Vi har lagt bak oss en vår og en sommer så fylt av lys at det har svidd i øyan. Vi har syklet, spilt fotball og kanonball. Noen har hoppa strikk og paradis til krampa tok dem. Jeg har fått en ny, stor gummiball, som vi kastet over taket på utedoen hos besteforeldrene mine, mens vi ropte «antiover», eller noe sånt, i det vi kastet ballen med full kraft over taket.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
På den andre sida stod noen og tok imot den. Ble antiover for kjedelig lekte vi sisten. Der gjaldt det å løpe så fort man klarte. Var farta for lav og man ble innhentet skulle den som tok deg igjen slå deg på armen, skuldra eller et annet sted på kroppen og rope, «sisten», og du var ute av leken. Vi ropte også «atvel!», men hva den leken innebar er som slettet fra minnet.
Spenning på lekefronten
Sommeren er på hell og det er ikke fritt for at både vi, unger og ungdommene, i Kiberg begynner å lengte etter mørkere kvelder og litt mere spenning i tilværelsen. På lekefronten var gjømsel det helt store. Gjømsel og høsten hørte sammen. Like til vi oladalsunger trakk ned i bygda og ytterst i værret, der det ellers var skummelt farvann å ferdes i.
Når vi lekte gjømsel skulle vi gjemme oss. En i gjengen ble satt til å telle til hundre, og det var ikke lov til å se. Som oftest stod vedkommende klistret inn til en vegg med hendene foran øynene og telte høyt, en… to… tre.. Vi andre spredte oss fort rundt i området, og leitinga var i gang. Ble du funnet umiddelbart beskyldte vi stakkaren som hadde telt for juksing.
Det manglet ikke på gjemmesteder i bygda. Kaian og pakkhusan var ideelle steder å gjemme seg. Ufarlig var det heller ikke, sett i ettertid med voksne øyne. Produksjonslagskaia og Abrahamsenkaia var de skumleste gjemmestedene, sett fra mitt ståsted. Men det var ikke bare på kaian vi gjemte oss. Vi forflyttet oss fort gjennom bygda og over forskjellige gjerder, til vi kom til et hus som var under bygging. Ytterveggene var satt opp, men inni var huset et tomt skall, og planker var satt opp som stillas. Der kunne vi klatre. Et supert gjemmested tenkte vi, helt til jeg tråkket feil og falt ned på bakken. Jeg slo hodet og så stjerner! Aldri senere har jeg sett så klare stjerner, selv ikke i en rus av forelskelse.
Rampestreker eller en kriminell handling?
Vi fant på rampestreker, eller skal jeg heller kalle det en kriminell handling? Å knuse lyspæra i en lyktestolpe. Å komme seg usett over veien ved Næsskaia kunne by på problemer. Der stod en lyktestolpe med ei pære så sterk at den lyste opp hele området. Like ved bodde ho Laura, som vi visste var i Barnvernsnemda, så her gjaldt det å oppføre seg pent. Engang vi skulle over veien ble fristelsen for stor. En av de litt eldre gutta tok en stein, kastet den på pæra og mørkela området, så vi kom oss trygt og usett over. Jeg var redd og hadde dårlig samvittighet. Mest av alt var jeg redd for at Laura skulle finne ut at jeg var med på slikt. Jeg som hadde ei mor som stod i egnebua seint og tidlig og en far som alltid var på sjøen. Ble det dårlig oppdragelse av slikt? Kanskje ble jeg hentet av Barnevernsnemda og satt bort, som det het den gangen? Man kunne jo aldri vite. I tillegg hadde læreren skrevet i meldingsboka ved skoleslutt: «Kirsti er litt for aktiv i timene. Hun snakker og synger og gynger på stolen slik at det forstyrrer de andre elevene.» «Herre gu`», sa mamma, «koffør kain du ikke oppfør dæ som folk?»
Å drive gatelangs
Høstmørket gjorde at det var spennende å drive gatelangs i Kiberg. Drev du gatelangs, havnet du som oftest ved Helga sitt hus i Svingen. Her holdt ungdommene, som var konfirmerte til. De hadde sluttet med å leke tull og tøys på kaian, som en av dem sa. I stedet stod, særlig guttene, og diskuterte siste episode av Dickie Dick Dickens og gledet seg til ny episode på fredag, mens dem tok et drag av røyken, sånn litt i det skjulte. Jentene var mer opptatt av å snakke om hva som stod i siste Det Nye og Romantikk, og ikke minst, hvem var den greieste og kjekkeste av de nye lærerne som var kommet til Kiberg denne høsten.
Magiske høstkvelder
Høsten i Kiberg var dur fra båtmotorer og heisekraner, seifiske og lys på kaian og i buan. Det kunne være fine mørke kvelder og stille hav. Var det klarvær og måneskinn i tillegg, var det ren magi i den lille bygda. Men vi visste at en høststorm lå alltid på lur og kunne ramme når som helst.
Og slik kunne jeg ha fortsatt mimringa om høstkvelder og barndommen i Kiberg. Vi var ute, vi lekte, fant på tull og tøys og av og til rampestreker. Vi gjorde det helt på eget initiativ.
«Hadde dere ikke Pad?» spurte barnebarnet mitt undrende. «Nei, Pad var ikke oppfunnet da.» «Gu`det må ha vært kjedelig», sa hun og sukket tungt. «Ikke i det hele tatt», fikk hun til svar.