– Ikke glæm å spise brødskiva di og drikk mælka æ har sætta på bordet te dæ.
Med den formaninga forsvant mamma ut av døra, på vei til egnebua nede på Mathisenkaia. Klokka er vel rundt seks på morran. Hun skal egne den første stampen før jeg skal på skolen. Hun skal komme hjem for å sjekke at jeg har kledd på meg, spist frokost, gredd håret, pusset tenner og alt som nå ellers skal gjøres om morran.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Det er 60-tallet, og jeg går på Kiberg skole. Skolen som også har internat. Der bor internatungan. Det er unger som bor for langt unna Kiberg til å kunne gå hjem når skoledagen er slutt.
Vår i lufta
I lufta er det vår, snøen tiner og i hulrom i veggene på skolen er fuglene i gang med å bygge reir. Vi kan høre dem kvitre og romstere utenfor vinduene i klasserommet. Det er vår, ja, nesten sommer, selv om snøen ikke er helt borte ennå. Det må være mai, for vi unger venter på at en stor søyle av snø skal bli kastet i været på Marjahaugen. Vi ser etter snøsøyla og vi lytter etter en bestemt dur. Ser vi søyla med snø og hører dur fra en snøfreser, da vet vi, det blir is til 17.mai. Veien til Vadsø som har vært stengt i hele vinter er nå i ferd med å bli åpnet. Verden åpner seg plutselig. Det vi unger venter mest på er bilen med Diplom is, som skal komme til onkel Haldors kiosk i Oladalen. Lykken er en åpen vei ut til verden og en Diplom is i handa.
De modigste har tyvlånt en jolle og rodd ut fra havna for å møte brøytemannskapet inne ved Sletta, de aller modigste ror helt til Indre Kiberg. De aller modigste var som oftest tre, fire stykker i en liten jolle. Redningsvester hadde ingen hørt om. Et under at det gikk bra.
I havna, på kaian og i egnebuan var det et yrende liv. Det var fisk i Varangerfjorden og den skaffet arbeid og trygghet til mange familier i Kiberg. De fleste ungene i Kiberg hadde foreldre som var knyttet til fiskeriene på en eller annen måte. De største ungene hadde også litt arbeid på kaia eller i bua for å skaffe seg lommepenger. Det var arbeid til de aller fleste, og man følte seg viktig som kunne bidra som en voksen.
Vi unger, som vokste opp i Kiberg på 60-tallet, ble tidlig selvstendige. Med foreldre i arbeid både tidlig og seint, særlig i sesongene, ble vi satt til arbeid vi kunne mestre. Det kunne være barnepass, lage enkel middag, rydde, husvask eller annet lett arbeid, noen egnet også line. Det var ingen som snakket om barnearbeid og aldersgrense for arbeid på den tida. Vi bidro så godt vi kunne.
Dans på lokalet
Kiberg var også fest og dans på lokalet, eller Samfunnshuset som det heter der. Nesten hver lørdag var det dans og fest. I vårsesongen, når det krydde av fremmedfiskere i bygda, var festene svært populære. Fra mitt soveromsvindu hadde jeg panoramautsikt til festlokalet. Når mamma og pappa trodde jeg sov satt jeg og fulgte med på hva som skjedde utenfor lokalet, men om det er min munn er lukket.
Regines Kafé
Det var også flere kaféer i Kiberg da jeg vokste opp. Å gå til Regine og kjøpe en flaske rødbrus, slå hull i korka og drikke brusen sakte så man kunne kjenne den svi på tunga, var en himmelsk tilstand å være i.
Like nedenfor Regines kafé lå det en sandbanke. Der satt vi unger og gnikket sand på kobberpenger til de skinte som gull. De modigste prøvde å lure både Regine og andre butikkeiere til å tro at 5 øren var 1 krone, slik som den skinte. Men jeg opplevde ikke at noen lot seg lure, bare at en liten slukøret kar kom ut fra kaféen eller butikken flau og avslørt som en svindler.
Lek og spenning
På kaia var vi, tidlig og seint. Kaia var vår lekeplass med alle dens farer og usikre områder. Her rådet de tøffe og heisekranen. De som turte, lot seg svinge ut fra kaia, bli hengende over havoverflata på skjelvende armer, bli heist opp og ned og truet med å bli hengende der av den som styrte krana. Tror ingen av oss kunne svømme skikkelig, så det er ganske skremmende å tenke på i ettertid. Da var det mer fredelig å ligge på kaikanten og fiske mort og småsei. Tror ingen katter gikk sultne rundt i Kiberg i min barndom.
Skulle vi ha skikkelig spenning i hverdagen tok vi oss en tur på Kibergneset. Her var det bunkere fra krigens dager og gjemmeplasser i fleng. Igjen var det de modigste som turte å gå inn i bunkerne. Når de kom ut fortalte de om døde tyskerta (som vi sa), russefanger, skjelett og hyl i mørket der inne. Vi mindre modige stod på yttersida og skalv. Vi hadde også moro av å lete etter «hestefjert» på neset. De lange kruttstengene som lå igjen etter tyskerne brant godt og lagde smell og røyk så det holdt. Kruttstengene var brukt til å fyre opp kanoner har jeg senere blitt fortalt. Å leke med kruttstengene var ikke helt ufarlig, de brant godt og kastet vi dem på et brennede bål fløy de i alle retninger. Tre gutter fra bygda ble utsatt for en ulykke på Kibergneset i lek med krutt fra krigens dager. Det gikk heldigvis ikke liv, men en av guttene fikk skader på øynene og ble svaksynt resten av livet.
Nå er Kibergneset en turistattraksjon og krigshistorien er vel dokumentert på store informasjonstavler langs hele veien rundt berget.
