Av Karstein Brinchmann og Thor Robertsen. Tidligere publisert i Årbok for Vardø 2007
Min far – Ludvig
Far min, Ludvig Brinchmann, ble født i Namsos i 1903. Som 12 åring begynte han i lære som såpegutt hos en frisør i byen. Han kom til Vardø i 1922 og overtok en frisør- og barbersalong som lå i Andreas Lie-gården i Vestervågen her i Vardø, bare 19 år gammel. Penger til å starte med lånte han fra sin far.
Fra 1932 til 1934 drev han som frisør i Namsos. Da han kom tilbake til Vardø, starta han på nytt i baker Oskar Aas sin gård som lå omtrent der hvor lagerlokalene til Rønning ligger i Østervågen, nedfor det gamle rådhuset. Her drev han sin frisørsalong til 1944, da han sammen med 140 andre vardøværinger ble deportert sørover.
Etter krigen bodde vi i ei brakke i Vestervågen: Her drev han virksomheten sin på kjøkkenet inntil han kunne åpne frisør- og barbersalong i en brakke som ble satt opp på øversiden av Voiebruket, eller sagt på en annen måte, på andre siden av gaten for Ole Nilsens bakeri, der hvor det er galleri i dag. Her begynte jeg i lære som såpegutt, 19 år gammel. Å klippe og barbere lærte jeg etter hvert, litt etter litt.
Min far gikk bort i 1963, men drev aktivt som barberer og frisør i alle år, unntatt en kort periode, da han var syk.
En omflakkende tilværelse
Vi drev i brakka til 1963. Da flyttet vi til Husegården. Her var jeg til 1970, da flyttet jeg virksomheten til forretningsgården til Ørnulf Rønning, og hadde lokale ved siden av Politikammeret. I 1972 flyttet jeg til Turnhallen hvor jeg var til 1977. Etter at Fiskernes Bank flyttet ut av Velferdshuset, ble dette mitt tilholdssted til jeg gikk av som pensjonist 1994. Jeg har hatt lokaler i alle deler av byen, men folk fant frem til oss.
Lange dager
Arbeidsdagene var lange, fra 0900 til 1900, også på lørdagene. Det var fast middagspause fra 1300 til 1430. Onsdag og lørdag var faste barberdager fra 0900 til 1300. All barbering skjedde med særskilt barberkniv som ble kvesset på egen slipestein og brynet på en strykereim av lær. Jeg såpet og far min barberte. Vi hadde faste kunder og enkelte konkurrerte knivskarpt om å være først. Når vi kom på om morgenen sto de ofte på trappa og ventet på oss, han Thomas Olsen eller Thomas Søtten som vi kalte han, og han Daniel Didriksen eller Dalle som han ble kalt.
Etter krigen var det vanskelig å få fatt i barberblad, så det var vanlig at folk kom til oss for å bli barbert. Det var ikke forskjell på rikingene og vanlige arbeidsfolk. De var alle gode kunder hos oss. Jeg har alltid brukt kniv når jeg har barbert. Terje Huru var min siste barberkunde. Han ville bli barbert med annet en kniv to ganger i uka, helt til jeg gikk av med pensjon.
Klipping skjedde med saks og maskin. Etter krigen var det ofte strømbrudd og da måtte vi bruke handklippemaskin og petromaks for å få lys. Hårmotene har nok forandret seg opp gjennom tidene, men mange av de faste kundene ville bare ha det på gammelmåten, slik som forrige gang.
Etter krigen kostet det 50 øre for barbering og 2 kroner for klipping av voksen og 1 krone for barn.
Det ble lange arbeidsdager, spesielt når jeg ble alene. I sesongene var det utrolig travelt, da satt fremmedfiskerne i kø og ventet på tur for å bli klipt. Det hendte at de sovna mens de ventet. Det ble ofte knapt med tid til middag, selv om jeg holdt stengt fra 1300 til 1430. Jeg kunne jo ikke hive ut en kunde som var halvferdig. Derfor kunne jeg bare spise fersk fisk og lever på søndagene, for da visste jeg at jeg kunne slappe av etterpå.
Mye prat hos «han Brinken»
Folk brukte å si at de skulle til «han Brinken» og bli klippet. Før, da barbering med kniv var mer utbredt, sa den eldre garden, barbersjappa hannes Brinchmann. Hverken far min eller jeg var så opptatt at titler eller fine navn på virksomheten vår. Folk visste hvor de fant oss, og vi var innstilt på å yte service.
