For 20 år siden hadde Østhavet denne historien på trykk. Det var den da 79 år gamle Henry K. Johansen som hadde skrevet fortellingen fra 2. verdenskrig.
Med krigen som bakteppe, forteller Johansen om hvordan hans familie tilfeldigvis kommer over ei katt som de tar til seg. Den gode gjerningen viser seg å være et smart trekk. Katta, som får navnet Pusi, bestemmer seg for å yte gjengjeld, og sørger på sin måte for at livet til familien Johansen blir litt lettere.
Av Henry K. Johansen. Innledning og redigering ved Per Vidar Kjølmoen
Historien gir også et innblikk i hvordan vardøværingene gjorde sitt beste for å klare seg gjennom okkupasjonstiden, en av de mest dramatiske periodene i Vardøs historie.
Små hytter på fastlandet
Det var høsten 1942, og krigen hardnet til. Det fikk vi også merke i Vardø. Det ble til at folk bygde seg små hytter på fastlandet for å komme seg bort fra bombingen. I begynnelsen av krigen ble ikke Vardø bombet, men etterhvert fikk russerne hjelp av de allierte.
Det førte til hyppig bombing av Vardø. Når russeflyene var på tokt langs norskegrensa og ikke fant målet, så slapp de som oftest bombelasten på tilbaketuren over Vardø. Byen var jo godt befestet av tyskerne. Om lag en mil fra Vardø, med utskytsfelt over Varangerfjorden, hadde tyskerne montert den mye omtalte kanonen Tykke Bertha. Kanonfundamentet står den dag i dag på Kibergsneset.
De som ikke var evakuerte, bygde seg små hytter på fastlandet. Vi kalte det hytter, men bombesplintskjul er et vel så dekkende ord. Hyttene ble hovedsakelig bygd av fiskekassematerialer. Bindingsverket var råved (som en pleide å henge fisk på) og kassespiker hadde en nok av. Disse tre tingene fantes det et stort lager av ved krigens utbrudd.
En slik hytte hadde også vi bygd oss på Smelror. På Svartnes hadde tyskerne bydd en jagerflyplass. Vi kalte stedet for Sodoma Gomorra. Der var det mange fanger av ulike nasjonaliteter, på det meste var det like mange fanger der som i Vardø, om lag 3000.
Første møte med Pusi
Under slike forhold kom vi over ei katt som var svært sulten og forkommen. Vi hadde nettopp fått kontrollert passersedlene av tyskerne, og skulle til å sette ut robåten da katta kom fram. Det var sist i september måned og tegn til nattefrost. Av sikkerhetsmessige grunner (bombesplinter) hadde vi plassert robåten helt innerst i en kløft. Der hadde vi noen fisker i en fiskekasse og over den hadde vi plassert en våt sekk av strie så måsene ikke skulle få tak i fisken.
Det var den fisken katta hadde kjent lukten av. Katta hadde prøvd å få bort sekken for å komme til maten, men siden den stor sett ikke var mer enn en kattunge, ble det for tungt. Pappa gav den et stort stykke fis og så satte vi ut robåten. Det var et godt stykke ned til sjøen siden det var halvfeldt sjø. Her oppe har vi om lag tre meters forskjell mellom lav- og høyvann, så folk lærer seg tidlig å forholde seg til flo og fjære.
Den gang var det båten som var fremkomstmiddel for folk flest. Den og hesten. Vi la årene i fjæra og brukte de til lunner når vi satte ut båten. Det var skikken, og det gjorde båtutsette lettere. Så begynte vi å bære ombord det vi hadde handlet og hentet i byen. Men da ble katta urolig. Den ville ikke være alene, selv om den hadde fått mat. Den kom helt til sjøkanten og skrek og mjauet noe uhjemmelig. Det var tydelig å se at den ikke ville at vi skulle forlate den.
– Det er sikkert noen som har måttet forlate den i hu og hast. Vi er nødt til å ta vare på den, sa mamma.
Men det ville ikke pappa, og mente at vi hadde nok med å skaffe mat til oss selv.
Mamma ga seg ikke. Hun ville unngå mareritt om en mjauende kattunge resten av sitt liv.
– Og dessuten kan jeg se at dette er en klok katt, sa hun. Når mamma hadde bestemt seg, hadde pappa forlengst lært seg å rette etter det. Det at vi tok vare på katta skulle senere vise seg å være noe av det klokeste vi har gjort.
