Reiseradioen har spilt, «En sommer er over». I Hamningberg har Sissel på Pakkhuskaia hengt opp steikepanna for denne sesongen. Steikepanna som har stekt fiskekakene det går gjetord om i hele Norge. Og det er ingen overdrivelse.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Sommeren ble som den ble. For noen, fylt med opplevelser, for andre sånn måtelig bra. Men været og temperaturen kan vi ikke klage på. Å oppleve sterk kuling fra nord og styrtregn, samtidig som gradestokken viser +18, er en opplevelse i seg selv.
At naturen i Varanger er vakker er det ingen tvil om, og nærmere Hamningberg du kommer, kan den beskrives som spektakulær.
Dama i den belgiske bobilen var helt betatt. Hun satt i bobilen sin ved stranda i Persfjord, og lurte på hvordan det var å bo i slike vakre omgivelser. Hadde vi tid til å sove den korte tida sommeren var her nord, og fikk vi psykiske lidelser når mørketida kom? Ja, det er mye og mangt en turist kan lure på.
Angående bobiler, det ser ut som om hele EU har vært på farten her i området i sommer. Det fleste med destinasjon Hamningberg. Vi hever handa i en høflig hilsen i det vi passerer hverandre på den smale veien. En kjøretur her må trolig oppleves som en av livets store utfordringer for en europeer. Og for en seier når målet er nådd. Å se den vakre, lille bygda ved det store havet.
Det er ikke bare EU-borgere som har funnet veien til Hamningberg i sommer. For min del ble det fire turer. En av turene var for å feire min mors 90 årsdag. Det eneste ønsket hun hadde for dagen sin var å komme til Hamningberg og til Pakkhuskaia, for å spise fiskekaker. Et slikt ønske måtte innfris.
En sommer uten å komme til Hamningberg er ingen komplett sommer. Man skulle tro at etter mange år og mange besøk til stedet ville interessen avta, men for min del, tvert om. Det er noe eget å sitte på en værslitt benk ved Storhurran og høre en tidligere klassekamerat fortelle om dansefester av det grandiose slaget i bygget i gamle dager. En god latter forlenger livet, sies det. Og lo, det gjorde vi.
Å rusle rundt i bygda er en opplevelse. Du treffer alltid på noen av dem som er sommerboende i husene sine. De forteller gladelig om stedets historie, om sine forfedre og gleden av å kunne vekke Hamningberg til livet i vår og sommerhalvåret. Alle merker at interessen for Hamningberg har økt betraktelig de siste årene. «Vi e blidd faen så populær», var det en av dem som sa, med en god latter på kjøpet.
«Men husk nu, dokker vardøværinga, at Hamningberg ligg i Båtsfjord kommune», kommenterte en av pensjonistene fra Vadsø, som var på besøk i sommer. Joda, vi vet jo det. Men Hamningberg + Vardø = Sant!
Så var det vardøværinga, ikke dem av kjøtt og blod, men kakene med samme navn. Etter en vandring rundt Hamningberg kom turen til en kaffekopp på kafeèn. Og hva lå i disken? Vardøværinga og saltkake, som jeg ikke har smakt på mange, mange år. For et gjensyn eller skal jeg si gjensmak! Vardøværinger og saltkake, bakt av elever på Baker og Konditorlinja ved Vardø Videregående Skole. Ei linje som nå, beklageligvis, er lagt ned.
Med varm kaffe i koppen og en vardøværing på asjetten, nyter man livet og er takknemlig for nok en sommer, uansett hvordan den ble og hvor du valgte å tilbringe den.
Nå legger høstmørket seg snart over Hamningberg og resten av Varanger. Det vil bli færre turister som kommer og trafikken langs den smale veien ved Ishavet vil avta. Dem som tok turen hit vil ikke angre.
Jeg kan høre franskmannen fortelle i et lystig lag om den norske kvinnen, som kom brått på i en sving. Hun turte ikke rygge og måtte be ham om hjelp. Kunne blitt katastrofe, kunne blitt katastrofe, humrer han og rister på hodet.