter, de menn som straffet Gundelle Olsdatter og hennes medsøstre, hadde stor betydning som enkeltmennesker gjennom sin personlighet og ved den mentale bagasje de bar på. I Finnmark ble demonologiske ideer introdusert av lensherre John Cunningham i 1620. Han var ansatt til 1651 og var i sin embetstid ansvarlig for 41 trolldomssaker som endte med dødsdom. På 1660-tallet var Hans Orning amtmann, også han en ivrig heksejeger.
Ved ansettelse av ny lensherre eller amtmann i Finnmark skjedde det økning i antall trolldomssaker, noe som viser den makt nidkjære rettens menn hadde til å påbegynne trolldomssaker og få slike saker til å fortsette. Blant de mektige rettens utøvere var også fogden. Han kunne vise sin makt under forhør ved ledende spørsmål. I tillegg til lensherre og fogd var der i rettssalen en jury av edsvorne menn som hadde en sterk maktposisjon. Juryen skulle foreta avgjørelsen skyldig eller ikke skyldig.
Kjønn
Kjønnsdimensjonen er sentral når det gjelder å fortolke og forklare trolldomsprosessene. Over hele Europa var kvinnemajoriteten stor blant ofrene for trolldomsprosessene, med et middeltall på 80 % av de henrettede. Også rundt 20 % menn ble anklaget og dømt for trolldom, men kvinnedominansen er utvetydig, og det er all grunn til å rette oppmerksomheten spesielt mot kvinner. Av de 91 henrettede i Finnmark var det 77 kvinner og 14 menn, det vil si 84 % kvinner. Under den kjedeprosessen som gikk for seg vinteren 1662–1663 i Øst-Finnmark, var det utelukkende kvinner som ble anklaget og henrettet.
Gundelle Olsdatter ble i rettslokalet møtt av en vegg med menn – menn som forvaltet makt over liv og død: amtmann, fogd, underfogd, skriver og jury. Slik var det også for hennes medsøstre. Et av svarene på hvorfor Gundelle Olsdatter tilstod å ha utøvd trolldom, kan være at menn innehadde alle viktige rettslige embeter på 1600-tallet og at hun opplevde denne kjønnsbarrieren som massiv motstand. Imidlertid kan spørsmålet ikke besvares uten at man også tar inn det kvinnesyn som eksisterte i en doktrine som fikk europeisk fotfeste, nemlig demonologi. Ideene i denne doktrinen så dagens lys i den katolske kirke, under Basel-konsilet på 1430-tallet, og spredte seg utover Europa gjennom tallrike bokutgivelser. Den mest kjente er Heksehammeren fra 1486. Det lærde Europa ble hurtig kjent med dette tankegodset.
Den demonologiske lære var en viktig premissleverandør for at kvinner ble målgruppen under trolldomsprosessene. Læren var gjennomsyret av kvinnehat og kvinneforakt: Kvinner var svake, et lett bytte for djevelen og tilbøyelige til det onde. Trollkvinner var farlige og måtte utryddes. I en tid da både lek og lærd i tillegg trodde at trolldom var mulig å utføre og at noen mennesker var i stand til å utøve trolldom, ble en forbindelse friksjonsfritt etablert mellom kvinne, djevel og trolldomsutøvelse. Vi ser det samme i Finnmark som i resten av Europa. Kvinner ble forfulgt for trolldom fordi de var kvinner. Saken mot Gundelle Olsdatter i Vardø i 1663 var del av en europeisk forfølgelse, der kvinner var hovedmålet.
Gundelle Olsdatter var en helt vanlig, jordnær kvinne som arbeidet hardt for sitt utkomme. Det var alminnelige mennesker som ble anklaget for trolldom, et gjennomsnitt av kvinner som levde og virket i sine samfunn. De ble navngitt av andre kvinner som var anklaget for trolldom og som i sin tilståelse av trolldomssamlinger ble presset til å si hvem andre de hadde sett på samlingen. Angivelsene slo blindt ut, man visste ikke hvem den neste ble. Alle kvinner kunne bli ofre for denne forfølgelsen. Det var meget utrygt å være kvinne i Øst-Finnmark vinteren 1662–1663.
