Det var nå før jul, i adventstiden, det var mens jeg stelte hestene på kveldene, da ble jeg oppmerksom på ei lita mus som satt på den smale kanten av vannspannet i stallgangen til han Balder. Ho bøyde seg ned og drakk små sup, fort, sup for sup. Ho var så nett og fin, og jeg kalte henne raskt for Sørine Navarhaugen som var tegnet like nett og fin i bladet «Bustenskjold» som jeg hadde kjøpt til jul. Ja, for jeg trodde plent at denne musa var ei ho.
Jeg fikk en sånn sår følelse i brystet når jeg så for meg at ho Sørine, når hun bøyde seg etter vann, kunne komme til å miste fotfestet og stupe ned i bøtta og drukne der. Å sette bøtta et annet sted var det ingen hjelp i. Ho Sørine var alle steder, ho. Så jeg snakket med meg selv og bestemte at i tida som kom, skulle jeg sørge for at bøtta alltid var full for at det skulle være lettvint og trygt for Sørine.
Det ble mye vannbæring på meg etter dette. Hadde Balder drukket bare litt vann, tok jeg likevel bøtta med til springen og fylte den helt opp. Dager og uker gikk med vind og snø og vintersol og upålitelig måne, hel som halv, og jeg vente meg til å se på Sørine mens hun satt på kanten av bøtta svartøyd og med runde ører og finfine hår rundt snuten. I bladet hadde Sørine nylig fått krøllet håret og stod fornøyd og så i seg speilet. Alle tre hadde vi det godt og trygt.
Men så, midt i påskeuken, ble Sørine borte fra stallen, og ikke bare ho, men et par andre mus som også hadde sprunget etter gulvet. Jeg mente jeg visste hvem synderen var.
En vintermorgen for 1 år siden hadde jeg sett en svart snute bak en dørkarm i stallen. Snuten rørte på seg og hadde fått teften av meg, trodde jeg. Jeg stod helt rolig, og når vi nå visste om hverandre, sa jeg høyt: «Du får komme frem nå, så jeg får se deg». Ut av musehullet kom en lang hvitkledd kropp med lave føtter og ville til å springe mellom meg og veggen, men jeg sa høyt og tydelig: «Stopp nå litt, kar – jeg vil se om du har svart haletipp for da er du ei røyskatt eller om du ikke har det, da er du ei snømus.» Å joda, karen stoppet og det var ikke ei røyskatt, og svint var den ute av stalldøra.
Jeg savnet ho Sørine på bøttekanten, men jeg trøstet meg med påskemorgenen som lå foran oss og som salmedikteren Kingo har skildret: «Som den gyldne sol frembryder gjennem den kullsorte sky …»
Ho Sørine ville nok komme tilbake, om ikke før til våren fra eller et annet musereir i utmarka.
Det er ikke bare i Jerusalem at oppstandelse skjer.
Av Hovslager Arne Horge