Med seilskuta «Svanen» dro skipper Bernhard Tiller fra Vardø til Østisen de 28. august 1908. Med skuta var videre Oskar Bolstad, Karl Gørner og Rasmus Eriksen. Sistnevnte er nu eneste overlevende og forteller i alt vesentlig om turen.
Av Vilfred Dybos (tidligere publisert i Årbok for Vardø 1986)
Tre måneder ble til fjorten
Denne turen var beregnet som en snartur på fangst etter hvalross og kobbe rundt Vaigatstredet og Karaporten, – en høsttur. De hadde proviant for ca. tre måneder, men det skulle gå annerledes. – Det gikk 14 måneder før de kom tilbake til Vardø.
De skjøt snart en hvalross, men så ikke flere av disse dyr, som formentlig var trukket inn i Karahavet. De forsøkte seg på fangst videre østover til Vaigatstredet. Her støtte de på samojedene som hadde søkt tilbake til sine vinterboplasser. Fangstfolkene ble vennlig mottatt som gjester. De bød først på dampbad og for øvrig alt hva de som verter kunne by på. Der var mange kvinner i disse familiene. Samojedene var svært hyggelige mennesker, og ønsket dem god reise og god fangst da de dro videre.
Storstorm og overvintring
«Svanen» seilte nu tilbake vestover langs sørkysten av Vaigatøya mot Karaporten. De møtte ikke nevneverdig av kobbe så det ble lite fangst. Høststormene med tett tåke satte inn, og det ble vanskelig å ta seg frem til Karaporten. Der traff de på tre andre skuter som var ute på liknende fangsttur, og heller ikke hadde fått nevneverdig fangst. En natt røk det opp til storstorm og «Svanen» ble av drivisen satt høyt opp stranden nær en liten øy, – av de mange som finnes nær Karaporten. De to nærmeste skuter, skipperne Johan Øverli og Mikael Tharaldsen klarte å komme seg klar av drivisen. Karl Gørner forlot «Svanen» da det ble klart at de måtte ta en overvintring og fulgte Johan Øverli til Vardø. Det ble da bare tre menn igjen på «Svanen». De ville ikke forlate skuta da den ikke var noe skadet for øvrig. Mikael Tharaldsen forsvant og kom aldri mere til Vardø. Østisen tok de fem mann om bord i Mikael Tharaldsens skute.
Stadig kamp mot snemassene
Det var 12. oktober at «Svanen» ble presset opp på stranden. Isen forhindret ethvert forsøk på å komme derfra. De tre mann om bord måtte innstille seg på en vanskelig overvintring. De hadde nu proviant for ca. en måneds normalforbruk, og streng rasjonering på mat og petroleum måtte med en gang iverksettes. Det ble å bruke mest kobbetran til belysning, og mat måtte de skaffe seg ved vinterfangsten. Det blåste stadig nordlige stormer med sterkt snefall. Skuta snedde ned, – og det ble hele vinteren en stadig kamp mot snemassene. En natt våknet de av treosforgiftning, og det var med stort besvær at de klarte å karre seg opp av lugaren. Ovnsrøret var helt lukket av sne. De bygget stadig på ovnsrøret fot å holde det klart, og før vinteren var omme hadde de bygget over fire meter på ovnsrøret.
Reinkjøtt og rekved
Den 24. november hadde været bedaget seg så meget at de kunne ta ut på jakt innover viddene på Novaja Semlja. Der fant de bra med rein, og da reinen fulgte etter fangstmennene tilbake til skuta og holdt seg i nærheten ble reinjakten ganske lettvint. Først på høsten var reinen feit, men ble snart mager. Om våren saltet de ned det kjøtt de ikke klarte å spise enda reinkjøttet måtte bli den eneste hovedrett både til frokost, middag og kvelds. De skjøt i alt 260 reinsdyr og magert reinkjøtt skulle bli deres hovednæring hele vinteren og langt ut på sommeren. Det ble også et hardt arbeide med brensel. De måtte samle rekved på stranden og reise den nær skuta slik at de kunne få den frem av snemassene. I en berghule hadde de også lagret en del frosset kjøtt.
Det ble nu pent vær med stjerneklare netter og spillende nordlys, men mørketiden var for lengst inn trådt og ville vare et par måneder, før sola atter viste seg. En del kobbe begynte å samle seg på isen, men kobben var svært skjær og tynn-isen over de store råkene gjorde fangsten ganske umulig. De skjøt noen sel slik at det ble litt avveksling i kosten og spekk til tranlampen. Den besto av en flaske med hjemmelaget veke.
Sydde egne klær
På tross av at de hadde laget en spesiell luftkanal gjennom snemassene ned til lugaren, ble det stadig opphold for tre mann i den lille lugaren noe av en påkjenning gjennom den lange vinteren. Der skulle de også vaske og tørke alle sine klær, arbeide seg skinnklær, koke og sove. Luften ble slik at selv gamle håkjærringfiskere måtte gi hals.
