Vardø har også i år feiret sine pomordager, et minne om den gode handelsforbindelsen som eksisterte mellom russere, kjent som pomorer, og mennesker i det nordligste Norge i godt over hundre år før den kom til en slutt etter den russiske revolusjonen i 1917. Festivalen har sin opprinnelse fra 1989 da Vardø feiret sitt 200 års jubileum som by, da klokkespill, seilskuter, kunstnere og politikere fra Arkhangelsk for første gang etter revolusjonen og den kalde krigen igjen satte sitt preg på byen.
Av Randi Rønning Balsvik, professor emerita, historie, UiT
I dagens ulykkelige krig, der Russland for sitt voldelige overfall av Ukraina har møtt sterke sanksjoner, er det likevel en god ting at festivalen i Vardø sørget for å få et stort antall vanlige russere på besøk.
Revolusjonen i Russland i 1917 er blant de mest ruvende hendelsene i det 20. århundre. For Vardø betydde det slutten på fredelig handel og en vesentlig kulturell og økonomisk forbindelse. Hva skjedde i 1917, og hvordan er det mulig å påstå at Vardø hadde noen plass i det store spillet som revolusjonen var?
I Vest-Europa, skjedde store forandringer med den franske revolusjonen i 1789. Kamp vendte seg mot en eneveldig kongemakt. Representanter for «folket» krevde innflytelse på landets styre. I Vest-Europa ble kongelig, autokratisk, diktatorisk makt vingeklipt. Men ikke i Russland. Kongen her ble kalt tsar og derfor kaller vi styringssystemet for tsarisme. Det var en levning fra en forgangen tid, et styre av Guds nåde, der tsaren nærmest var pålagt å ta alle beslutninger. Den russisk ortodokse kirken støttet opp om systemet. Et folkelig styre, en vei mot demokrati, ble sett på som opprør mot guds orden. Det blir i dagens styring fra Kreml ofte referert til tsarisme.
Rundt 1900 overlevde 80 prosent av Russlands befolkning på rundt 130 millioner livet i et tilbakestående jordbruk der av avlingene var svært dårlige i forhold til vesteuropeisk standard. Bøndene gav halvparten av avlingene til jordeiere, der et fåtall eide enorme uproduktive gods. Opposisjonen til tsarstyret var stor, særlig blant studenter og intellektuelle, som stanget hodet mot veggen av det tsaristiske systemet.
De som opponerte, de som kom med nye tanker om hvordan Russland burde styres ble forfulgt, fengslet og forvist til de fjerneste utkanter av verdens største land.
De revolusjonære gruppene var inspirert av utviklingen i Vest-Europa, av skam over Russlands tilbakeliggenhet, og etter hvert av skriftene til Karl Marx som manet de fattige til opprør. Noen av dem tok voldelige metoder i bruk. Tsar Alexander II, til tross for sin reformvilje, sin bygging av jernbaner og erobringen av Vladivostok fra Kina, døde av bomber i 1881 etter å ha overlevd en rekke attentater i sin regjeringstid. Det var i diaspora, d.v.s. utenfor Russland, at debatten om landets framtid kunne finne sted.
Verdens kanskje mest kjente revolusjonære er Vladimir Lenin. Han fikk tre års forvisning til Sibir. Deretter dro han til Sveits. Han utviklet sine politiske teorier i flere bøker, men det var med avisa Iskra (Gnisten)at han ville nå ut med sine visjoner, vekke folket, og dermed kjempe for fundamentale forandringer i sitt hjemland. De revolusjonære ønsket slutt på tsardømmet og den eneveldige tsarismen. De ønsket folkestyre, de ønsket økonomisk framgang, de ønsket større rettferdighet og å løfte den fattige delen av befolkningen. Lenins avis Iskra ble smuglet inn til Russland fra mange steder i Europa, et av de viktigste var fra Vardø til Arkhangelsk. Forutsetningen for at dette kunne skje var den lange og nære forbindelsen til Russland gjennom handel og utviklingen av kommunikasjoner. Fra 1875 gikk det ukentlige dampskip mellom Vardø og Arkhangelsk. Skipene het «Lomonosov» og «Imperator Nikolaj» Tenk dere, dette var lenge før det kom direkte båtforbindelse mellom Vardø og det sørlige Norge. Jernbanen fra Arkhangelsk til St Petersburg og Moskva var ferdig i 1898. Iskra Lenins avis ble smuglet fra Vardø pakket i oljelerret og lagt i trekar med fisk, det forutsatte medhjelpere ikke bare i Vardø, men også på skipene og i Arkhangelsk for å få avisa videre inn i Russland.
I Vardø var den senere så kjente postmesteren Adam Egede Nissen og tolloppsynsmann Ingebrigt Nygaard sentrale i ei gruppe vardøfolk som organiserte smugling i stor stil av bøker og skrifter som illegalt skulle spres i Russland. Fra rundt 1900 og fram til revolusjonen gikk propagandamateriale for sosialisme og tsarens fall fra Vardø. Forsendelsene ble oppdaget av det russiske tolloppsynet i Arkhangelsk, som beslagla over to hundre bøker og artikler av Lenin og andre politiske skribenter i eksil på båter fra Vardø. Denne hendelsen stoppet ikke virksomheten, smuglinga skjedde bare med andre typer fartøy og til andre nærmere mål på Kolahalvøya.
