Det var en gang…, slik begynner de fleste eventyr. Tidlig på sekstitallet kom et eventyr inn i huset vårt i Kiberg. Et radiokabinett. Kjøpt på Elektro i Vardø, og fraktet til Kiberg ombord i fiskebåten.
Radiokabinettet var stort og tungt og når det var slått på, lyste det så fint i skalaglasset. Skalaglasset var fylt med navn fra den store radioverdenen langt, langt borte fra Kiberg. Roma, Nancy, Hilversum, Warszawa. Navn som ga grobunn for drømmer og fantasier om framtidige reisemål. Men mest av alt ble radiokabinettet et bindeledd mellom oss på land og folket der ute på sjøen. Radioen var for det meste innstilt på fiskeribølgen og datidens NRK.
Fjernsynet hadde ennå ikke gjort sitt inntog i hjemmene, så vi hørte på radio, tidlig og seint. Nyheter og værmelding fikk mange med seg. Programmene fra NRK skulle ha en viss form for dannelse og oppdragende effekt. Når klokka passerte midnatt var radiosendinga for dagen slutt, og den kom ikke tilbake før klokka seks neste morgen. Var vi tidlig oppe om morgenen, kunne vi høre det velkjente pausesignalet, mens vi ventet på at radioen skulle åpne, som vi sa. Vi kan ikke sammenligne datidens radioprogrammer med tilbudet av program og kanaler vi har i dag. Til og med programledernes språkføring er forandret, fra et konservativt og formelt språk til et mer uformelt og dagligdags språkbruk. Og bruken av dialekt er i vinden som aldri før.
For oss unger, var «Barnetimen» på lørdags ettermiddag det helt store å lytte til. Vi samlet oss rundt radiokabinettet og hørte på «Stompa & Co», «Otter tre to kaller» og «Nybyggerne». Spenningen var til å ta og føle på.
Fredagskvelden var det Radioteateret som stod for underholdningen. «Dickie Dick Dickens, den farligste mann i Chicago» og «God Aften, mitt navn er Cox», var hørespill som samlet både unge og eldre rundt radioapparatet. Episodene skapte diskusjoner og engasjement og var god underholdning.
Lørdagskvelden hadde Rolf Kirkvåg kapret med sitt «Show fra Store Studio.» Her ble populærmusikk, fortellerkunst og mellommenneskelige forhold presentert. Innslag av konkurranser var det også. Du kunne sende inn ditt forslag til svar på et postkort, adressert til NRK i Oslo. Vinneren ble presentert i neste ukes program. Sett opp mot dagens postgang, tror jeg den var mer effektiv på 60/70 tallet. Et postkort fra Oslo til Vardø er ikke ukjent med å bruke ti dager på veien nordover nå til dags.
Å ha et radiokabinett i huset var stort. Under radiodelen var det skap med plass til platespiller eller båndopptaker. Hos oss hadde vi båndopptaker. Når det var ønskekonsert eller andre musikkprogrammer på radioen tok vi opp musikk, som vi kunne spille av om og om igjen ved en senere anledning.
Radiokabinettet var et møbel. Det ble pusset og stelt, og det var viktig hva man hadde på toppen av det. Skulle det være et bilde, en blomsterpotte, en pen duk eller noe annet nips? Det var opp til henne som stelte i huset å avgjøre det.
Tida har gått. Kanskje i fra oss, vil noen si. DAB-radioen med alle sine kanaler har overtatt, og radioen i kabinettet har forstummet. Rundt omkring i mange hjem står ennå et radiokabinett. Til glede for noen. Til forargelse for andre. Det er stort, det er tungt og i noens øyne, håpløst umoderne. Uansett hvilket syn du har på det. Radiokabinettet var en gang noe stort og fint å eie. Et møbel som brakte verden og dens videverdigheter inn i stua til oss. Så ikke glem… Lytt på radio!
Av Kirsti Kemsley Nielsen