Det er høsten 1968. Kanskje er det august eller september. Skolen har i hvert fall begynt. I et par år nå har The Pussycats herjet på hitlistene i Norge og Sverige. Ifølge pressen har dem også herjet med jentehjerter og vel så det. Trolig herjet dem med mitt hjerte også. Jeg var i alle fall blodfan.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Ryktene begynte å svirre på skolen. The Pussycats skal ut på turne, og Vardø er på lista. Nå skal det sies at vi var godt vant i Vardø på den tida. Tove Kristine og Zaks stod høyt i kurs på den norske musikkhimmelen, og Bobben Green sang Too hard to handle fra scenen på Velferden så bra at vi nesten trodde på ham. “Baby here I am/I’m the man on the scene/I can give you what you want but you got to go home with me”.
Men nå skulle altså The Pussycats gjøre sin entre i byen. Konsertdato var satt. Vi måtte forberede oss. Vardø skulle ikke gjøres til skamme når det kom til konsertpublikumet. Vi hadde fulgt med i timen og sett både på TV og lest i ukeblader om hvordan man skulle oppføre seg på en popkonsert, som det het i min ungdom.
Vi var fire jenter som allierte oss. Her skulle vi vise, både The Pussycats og resten av Vardø, at vi kunne matche et hvilket som helst hylekor hvor som helst i verden.
På konsertdagen strømmet folk til Velferden, både gamle og unge. Og med gamle mente vi dem som hadde passert tjue. Vi i hylekoret, kom tidlig for å sikre oss plass foran scenen.
Litt summing var det i lokalet, men ganske stille, enn så lenge. Vi stod og beundret instrumentene som var stilt opp på scenen, og plutselig stod de der. Sverre Kjeldsberg, Ottar Aasegg, Trond Graff og Friedel Brandt.
Før trommis, Friedel, hadde slått ferdig de første taktene i Why have we to wait, satte vi i gang. Vi hylte og dro oss i håret. Jeg som var korthåret hadde ikke så mye å dra i, men hylte desto mer. Og slik holdt vi på et lite stykke inn i konserten før noen grep inn. Et slag på skuldra mi og «vess dokker faen ikke hold kjæft skal æ læmp dokker ut og dokker skal aldri sætt dokkers fota hær ijæn», ble ropt inn i øret mitt. Hylinga mi ble til små pip, og det ble stille fra de andre og.
“Idol they say looking at me/papers they read pictures they see/thinking I’m great that isn’t true/the truth of my life I’m lonely and blue” sang Sverre Kjeldsberg fra scenen. “Korsen kan han søng om å vær lonely and blue, æ har nu læst nåkka anna“, kom det fra en av de «gamle» ved scenen. Han forstod i hvert fall hva Sverre Kjeldsberg sang om.
The Pussycats’ musikkperler trillet som godteri ut av posen på en lørdagskveld. Vi hadde sluttet å hyle og fulgte anstendig med på hva som skjedde på scenen.
“Let me stay with you forever and never let me go/I will always be your guy and I want you to know”.
Sangen var så inderlig at vi trodde Sverre Kjeldsberg sang den til en og hver av oss. Nå begynte jeg nesten å angre på at vi hadde laget hylekoret, for hvilke låter hadde vi gått glipp av?
Som sagt var vi godt vant på musikkfronten i Vardø. Året før hadde Tove Kristine og Zaks vendt tilbake til byen. Hun i en buksedress som var det hotteste på moten det året. Av alle ting hang en, nesten maken, i utstillingsvinduet hos han King, like før Pussycats-konserten skulle gå av stabelen året etter. Etter litt frem og tilbake med prøving lot King meg få kjøpe den, på avbetaling. Den nette sum av femti kroner skulle jeg betale hver måned til buksedressen var betalt. Tror den i utgangspunktet kostet 400 kroner, og det var en stor sum i 1968. Og hva har så buksedressen med Pussycats-konserten å gjøre? Jeg var kledd i den på konsertdagen. Følte meg som en million dollar i en buksedress nesten maken til den Tove Kristine hadde, helt til kommentaren, «du e førr tjukk i ræva tel å gå med den dær», falt. Og det ble med det. Buksedressen ble hengt i klesskapet i Kristian 4. gate 45, og der ble den hengende så lenge jeg bodde der. Tydeligere sagt. Den ble aldri brukt igjen.
Pussycats-konserten gikk mot slutten. Sverre Kjeldsberg sang…
“How could I ever fall in love with you/when you are doing this to me”
Tonene fra The Craftsman fulgte oss ut i høstmørket. Og mange av oss hadde fått et minne for livet, både på godt og vondt, der vi vandret i flokk ut mot Østervågen. «Kæm e bæst av Zaks og The Pussycats»? var det en som spurte. «Zaks, sælfølgeli, dæm kommer jo fra Vardø», kom det kjapt til svar.