Språk
Språk spiller en rolle når man skal forsøke å svare på hvorfor Gundelle tilstod, og ikke minst hvorfor hun formet sin tilståelse på den måten hun gjorde. Hennes tilståelse var nemlig formet som en fortelling. Gundelle visste hva hun skulle si i sin tilståelse. Ideer om djevelen og hans allierte var på 1660-tallet godt festet i lokale samfunn i Øst-Finnmark. Den demonologiske doktrine gjorde bruk av fortellingens strukturer, noe som gjorde dette tankegodset lett å lære: djevelen fristet en kvinne til å få tilgang til trolldomskraft, hans tilbud var å få nok til livets nødvendigheter, han inviterte til samlinger med dans og drikke, han krevde at onde gjerninger skulle utføres. Demonologiske ideer ble lansert under forhør i trolldomssaker i 1620–1621 og fikk de følgende tiår feste i Finnmark. På muntlig vis spredte ideene seg i de lokale samfunn ved gjenfortelling etter gjenfortelling. Å fortelle var noe alle som levde i muntlige samfunn, mestret.
Gundelle Olsdatter kunne i sin tilståelse svart Ja eller Nei på spørsmålet om hun hadde utøvd trolldom. I stedet tilstår hun i form av en fortelling om hvordan hun fikk trolldomsmakt og hva slags trolldomsgjerninger hun har utøvd. Hennes tilståelse er en tvungen fortelling, hun avlegger den ikke frivillig. Men hennes tilståelse er også et forsøk på å holde seg oppreist i et rettslokale i Vardø ved å bruke sitt eget språk og sin egen kunnskap. Dagen før viste Gundelle motstand ved først å nekte trolldom og be om å få gjennomgå vannprøven. Denne dagen viser hun motstand ved å stå opp som et talende menneske. Men de kreftene som virker mot henne, er massive, og hun er sjanseløs.
Avslutning
Så hvorfor tilstod Gundelle Olsdatter å ha utøvd trolldom? Frykt for tortur er en åpenbar grunn. På en uhyggebefengt Vardøhus festning var det en akutt frykt for tortur denne dagen. Men slik frykt gjaldt ikke bare en enkelt dag; frykten for tortur lå tungt over alle rettslokaler i Europa der kvinner ble forhørt for trolldom. I tillegg var trolldomssaker innvevet av frykt på mange nivåer: Forhørernes frykt for trollfolk. Kirkens frykt for en mektig djevel. Lokalsamfunnets frykt for tragedier.
Gundelle tilstod fordi det ble utøvd makt mot henne. Hun ble møtt av et intrikat maktapparat. En statsledet forfølgelse av trollfolk som hadde maktmidler til rådighet gjennom lovgivning og rettspraksis – en makt et enkeltmenneske ikke kunne stå imot. Kjønn spilte inn. Gundelle var kvinne. I det tankegodset om trolldom som dominerte på 1600-tallet var forbindelsen kvinne-djevel sterk og entydig. Kvinnesynet som var rådende, var en hovedgrunn til at så mange kvinner endte sine dager på bålet.
Språk og overføring av ideer spilte inn. Gundelles tilståelse var en fortelling. Den inneholdt urealistiske elementer, og den var tvunget frem. Gundelle kunne avlegge en fortelling om djevelen hun hadde lært muntlig. Hun brukte fortellingens strukturer den siste gangen hun snakket i et offentlig rom. Jeg mener det å kunne bruke sitt språk sier noe om et menneskes mulighet for å holde seg oppreist. Gundelles forsøk på å stå imot frykt, makt, kjønn førte ikke frem. Hennes stemme ble stilnet, på urettmessig vis. Det samme skjedde med hennes medsøstre. Derfor er det viktig å løfte deres stemmer frem igjen i dag, og lytte årvåkent til dem.
Liv Helene Willumsen
Liv Helene Willumsen er professor emerita i historie, UiT, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Hun har forsket på trolldomsprosesser siden 1980-tallet. Hun har PhD i historie om trolldomsprosesser i Skottland og Finnmark fra University of Edinburgh (2008). www.livhelenewillumsen.no