Pomorhandelen har, kanskje noe urettmessig, fått æren for storhetsperioden i Vardø på slutten av 1800-tallet. Imidlertid, det som skapte veksten i Vardø var nok i stor grad fiskeriene, ishavsfangsten og ikke minst hvalfangsten. Det var disse næringene som skapte stor tilflytting til byen.
Av Svein Hågensen
Hvalfangsten var i sin spede begynnelse rundt 1865-70 da Svend Foyn kom nordover med sin nye oppfinnelse, harpunen. Han fikk på en måte monopol på all hvalfangst i Varangerområdet. Men andre så snart mulighetene som lå i hvalfangsten. Særlig var interessen stor i Vestfold. Der flere hvalfangstselskaper ble etablert. Blant annet Sandefjords første hvalfangstselskap, Haabet. Det startet sin virksomhet med fangst her i Vardø i 1881.
Hvalfangstselskapet Haabet
Initiativtakerne til Haabet var Gerhard Sørensen og I. M. Bryde. Sørensen hadde møtt Foyn ved en tilfeldighet i 1868 Da fikk han tilbud om plass på på hvalfangst i Finnmark. Svend Foyn hadde drevet hvalfangst i Finnmark i noen år. Det ble ikke noe av det da, men en tid senere ga Foyn Gerhard Sørensen plass som matros på selfangst. Etter noen år på selfangst gikk Sørensen over til fraktfart. Men tanken om hvalfangst var begynt å modnes.
Etter en spasertur med Bryde hjemme i Sandefjord gikk de to i kompaniskap og stiftet hvalfangstselskapet Haabet, med Bryde som disponent og Sørensen som driftsbestyrer i Finnmark. Like før jul dette året kjøpte de et lite dampskip som var under bygging i Christiania. Den ble utrustet som hvalbåt.
I Tønsberg var det en smed, Evensen, som hadde utviklet en harpun som avvek noe fra Foyns, Evensen lå nå i rettslig strid med Sveind Foyn. Men for å være sikre ville de to heller prøve å få til en avtale med Svend Foyn. Han var imidlertid ganske egenrådig, og sa nei. Men da han hørte at Sørensen skulle bestyre virksomheten i Finnmark, godtok han forespørselen mot at han fikk 10 prosent av nettofortjenesten til Hedningemisjonen de neste 3 årene som patentet fremdeles var gjeldende. I tillegg gikk Svend Foyn inn som partreder i selskapet. Svend Foyn var en strengt religiøs mann.
Den nybygde båten fikk navnet «Haabet», samme navn som selskapet. I april 1881 seilte de ut med 12 mann om bord, med kurs for Vardø. Der ville de prøve å kjøpe eller leie en tomt til landstasjon. I Engelsvika fikk de leid en tomt og bygget raskt opp et lite treskur der smeden og flenseren kunne bo mens skuta var ute på fangst.
Av selskapene som nå drev hvalfangst i Finnmark hadde alle unntatt Haabet faste landstasjoner. Haabet leide inn barken «Laura» av Larvik. Om bord der fikk de montert en mindre dampkjele og et par spekkjeler. Sånn sett ble «Laura» faktisk en forløper til Sandefjords senere hegemoni innen hvalfangsten, med store kokerier i Antarktis. For Haabet ble det slik denne ene sesongen. Etter en sesong med fangst på 30 hval og et utrent mannskap vedtok man nå å utvide aksjekapitalen og anskaffe hvalbåten «Vardøhus», samt bygging av en permanent landstasjon i Engelsvika med drift av to hvalbåter fra 1882. Selskapet holdt det gående i 23 sesonger, først i Vardø og de siste årene i Båtsfjord.
Vestfoldingene ledet utviklingen
Det finnes ingen skikkelige fangsoppgaver, men i løpet av disse årene fanget selskapet 584 hvaler. Det beste året var 1902 med 96 dyr der resultatet var 70 finnhval, 2.865 fat med olje og 3.393 sekker med guano. Det var særlig de store dyrene blåhval, finnhval og knølhval det ble jaktet på.
Årene 1883 og 1885 betegnet Haabet også som gode, med henholdsvis 80 og 76 dyr. 1903 ble derimot et dårlig år, med bare 15 hval. Det ble færre og færre dyr etter som årene gikk. Etter det trakk selskapet seg ut av hvalfangsten i Finnmark. Ryde fortsatte i næringen, men nå satset han på fangst ved Færøyene. Året etter vedtok Stortinget forbud av hvalfangst i nord for en periode på ti år, etter at fiskerne i Mehamn hadde gjort opprør og rev ned hvalstasjonen der.
I løpet av denne perioden på knapt 25 år, var det registrert 6 landstasjoner for hvalfangst i Bussesundet. Disse var Thekla, Laurvigs hvalfangerselskap (Larvik), Christiania hvalfangerselskap, Haabet, Stokke interesseselskap og Bukten. Bukten skiftet senere navn til Tanahorn.
Det vi vet er at Haabet holdt til i Engelsvika, mens Bukten var lokalisert i Svartnesbukta. Derav navnet Bukten. I nordenden av Engelsvika kan vi fremdeles finne et område i fjæra der det er ryddet vekk stein for å kunne dra hvalene på land. Stokke etablerte seg først på Steglneset. Etter et par år flyttet selskapet til Sør-Varanger og senere til Nordkyn. Sannsynligvis holdt de fleste anleggene til på Svartnes. Det var vel fordi det var lettere å dra de store dyrene på land der. Det skjedde gjerne ved flo sjø slik at man kunne begynne å flense når sjøen falt.
Også hvalfangst i Kiberg
Også Kiberg fikk være med på hvalfangsteventyret. Kiberg hvalfangerselskap ble stiftet i 1881 med hovedkontor i Trondheim. Bak selskapet sto to brødre fra Brevik. De forteller at de fikk god hjelp av bestyreren i Haabet, Gerhard Sørensen. Sørensen ble forøvrig etter sin tid i hvalfangsten havnefogd og losoldermann i Vardø. Senere ble han også sekretær i Redningsselskapet.
Man startet opp fangsten i 1883, med en båt «Kiberg» og bygde opp dampkokeri, kjøttkokeri og boliger for folkene med en smie. Året etter ble nok en båt «Nidaros» anskaffet.
Dette selskapet gjorde det bra noe år, men etter hvert ble det mindre hval i området. I slutten av 1880-årene valgte selskapet å trekke seg tilbake fra Kiberg og Finnmark. Av alle steder fortsatte brevikingene virksomheten i med et nytt selskap i Sandefjord. De hadde fått konsesjon på hval i Fransk Congo.