Det kom klager fra Russland til det sentrale Norge om denne støtten til opposisjonell virksomhet, som også var sterk i Kirkenes, knyttet til distriktslegefrua Ellisif Wessel. Norge var i 1905 blitt selvstendig fra Sverige. Var det ikke risikabelt å støtte opposisjonell virksomhet i det store nabolandet? Det kom beskjed om at politiet i Vardø skulle beslaglegge det som fantes av propagandamateriale. Hvilket ble gjort. Egede Nissen stilte seg i spissen for å reise rettssak mot staten. Var ikke Norge i grunnloven en stat med ytringsfrihet? Mirakuløst, i 1907 falt Kristiania lagmannsretts dom i det som ble omtalt som Vardø-saken: Hovedspørsmålet var om det fredelige forholdet til Russland var kommet i fare av de skriftene som var sendt fra Vardø. Svaret var nei. Slike skrifter skulle ikke beslaglegges. For det nye arbeiderpartiet betydde avgjørelsen tillit til at Norge var en rettsstat.
Arbeiderbevegelsen, som stilte lister ved valg som «fiskere og arbeidere» hadde i 1899 fått et trykkeri med avisutgivelse i Vardø: Avisa Finnmarken. Kretsen rundt avisa og Fisker og Arbeiderforeningen diskuterte ivrig politikk, og flere russiske opposisjonelle slo seg ned i Vardø, noen lærte seg norsk. Reportasjer i Finnmarken, for eks. i 1906, viser at de russiske revolusjonære fikk tale til begeistrede forsamlinger i byen og at russiske taler ble oversatt til norsk. Trykkeriet fikk russiske bokstaver og kunne produsere opposisjonelle artikler i Vardø til å smugles inn i Russland. Det ble etablert et forlag, kalt Pomor, som sto for flere utgivelser.
Fra våren 1907 til senhøstes 1909 ble ei avis på russisk utgitt i Vardø. Den het Murman. Den skrev opplysende artikler om tilstandene i Russland, om forfølgelsene, om undertrykkingen av ytrings og forsamlingsfrihet. Hovedmålsettingen med avisa var imidlertid å beskrive folkets fattigdom under jordeiere og fiskebåt redere i Russland og å kjempe mot det kapitalistiske systemet.
Sommeren 1909 skjedde noe ganske oppsiktsvekkende i Vardø. Avisa Finnmarken trykte i oversettelse artikler i den russiske avisa Murman som skarpt kritiserte de arbeids-, lønns- og levekår omtrent 200 russiske arbeidere hadde hos private firmaer i byen. De hadde kost og losji og dertil en fast sum når de dro hjem etter sesongen. Avisa kom med detaljerte beskrivelser av uverdige boforhold og bespisning. Arbeidsdagen var fra 12 timer, fra 6 om morgenen til 8 om kvelden med to timers avbrytelser. Strategien til skribentene av Murman var oppøving i dannelse av fagforeninger, og det ble da også dannet en russisk fisker og arbeiderforening i Vardø i 1909.
Tre år senere, i 1912, gikk norske og russiske brygge- og løsarbeidere sammen om å danne Vardø internasjonale arbeidsmannsforbund, og samtidig stiftes Vardø Sosialdemokratiske Ungdomslag sammen med russiske revolusjonære. Vi ser at den russiske opposisjonen mot tsarveldet utvilsomt inspirerte den politiske sosialistiske bevegelsen i Vardø.
Det var ikke Vardø fisker og arbeiderforening, forløperen til Arbeiderpartiet som tok initiativet til den første 1.mai markeringen i byen, men Vardø sosialdemokratiske ungdomslag i året 1912. Nordmenn sammen med russere marsjerte under sosialismens røde faner. Den første ordføreren i Vardø fra arbeiderbevegelsen, Sivert Gundersen fra 1907, tollbetjent Nygaard og en av de russiske revolusjonære talte på dagen.
Hva var det de revolusjonære norske talerne i Vardø var opptatt av? De kjempet mot alkoholen, «vi trenger klare hjerner i kampen», og mot «militærvesenets forbannelse og pengeforbruk», i «humanitetens navn» måtte «menneskeslakteriet avskaffes». I 1914, ved utbruddet av 1. verdenskrig, ble de antimilitaristiske sosialistene som Nygaard og hans sønner, benevnt som «fedrelandsløse» og fengslet for å nekte militærtjeneste. De bar det brukne gevær – merket, som lenge var et kjennetegn på tilhørighet til arbeiderbevegelsen. I møte med dagens kriminelle tsarisme fra Moskva viser våre ledere, enten de er fra Høyre eller DNA, til våpenforsendelser som nødvendigste hjelp. Det demokratiske systemet må vinne, – uansett hva det koster i menneskeliv.