Katteturen
På turen over sundet hadde vi god fallstrøm, medstrøm. Vi måtte bestandig passe på strømmen og lære og beregne den. Når sjøen flødde, bar strømmen oss mot Russland, og motsatt når sjøen falt. Strømmen i sundet går med 3-4 knops fart, det klarer en nesten ikke å ro imot.
Allerede på overfarten, holdt katta seg til mamma i forrommet. Mamma snakket beroligende til katta. Den satte halen til værs og mjauet fornøyd, men da mamma begynte å ro, kom kattehalen mot årene. Det ble bare tøv av det hele, for katta trodde mamma ville leke med henne. Den hoppet nesten opp i fanget til mamma, og når båten ikke fikk fart, så ropte pappa.
– Ro, ro, ellers synker dorgen, sa han. Han fisket, og om dorgen sank, kunne angelen sette seg fast. Det endte med at han måtte dra opp dorgen.
Katta måtte vi for ro-fredens skyld plassere i forrommet. Da gikk det fint, men ikke så veldig lenge. Da vi hadde kommet et stykke på vei, fikk pappa en liten rød tarratorsk på om lag 1/2 kg.
– Det er kattefisk, sa han og smøg seg framover og slapp den til katta.
Den knurret og hoppet rett opp i luften. Den visste ikke hvordan den skulle bruke forlabbene når fisken begynte å sprelle. Ikke så rart i grunnen, for det var jo den første levende fisken den hadde sett. Det ble så vi måtte konsentrere oss om kattungen og senere kalte vi denne turen for katteturen.
Toppsi og Pusi
Alt gikk bra til vi kom til båtvåren. Der stod vår lille buhund Toppsi og ventet på oss. Den var vant til det, og den gledet seg sikkert til å få tørrfisk av pappa. Det hadde vi nemlig masse av. Toppsi og Pusi ble imidlertid ikke helt fortrolig med hverandre. Det endte med at mamma måtte gå i forvegen opp til hytta med katta i en bag. Der slapp hun den, og katta visste hva den skulle gjøre. Som en pil fôr den under hytta. Har fant den sitt hjem.
Siden tre sider av hytta var torvilet i en meters høyde for gulvtrekkens skyld, var det trygt og godt å være der. Den kunne smyge seg langt oppunder hytta, og da følte den seg mer sikker mot fiender. Dessuten merket den sikkert at det hadde vært katt og mus der før. I alle tilfeller var den ikke noe folkevennlig de første døgnene, og brydde seg ikke om noe selskap. Vi regnet med at den var redd for hunden vår, og lot bare katta være der. Vi la ut litt mat til den under trappa, og morgenen etter var den borte.
Vi hadde alle våre gjøremål, og hadde ikke mye tid å ofre på katta. Mannfolka var på sjøen på vinterfiske, og kvinnfolka var i nærmarka og plukket tyttebær og blåbær. Det var portforbud, og ingen sivile fikk være ute etter kl. 16. Vi kunne imidlertid gå fra nabo til nabo om kvelden, men bare når det var lyst. I mørketida måtte vi holde oss inne etter kl. 16.
Livet kom fort i sitt vante gjenge. Toppsi og Pusi ble venner. Pusi var mye alene den første tiden, Toppsi var opptatt nesten hele dagen. For hytta stod inne på et ra innenfor inngjerdingen til et småbruk. Det ble derfor Toppsis arbeid å holde bufeet, kyr og sauer borte fra dyrka mark. Og ennå var ikke alt tørrhøyet i hus, dessuten kom de og hentet henne fra nabobrukene også. Som buhund var Toppsi godt vant med slikt arbeid, så det gikk unna i en fart. Fra den ene jorda til den andre.
– Vi holder nok ut, sa vi til hverandre
Vinteren kom og gikk. Toppsi og katta var blitt riktig god venner den vinteren. Ja, det hendte at katta vasket Toppsi med å slikke henne ren. Det var noe Toppsi likte. Ved Sankthanstider ble imidlertid Toppsi syk. Den holdt seg nesten bare under hytta, det nytta ikke om vi puset på den. Den kom ikke fram, men den spiste maten vi satte fram.
Melk hadde vi ikke, så maten var hovedsakelig fisk og vann. Vi hadde veldig lite mat. Vi var helt fri for poteter. Det savnet vi mest, det var liksom noe som manglet hver gang til middag. Vi måtte lære oss å leve uten det og mange andre ting. Aldeles for lite mel. kaffeerstatning og sukkererstatning, for båtene som skulle gå langs kysten med mat til oss var blitt bombet. Vi hadde nok fisk og lever, noe sild, laks multebær, tyttebær og blåbær, så vi var ikke av dem som var verst stilt.