Kundene var bare mannfolk og guttunger, og de pratet om alt. Fiskerne fortalte nytt fra fiskeriene, og idrettsfolket snakket om idrettsbegivenheter og bridgekarene om kortspill. Det var en evig strøm av nyheter og sladder. Det hendte jo også at noen betrodde seg til meg om private forhold. Men jeg fortalte aldri videre. En unggutt hadde så stor tiltro til meg at han ikke viste karakterboka til foreldrene før jeg hadde sett den. Gutten er forresten blitt lærer i dag, så han fikk vel noen gode råd hos meg også. Enkelte andre kom bare for å slå av en prat og kikke i aviser.
Kjeft fikk vi den gangen da «ugh-ugh sveisen» var på moten på 1950-tallet. Mødrene ringte og var sinte for at vi hadde snauet ungene og bare levnet en smal rems med hår som sto rett til værs midt på hodet. Vi måtte gardere oss, og innførte en ordning hvor barna hadde med en lapp hjemmefra som bekreftet at vi fikk klippe «ugh-ugh sveis». I dag snauer jo mange seg helt, men det får nå være deres sak.
En gang kom en guttunge til meg. Topplua var trukket lang ned over ørene enda det var en varm sommerdag. Tårene sto i øynene hans, da han gråtkvalt ba om å bli klipt. – Ta av deg lua, sier jeg. Han nøler, men gjør det til slutt. Gutten så ut som en skamklipt munk. Den som hadde prøvd å klippe han hadde plassert en kasserolle på hodet og brukt det som mal. Etterpå hadde vedkommende forsøkt å rette opp. Jeg forsto hvorfor gutten var gråtkvalt og måtte godsnakke med ham om fotball. Han var glad og uten topplue, da han sprang hjem, en fornøyd kunde som klipte seg hos meg helt til jeg sluttet i yrket.
Spesielle episoder
Jeg måtte ofte klippe pasienter på sykehuset og gamlehjemmet etter arbeidstid. Jeg husker en gang på sykehuset hvor jeg klipte en eldre kar som ble så sigelig trøtt. Jeg la han ned og sa til sykesøstrene som kom til, at jeg har lagt han |ned så han få kunne sove. – Du kan jo få en hvit frakk, så blir du som en av oss, sa hun. -Æ ska si dæ, at hvit frakk har æ brukt lenge før dokker ble født, måtte jeg svare dem.
En lørdagskveld etter at jeg var blitt pensjonist kom en av byens «løse fugler” hjem til meg for å bli klippet. Jeg måtte si som sant var, at jeg aldri klippet hjemme. – Jo, du må, førr i morra ska æ i gudstjeste. Det ble ingen hårklipp den lørdagskvelden, men om søndagsmorgenen møtte jeg vedkommende ute i gata. Han maste så gruelig at det ikke var noen vei utenom. Kort tid etter dro jeg til «Harlem» hvor han bodde. Da jeg kom inn, så satt det fire til i selskap og alle ville plutselig klippes. Det var ingen vei utenom, enten måtte det bli alle eller ingen. Det ble alle. Neste dag fikk jeg et pent og sirlig formulert takkebrev: Takk for klippen. Det ble ingen gudstjeneste på meg allikevel, for den var i Hamningberg.
Og så var han Engelsen innom hver dag. Vi byttet aviser hver dag. Han fikk Finnmarken fra meg og jeg Aftenposten fra ham. Av prinsipp abonnerte han ikke på Finnmarken, for han var så uenig med avisa og det den sto for.
Jeg har hatt mange faste kunder som ikke ville bli klippet av andre. En av dem var han Johan Abrahamsen eller Dosken som han ble kalt. Da han var blitt pensjonist og lå på sykehuset og fikk høre at jeg skulle slutte, sa han: – Kem skal kleppe mæ hjemme nu når du slutter?
To Vardø-familier har jeg klippet i 5 generasjoner: det er etterkommerne av Lauritz Larsen og av Rasmus Eriksen. Den rekorden blir det ikke bare å slå.
Hårklipping og idrett
Som barberer og frisør må man holde åpningstidene som er satt opp. Jeg kunne jo ikke stenge kl 1530 for da ville jo ikke vanlige arbeidsfolk bli klipt. Det ble lange dager. Ennå klipper jeg litt. Jeg har noen gamle kunder som er på institusjon og ikke kommer seg noen vei. Men fortsatt klipper jeg ikke hjemme, der går streken.
Min hobby har vært idrett. I unge dager spilte jeg fotball og drev med bryting. Nå følger jeg med på idrettsarrangementene på TV og lokalt når de skjer noe. Siden 1975 har jeg samlet alt som har vært skrevet i avisene om Vardø-idretten. Disse utklippene er satt inn i noen store utklippsbøker som jeg håper kan være til nytte når Vardø idrettshistorie skal skrives. Den er full av minner og triumfer.
