Ka i alle daga e det du håll på med, står du dær og glan rætt opp i lufta? Han Viktor kommer gående nedover bakken fra huset sitt i Oladalen, og ser spørrende på meg. Æ tærg nordlyset. Dæm har sagt at vess du vink tel det, kommer det og tar dæ. Nå nei du, svarer han. Du må plystre, SÅ kommer det og tar dæ. Men det er jo jul snart. Du ønsk dæ væl gava, så det e vel bedre å la nordlyset vær i fred, sier han og trekker kasjetthua tettere rundt øran, og går mot kiosken. Ka ønske du dæ tel jul, Viktor, roper jeg etter han. En pakke tobakk, roper han tilbake.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Over Isaksenbakken flagrer nordlyset i sprakende farga. Det er nesten så det treffer bakken når det er på sitt heftigste. Jeg spisser munnen og prøver meg på en svak plystrelyd. Nordlyset blafrer. Det er nesten nede ved samfunnshuset nå. Plystrer jeg en gang til, kommer det kanskje over elva. Da er det ikke lange veien til trappa, der jeg står. Jeg føler meg litt modig og litt redd. Hves nordlyset tar mæ, ka med jula og julegavan, da? Og e det nån som kommer tel å savne mæ?
Æ trudde du var forn på posthuset førr å hente posten. Mamma står plutselig på trappa. Nei, se kor flott nordlys det e over Isaksenbakken, sier hun. Kor kommer man hvess man plystre på nordlyset? spør jeg. Kommer, kor? Kanskje på Domen, svarer hun. Ikke verre, tenker jeg, og plystrer av lettelse.
Fær nu tel han Beier å se om det e kommet nån julekort tel oss. Jeg tar sparken, og i det jeg passerer kiosken kommer han Viktor ut med ei avis i handa. Vær nu forsiktig så ikke nordlyset tar dæ, roper han og går inn til tanta mi for en kaffekopp og julekaker.
Utfor posthuset har det dannet seg en liten kø. Folk venter på at posten skal bli sortert. Det kommer lyder fra kaian. Heisekranan går for fullt og båtan ligg og bakke. Solarlukta blander seg med lukta av kromkaker. Æ trur ho Esther e i full gang med julebaksten, er det noen i køen som sier.
Vi hører et knepp i det han Beier vrir om nøkkelen i døra, og posthuset er åpna. I boks 153 ligg det fem julekort og Fiskeribladet. På vei opp mot Oladalen går jeg med nesen i sky. Nordlyset, kor e det blitt av? Over Korshaugen og Isaksenbakken er alt grått. Bare noen få stjerner klarer å trenge gjennom skylaget som har lagt seg over Oladalen. Fra Molvika og Domen kommer en kald vind som har med seg lette snefnugg. Jeg trekker et lettelsens sukk. Nordlyset er borte. Kanskje det ikke har hørt meg likevel.
Det va æ som ringte tel nordlyset og sa at ei fra Oladalen hadde prøvd å terge det. Og æ lovte nordlyset at ho aldri skulle gjøre det igjen, sa han Viktor, da vi møttes på brua. Nei, aldri mer, sa æ og kryssa fingran. For man skal jo ikke love noe man kanskje ikke klarer å holde.
Og forresten, æ skal slutt å røyke, så glæm det dær med tobakken. Æ ønske mæ julekaker i stedet. Førr du har væl bakt nån tel mæ? Viktor ser lurt på meg.
Hendene mine som holder rundt julekortan og Fiskeribladet er stive av kulde etter sparketuren gjennom bygda. Det er godt å komme inn i varmen på kjøkkenet. Vi leser julekortan først. Der er det skrevet ønsker om god jul og godt nytt år til hele familien. Selv Fiskeribladet har en nisse med sjøstøvla på forsida. Det er ingen tvil, jula er i anmarsj.
På kjøkkenbenken oppdager jeg en kakeboks med rød sløyfe på lokket. Den e tel han Viktor. Den fortjæn han, førr han redda dæ jo fra nordlyset, sier mamma med et lurt smil, der hun står og baker serinakaker og sprer duften av jul i hele huset.