Han våkner tidlig og er litt sliten i kroppen etter gårdagens arbeid på kaia. Det ble overtid og noen kroner ekstra i posen. Båtene kommer på land i tur og orden. Fisket er godt og det er tunge tak.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Han tar en titt i speilet før han hiver på seg arbeidsklærne. De lukter surt. Sveisen fra i går får holde. Han stiver den opp med litt Brylkrem. Det var i dag man skulle ha hatt fin skoan og den beste buksa på. I bygda svirrer det rykter om at det er kommet svenske jenter, som skal arbeide på fileten i sommer. «Ja, ja, den som lever får se», tenker han, der han går plystrende ut døra.
I pausen, klokka halv ti, tar han mot til seg og slentrer opp til solveggen, der filetarbeiderne også har tatt pause. Der sitter dem, de svenske jentene. «Mysigt», sier de og kikker utover havna. En av dem trekker en eske med snus opp av lomma og legger en pris under leppa. «Gu` hjælpe mæ. Ka slags kvinnfolk e det hær som snuse», tenker han i sitt stille sinn og rusler tilbake til kaia og sløyeskuret.
Han kjenner seg sliten og litt lei. Tankene svirrer rundt telefonsamtalen han hadde her om dagen. Samtalen med han som pakket kofferten og dro sørover. Han gikk på jobb i kvitskjorta hver dag og lønna var god. Vær, vind og landligge spilte ikke noen rolle der. Østavind tok ikke sånn der sør. Trærne, dem ble grønn allerede i april, og naboen, han hadde epletrær i hagen. «Æ kan sett ute og ta mæ en øl i blikkstilla og varmt vær. Og daman, dæm e nu ikke så verst dæm heller”, sa han som hadde reist sørover.
Han som stod i sløyeskuret, på kaia i Kiberg, følte seg langt vekke fra både epletrær og øl i blikkstilla. Men et frø var sådd om tanken på et liv lenger sør i landet. Han drømte om et lettere arbeid på fabrikk ved den store elva. Han visste om flere som hadde slått seg ned der, og trivdes. Det var jenter fra Kiberg som hadde dratt mot sør. De var visst reist til Oslo. Der jobbet de på store sykehus, hadde han blitt fortalt. Noen av dem hadde også funnet kjærligheten. Skulle han ta sjansen, ble spørsmålet han stilte seg selv, gang på gang, der han stod med føttene godt planta i iskaldt, blodig vann fra skyllekarene. Skulle han orke nok en vinter med landligge, storm og uvær.
Dagen etter ringte han til den store fabrikken ved elva. «Velkommen til oss. Vi har arbeid nok», svarte mannen han snakket med. Avgjørelsen var tatt. Han pakket kofferten, gikk om bord i Hurtigruta i Vardø og reisen mot sør var begynt.