En spennende tid å vokse opp i
Å vokse opp i Kiberg på 60- tallet var en spennende tid og årene gikk fort. Det var liv og røre over alt. Bygda hadde rundt 500 innbyggere på den tida. I vårsesongen økte folketallet. Det kom båter fra hele Nord Norge for å delta i vårtorskefiske, og sesongarbeidere fra nabokommunene Nesseby og Tana kom for å arbeide på kaia eller for å egne line. Det var flere butikker i Kiberg og vi var selvforsynt med det meste. I butikkene kunne du kjøpe alt fra dagligvarer til gummistøvler og klær.
Fiskeriene må ha vært bra på 60- tallet, for jeg kan huske at folk fikk bedre råd. Frysebokser, kjøleskap og tv ble allemannseie, og ikke minst begynte folk i bygda å kjøpe seg biler. For oss som begynte å komme i tenårene var det spennende, for noen av gutta kjøpte seg fine biler og vi jenter fikk av og til sitte på.
Nyrik
Som tidligere nevnt hadde Kiberg flere kafèer på 60- tallet. Det var vanlig at vi unge samlet oss på en av dem, vi satt der og snakket og hørte på musikk fra jukeboksen som stod i hjørnet. Ei flaske Cola kunne vare en hel kveld. Så var det like under jul, det hadde vært oppgjør. De som rodde fiske hadde hadde fått lønn, eller lott som de kalte det. En av de nyrike gutta kom inn på kafeen der vi satt, bestilte en kopp kaffe og et karbonadesmørbrød og betalte med en 500 kroner-seddel. Det var mye penger på den tida, og der satt vi måpende og full av beundring og tenkte at det var fisker man skulle ha vært.
Idretten i Kiberg
Idretten stod sterkt i Kiberg på 60- tallet. Gutta i IL Domen var de store heltene på fotballbanen. Ved hjemmekamper mot Golnes eller IL Bølgen fra Bugøynes var det fullt av tilskuere ved banen. Det ble også arrangert skirenn i bygda. Vi tråkket løype rundt Oladalen og vi gikk så svetten silte. Etterpå ble det delt ut pokal og diplom til de som hadde gått fortest i løypa. Av og til var jeg en av dem. Enkelte vintre ble det også laget skøytebane på fotballbanen. Husker at min onkel, Halle Andreassen, var initiativtaker til at Kiberg fikk en skøytebane ungene kunne boltre seg på.
Tivoli på besøk
Kiberg fikk også besøk av et mye omtalt tivoli, som reiste rundt i Finnmark på 60-tallet. Tivoliet ble sist omtalt i et tv-program NRK har laget om den kalde krigen. Selveste sjefen for tivoliet var den ikke ukjente, Selmer Nilsen. Husker jeg var på tivoli sammen med pappa. Vi prøvde oss på lykkehjul og vant et maleri av en liten båt på et stormfullt hav. Vi skjøt med piler og vant en bamse, men best av alt husker jeg at i taket inne på samfunnshuset var det hengt opp et garn, som var fylt med appelsiner. Jeg fikk aldri vite hvorfor det hang der, kanskje noen andre vet det? Tivoliet var godt besøkt og et spennende innslag i hverdagen i ei lita bygd på kysten av Øst Finnmark. Siden har intensjonen med tivoliet blitt avslørt, Kiberg var i sentrum for storpolitikken mellom øst og vest.
Hybeltilværelse
I 1966 stod nyskolen i Kiberg ferdig, jeg fikk gå 7. klasse der. Nye tider var på gang og obligatorisk 9-årig grunnskole var innført, og det var bestemt at ungdomsskolen skulle vi fra Kiberg gå i Vardø. Det var ikke med lett hjerte jeg som 14 åring måtte flytte på hybel i Vardø. Vi hadde tilsyn og stort sett gikk det greit. Det var ennå skole på lørdager, så ferga som gikk fra Vardø til Svartnes klokka tre på lørdag ettermiddag var, som oftest, fylt med ungdommer fra Kiberg, som skulle hjem til helga. Mange lengtet etter lørdagen hele uka, for da skulle vi hjem til Kiberg. Vi skulle gå på kaféen, høre musikk, møte venner og familien. Søndagkveld var det tilbake til hybellivet i Vardø.
En ny tid i emning
60-tallet begynte å gå mot slutten, vi ble eldre og flere forlot bygda for å gå videre på skole, noen flyttet fordi de hadde fått arbeid sør i landet. Sakte, men sikkert ble vi borte fra hverandre. Bygda var også i endring. Filétfabrikker ble bygd og mange av dem som hadde hatt sitt arbeid i egnebua og på kaia tok seg arbeid der. Det var stort behov for arbeidskraft i fiskeindustrien, og det ble vanlig at den arbeidskraften kom fra Finland. Finske ungdommer inntok Kiberg mens mange av Kibergs ungdommer forlot bygda. Det er ikke mange av dem som dro, som har kommet tilbake. Jeg er en av dem. Kiberg er nå bare en skygge av den bygda den engang var. Vi som var så heldige å få vokse opp i Kiberg på 50/60-tallet har fått noe verdifullt med oss videre i livet. Det opplever man hver sommer når flere av dem som dro vender tilbake til sine barndomshjem, som nå er blitt sommerboliger i bygda. Da mimres det om de gode gamle dager, da bygda var full av liv og røre og livet lå foran oss.
I august 2019 ble det arrangert «Kiberg i fest» hele tre dager til ende. Et vellykket arrangement som brakte både gamle, unge og nye Kibergværinger sammen til fest og moro.
Som de fleste historier har også denne historien om min oppvekst i Kiberg en slutt. Min konklusjon er at jeg føler meg heldig som fikk vokse opp i nære og trygge forhold, i en tid med optimisme og i ei bygd som var i vekst og utvikling.