– Vi holder nok ut, sa vi til hverandre.
Stadig var det noen som ble bombet i hjel i byen. Russerne var også begynt å skyte på fiskebåtene. Det var riktig ille på alle måter. Siden tyskerne hadde luftvernstillinger, kunne vi fiske kokfisk uten at russerne kunne komme nær oss.
Mor og jeger
Det var blitt august måned. Bøndene rundt om var begynt med slåtta. Litt høy var det kommet på hesjene, og det var høststemnig. En lang, mørk vinter stod for tur. Vi hadde bare å ta imot og sette all vår tillit til Gud. Det var slik de eldre rådet oss til.
– Den Gud vil bevare er uten fare, brukte de å si.
Med katta Pusi gikk det bare bra. Det var nok lykkesyke den hadde hatt, for den hadde fått tre kattunger under hytta. Nå hadde Pusi det travelt med jakt om natta og soving om dagen.
Så var det en ettermiddag, det var regntungt, mørkt overskyet vær. Min bror og jeg hadde vært på sjøen og hadde laget oss middag, stekt torskelever og fisk. Så satt vi der foran kjøkkenvinduet og spiste. Vi hadde tatt lokket av brødet, for det ble som oftest delt i to. Dårlig mel, ikke gjær og gamle ovner, men vi hadde lært oss å leve med det. Broren min tygget og svelget, han brukte brødet til å få opp leverfettet opp fra tallerkenen.
Plutselig sluttet han å tygge, og bare pekte ut gjennom vinduet. Der kom Pusi slepende med ei stor myrsnipe, omtrent på størrelse med ei rype. Da broren min fikk svelget ned maten, kom det:
– Det er forferdelig. Katta fråtser i ferskt kjøtt hele tiden og vi spiser fisk til det nesten tyter ut av ørene på oss, sa han.
Omtrent samtidig begynte hjernene våre å arbeide litt hurtigere. Opp begge to, ut til Pusi i all verdens hast. Pusi ble helt forfjamset. En slik oppmerksomhet og vennlighet forsto den seg ikke på, men hun forsto at all vennligheten dreide seg om henne og myrsnipa. Villig lot den oss overta fuglen, men den fulgte etter oss.
Huggestabben stod utafor hytta og det tok oss bare et øyeblikk å hente øksa, og hugge vingene og bena av fuglen. Vi var vant til slikt. Det var nærmest en rutinesak å ta ut lårene og brystkjøttet, likeledes å brekke og vrange ut brystbenet. Resten ga vi til Pusi. Hun slepte det under hytta til ungene sine, men hun hadde vanskelig med å forstå oss. Så mye forsto den at den ikke hadde gjort noe galt. Dertil hadde vi vært altfor smørblide da vi snakket til henne, og om ikke det var nok hadde den fått et lite tefat med utrørt tørrmelk. Det hele var nok vanskelig å forstå.
Det tok oss bare en liten stund å koke kjøttet. Deretter stekte vi det i panna, og det ble faktisk kjøttlukt i hytta. Vi hadde ikke smakt kjøtt på mange, mange måneder. Haglegeværene hadde tyskerne tatt fra oss ved krigens begynnelse. Søndagsmiddagene var hovedsakelig sildegrynsuppe. Et fuglelår og et bryst på hver. Vi så straks lysere på tilværelsen. Gode og mette tok vi oss en liten middagshvil etter å ha vasket opp middagstallerkenene. Vi ble nesten småfjomsete der vi lå gode og mette med knepte hender over magen. Vi lo litt og syntes det hele var komisk.
Så hørte vi plutselig noe som skrapte på kjøkkenvinduet. Det mjauet også. Dette var helt fælt, det virket skremmende på oss. Noe lignende hadde vi ikke opplevd tidligere. Forsiktig tok vi blendingsgardinene til side. Der stod Pusi og skrapte med labben på vinduet. Den mjauet og ville ha oss ut, og vi var snare til å bli med. Det som vi ikke hadde tort å håpe på i vår villeste fantasi, var blitt virkelighet. Nedenfor gressvollen ved Pusi lå det en nyfanget myrsnipe. Gjett om vi ble glade. Pusi også, for den forsto at den hadde gjort rett. Det kunne den høre på oss, for vi formelig småhumret av glede, omtrent som sauene gjør etter at de har lammet. Det samme gjentok seg med å ta kjøttet ut, og la kattungene får resten, bare med den forskjellen at vi måtte ta huggestabben i gangen og blende godt for vinduet i gangen. Det var nemlig blitt godt over portforbud, kl. 16.
