Oslo Lufthavn en ettermiddag i oktober. Jeg er på reisefot. Hjemover mot nord. I vrimmelen av folk på flyplassen finner jeg meg et rolig hjørne på plan C. Jeg vet at det er uhøflig å lytte til andres samtaler, men denne gangen var samtalen så interessant at jeg kunne ikke la være.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
De kravstore passasjerene
To kabinansatte i et norsk flyselskap snakket om yrket sitt og om endringer som har skjedd. Det som fanget min interesse var opplevelsen de hadde av oss reisende. Vi var blitt kravstore, brautende, noen til og med truende, om ting ikke gikk i deres favør. Det hørtes ut som om utskjelling fra passasjerene var en dagligdags affære, og gjorde arbeidsdagen litt mindre trivelig for de kabinansatte. Tankene mine gikk da til min barndom i Kiberg. Vi reiste, vi og. Reisa gikk som oftest til Vardø eller Vadsø. Med buss, båt eller ferge. Om vinteren med snowmobil, eller snowen, som vi kalte den.
Man reiste ikke i lompen
Å reise krevde planlegging. Man hoppet bare ikke på bussen eller i båten. Skulle man dra til en av byene måtte man ha et ærend der. Hva skulle man ellers reise for? Man reiste ikke i lompen, som man gikk i til daglig. Både en Vardø- og Vadsøtur krevde at man var pen i tøyet, og på håret likeså. Mang en kibergsdame led seg nok gjennom natta med hårruller stikkende inni hodebunnen. Bølgene og krøllene som ble laget skulle sitte perfekt under tørkleet eller hatten under byturen neste dag.
På tur over Domen i snowen
Vi klagde aldri på transporten. Vi var bare glad for at vi kom oss av gårde. Å sitte i snowen over Domen en vinterdag kunne by på utfordringer som kvalme og øresus. Kabinen i snowen ble ofte fylt med illeluktende eksos som var kvelende, og det hendte at noen kastet opp på turen. Da var det bare å ønske at været over sundet var bra. Å reise med ferga kunne by på lignende utfordringer om vindforholdene var ugunstige og bølgan store. Var salongen under dekk fylt med diesellukt og røyk fra rullingser i tillegg, var det riktig ille. Det var ikke sjelden at man steg i land fra en fergetur over sundet, grønn i trynet på grunn av sjøsyke.
Det var koselig å reise med ferga når været var fint. Folk snakket sammen og utvekslet nyheter av alle slag. Det var et fint samhold. Når ferga la til ved fergekaia i Vardø slo man følge på veien inn til byen. Noen skulle hit og noen skulle dit. På hjemturen ble det som oftest snakket om hvor man hadde vært og hva man hadde fått tak i. På denne tida hadde Vardø eget sykehus, og hadde man vært på besøk der, ble det alltid spurt etter pasientens tilstand. Vi, unger, kunne lese av de voksnes ansiktsuttrykk hvordan tilstanden til pasienten var.
Hjemmekoselig i Vardø, Vadsø derimot …
For oss kibergsværinger var det å reise til Vardø litt hjemmekoselig. Det var kjente og litt like forhold som i Kiberg. Vadsø derimot var fylkeshovedstad, og der snakket man litt «finere» enn i Vardø og Kiberg. I Vadsø sa man fisk og ikke fesk, peng og ikke pæng, som vi sa i Kiberg og Vardø. Noen sa at man kvenska i Vadsø. Med det mente man at de snakket med finsk aksent. Onde tunger ville ha det til at i Vadsø sa man, en flaska brusflaska og en jenta og en båll, i stedet for ball, og så sov de i senga og ikke i sænga.
Bruk nu ikke opp alle pængan
Å komme seg til Vadsø, særlig på vinteren, krevde både mot og god tid. Først var det 30 kilometer i den humpete snowmobilen, med Frants Malin som stødig sjåfør bak rattet. Fremme i Skallelv stod bussen fra Polarbil og ventet på å frakte oss videre til Vadsø. Nye 30 kilometer ble tilbakelagt før vi kunne stige av bussen og innta byen. Bussjåføren sa alltid, «nu må dokker ikke bruk opp alle pængan», og lo godt. Av og til flørtet sjåføren med damene fra Kiberg. Det satte en ekstra spiss på byturen og den lange reisa.
Det svingte godt i Kiberg om sommeren
Med vinterstengte veier og trøblete fremkomstmidler, reiste vi ikke så mye i min barndom. Sommerferien bød heller ikke på de store utskeielsene med hensyn til reising. Da var det arbeid på kaia eller om bord i båten. Det svingte godt i Kiberg om sommeren. Og hvem hadde behov for å være på reisefot når det kom folk fra alle kanter av landet, ja, til og med fra utlandet kom dem, for å arbeide i Kiberg. Man gledet seg bare til helga og dans på samfunnshuset. Mangt og mye kunne skje der som hadde innvirkning på resten av livet. Vi sier ikke mer og lar historia stoppe her.