Vi var begge målløse av spenning. Kunne det hele gjenta seg? Jo, heldigvis. Den fanget en til den kvelden og ytterligere to neste morgen. Det viste seg at den fanget best i tussmørket, og kvelden og morgenen. Det ble etterhvert vanskelig å holde vakt når Pusi kom med fugl. Det løste Toppsi for oss, for straks den hørte Pusi ved vinduet, bjeffet den lavt til oss. Det var noe den brukte å gjøre når den hørte noen utafor hytta, så alle bitene falt pent på plass.
– Kommer den katta med mer kjøtt til huset, så blir det fanget mindre fisk
Fuglene hengte vi i tilbygget til gangen slik at de hang kaldt og ingen kunne se dem. Først neste morgen ga vi resten av en fugl til Pusi og kattungene. Pusi kom selv og drog det under hytta til ungene. Der hadde den nok gardert seg med mye mat. Vi lyste senere under med lommelykt, og der hadde den en hel liten haug md fugler. Det var spennende og til stor glede for oss. Allerede neste dag ventet vi pappa og mamma fra byen.
Pappa arbeidet som sirenevakt ved flyalarmen. Korte stått i sirenene betydde full alarm, at bombeflyene kom mot byen. Lange støt etter hverandre; faren over, flyene på hjemvei. Vi så ut gjennom kjøkkenvinduet. Det var snart fallstrøm i Bussesundet, og da passet det for dem å komme. Toppsi hadde nok en anelse om at matmor ville komme snart, for den så hele tiden på oss.
Straks vi så båten, fikk vi også det travelt, for vi hadde tenkt å lage en bedre middag til dem. Kjøttet av tre myrsniper kokte og stekte vi, men denne gangen stekte vi kjøttet i margarin. Mamma var ikke glad i tranfett. Det bød henne imot. Av og til fikk vi litt margarin på rasjoneringskortene våre. Middagen ble laget i en fart, og satt på bakre del av ovnen for å holde seg varm. Så sendte vi Toppsi nedover båtvåren. Det var ikke nødvendig for oss å gå nedover å hjelpe dem opp med båten. Det var bare en toroms sjekte, og den satte de direkte opp på båtvåren.
Det første de gjorde da de kom i hytta, var å snuse mistenksomt. Mamma gikk til ovnen og tok av det store kasserollelokket vi hadde lagt over stekepanna. Så måtte vi forklare dem om Pusi. Gjett om de ble glade. Mamma laget litt saus til, og så spiste de seg gode og mette. Pappa tok seg en liten middagshvil, selv om han egentlig hadde tenkt å reise på sjøen.
– Kommer den katta med mer kjøtt til huset, så blir det fanget mindre fisk, sa han bare. Og så sovnet han inn.
Ivrig jeger
Katta kom med mer kjøtt til huset. Myrsnipe-trekket varer i om lag en måned om høsten. Fuglene holder seg mye på nyslått mark. Pusi lå i gresset ved kanten av et nyslåtte gresset og fanget lett en fugl når den gikk forbi. Den høsten i 1943 fanget den om lag 90 – nitti – myrsniper. Dessuten fanget de noen haveller også, for det var en liten dam i nærheten, om lag 100 meter fra hytta. Dammen var bare 10 ganger 20 meter, men når det ble riktig uvær og opprørt sjø, kom sjøfuglene til dammen for å hvile ut. Dermed ble det mat til Pusi og oss. Kattungene hadde vi ingen problemer med å bli kvitt. De stammet fra Hamningbergsrasen, sa de som forsto seg på katter. Den rasen var kjent for å være god og selvhjulpen.
23. august 1944 kom bombeflyene
Så kom sommeren og deretter høsten 1944. Det samme gjentok seg, bare med den forskjellen at Pusi fikk fire nye kattunger. Gjett om den ble opptatt med å skaffe mat til huset. Det var et mildt uttrykk. Den var ikke i tvil og visste hva den skulle gjøre. Det var midt i den beste jaktsesongen, siste halvdel av august måned. Da ble den avbrutt mitt i jakta. Hjemmet til Pusi ble formelig ekspropriert. Det høres rart ut at noen tar hjemmet fra ei stakkars lita katt, men det skjedde.
23. august 1944 kom bombeflyene. I sveip etter sveip, bombet de Vardø sønder og sammen. Brann over alt, bare utkantstrøkene ble stående. Fullt kaos over alt. Folk kom roende over til fastlandet, og her var det naturligvis ikke hus til alle. Således måtte fem voksne karer ligge under hytta og sove. Det var tørt og bra å ligge der, men Pusi forsto ikke hva som hadde gått av menneskene. Den holdt seg godt skjult under hytta med ungene. Etter 2-3 dager hadde de fått laget seg et provisorisk sted i en kløft og fått strekt ei presenning over. Dermed fikk Pusi sitt hjem tilbake, og jakta kunne fortsette. Vi tok det som en selvfølge, men torde ikke snakke om det, for vi var redde for at tyskerne skulle ta fuglene fra oss om de fikk greie på det.
Det var etterhvert blitt mindre mat blant tyskerne også, de var i alle fall begynt å spise fisk. I tillegg hadde de lagt to flasker parafin i alle hus og hytter. Ved tilbaketrekning skulle de tenne fyr på alt. Den brente jords taktikk. Beskjeden var enkel. Skutt på stedet blir den som fjerner parafinflaskene. Det ble en vanskelig tid på alle måter. Foreldrene var redde for at barna skulle ta flaskene. Barna forsto jo ikke. Angsten spredte seg blant folk. En del unge gutter var også blitt henrettet. Hva kunne en gjøre? Den smittsomme sykdommen difteri var også begynt å herje i de fleste familiene.
Hvor ble det av de allierte?
Jo, folk var redde. Det var også vi, men vi hadde oppdaget hvor verdifull Pusi var. Vi torde ikke tenke fremover, det å bo i en fjellhule. Og vinteren stod for døra. Hvor ble det av de allierte? Det spørsmålet stilte vi oss mange ganger. Og de allierte kom fortere enn vi kunne drømme om. De kom den høsten med et smell og brak, så en skulle tro det var dommedag. Hytta formelig løfta på seg, rista på seg og la seg flat. Alle veggene falt ned. Hva i all verden var dette? Og hvor fant en dekning? Jordskjelv tenkte vi, men nei, det kunne det ikke være. Plutselig ble alt opplyst med fallskjermlys.
Det var de allierte som hadde kommet lurende i mørket. En mengde krigsskip lå nord i sundet, nærmest fastlandet, ikke mer enn 7-800 meter fra hytta, like utenfor Løkvika. De gav ild med storkanonene sine mot Skagen, Ravnflåget og Vardø. Vi kunne se folket på dekket av skipene når kanonilden opplyste alt, og nesten åndeløse ventet vi på at tyskerne skulle besvare ilden fra sine kanoner. Men det kom ingen ild fra tyskerne. Det var ikke nødvendig for de allierte å treffe kanonstillingene til tyskerne. Det var nok at de traff fjellet som kanonene stod på. De formelig pulveriserte hele fjellet på et øyeblikk. Tilbake var det en haug med pukkstein. Siden kanonfundamentene var støpt med armert jern, står fremdeles en del av dem igjen.
Like plutselig som de var kommet, forsvant de allierte igjen. Det ble uhyre stille da de siste fallskjermlysene hadde slokket. Bekkmørkt og bar mark. En halv time hadde kanonaden vart. Det var så rart det hele. Likevel torde vi ikke å gå bort til naboene. Dertil var vi for redde for tyskerne. Det ble ikke noe soving den natta.
En helt annen verden
Morgenen kom sakte, men sikkert. Det var liksom en helt annen verden. Alt var så rart, nesten utrolig. Men det var sant. Angsten slapp taket i folket, i stedet var det kommet en befriende glede over ansiktene. Stedsomgivelsene var de samme, men det indre av menneskene hadde forandret seg fra minus til pluss. Tyskerne tente ikke på noe i våre trakter. Angsten kom vel mer til dem.
Pusi var på sin side blitt redd og sky. Den skvatt til for den minste lyd. Kanskje husket den bombingen fra da den var kattunge, så vi måtte være ekstra snille mot den. Den hadde det ikke så bra, men da mamma tok Pusi på fanget og satte seg i gyngestolen, falt den til ro.
Den begynte å male igjen og det kom en velsignet fred og trygghet i hytta.