De ble fort klar over at uten reinskinnsklær kunne de ikke ferdes ute om vinteren. De måtte sy seg skaller, bellinger og jakker, samt gode vester. Bak ryggen på gamle tøyvester satte de reinskinn med forlenget rygg, avrundet nedentil lik en bonsjur. De var her med på å skape en ny mote for polarfarere. Den forlengede ryggen hindret at den krøllet seg oppover. Roald Amundsen hadde kommet til det samme resultat da han til sin sydpolstur 1911-12 fikk sydd bonsjur-fasong med forlenget rygg på sine skinnklær.
Snøblind gjennom vinteren
Det ble ingen kostforandring i julehelgen, bortsett fra en rugkavring til hver mann. På tross av den strenge rasjoneringen var det ganske slutt med provianten fra Norge. De siste rugkavringene og et par håndfull med havregryn ble tatt av og nedlåst til diettkost for de som ble syk.
De hadde kokktørn hver sin uke. til frokost stekt reinkjøtt med kobbespekk, – til middag kokt reinkjøtt som ble oppvarmet til kvelds. Til alle måltider buljong, kokt på reinmargebein.
Noen jakt kunne det ikke bli i mørketiden. En og annen sulten polarrev rak på isen langs strendene og måneskinnsnetter kunne det bli til at en og annen rev ble skutt. Da det lysnet ut i februar 1909 tok de ut på jakttur innover viddene på Novaja Semlja, men det var ikke spor av vilt å se. Derimot ble de så sneblind at de ble meget plaget hele vinteren. De prøvde å lage snebriller av glass fra mørke flasker og det hjalp noe.
Gikk etter røyklukta
Den 14. februar fikk de se en mann komme ned fra fjellet mot skuta. Det viste seg å være Emanuel Knutsen fra Skipnavalok på Murmankysten. – Han var skytter med Petter Vilmi som med Stenhjems annen skute «Forsøket» var ute på høsttur. De hadde strandet fire mil lengere vest ved Storøya i samme kulingen son «Svanen» ble drevet i land. Knutsen var ute på jakttur så langt øst at han hadde kjent røyklukt og gått etter denne til han kom til oss. Han var i en dårlig forfatning på mere enn en måte. Vi varmet snart en stor kjele med vann og fikk utlånt rent skifte før han kunne komme ned i lugaren. Han måtte jo overnatte hos oss. De var fem mann på Vilmis skute og hadde enda mindre mat enn de på «Svanen». De hadde heller ikke skutt så mange rein som karene på «Svanen».
Knutsen fortalte om deres forlis. Skuta var skadet i bunnen, men med hjelp av drivtømmer hadde de løftet den opp. – Vilmi skulle reparere den provisorisk slik at de klarte seg hjem til Vardø til sommeren om de da kunne leve så lenge, praktisk talt uten mat. Det ble til at karene på «Svanen» ble enige om å dele hva de hadde av matsmuler i 8 like deler, og overlate Vilmis mannskap de fem åttendedeler. De ble dårlig lønnet for dette. noen dager senere kom to av Vilmis mannskap fra «Forsøket» over til «Svanen» for å bli der. Vilmi hadde i et anfall jaget de to fra seg, og truet med å skyte dem, hvis de kom tilbake. Det var to unge gutter fra Helgeland. Nu ble de altså fem mann i den lille lugaren og med 3/8 av den proviantresten de hadde delt med Vilmis mannskap! Dette gjorde situasjonen på «Svanen» atskillig vanskeligere.
Men også disse vanskeligheter måtte overvinnes ved hjelp av reinkjøttet som hovednæring. En og annen kobbe ble skutt, og ga variasjon i kosten.
Bjørnesteik, morgen, middag og til kvelds
Solen steg stadig høyere. Den forgylte nu ikke bare de øverste fjelltopper med sin stråleglans, men hadde nådd ned til havnivået. Det kunne nu ikke være mange måneder før våren nærmet seg. Karene ble mere optimistiske og mere virksomme. Den fjerde mai hørte de tråkk på dekk. Det var en firefoting! Det var en stor isbjørn, som hadde luktet seg frem til skuta. Men geværene sto alle ladd ved masten. Isbjørnen snudde seg fra lugarkappen og ruslet akterover til noe frosset reinkjøtt. Eriksen lurte seg stille på dekk, fikk tak i geværet og måtte høylydt ønske bjørnen velkommen om bord før den vendte seg om. Den reiste seg øyeblikkelig på to, klar til å «håndhilse» på mannen. En fulltreffer fra riflen fikk bjørnen til å falle død om med hodet utenfor rekken. Det så ut som om den i siste øyeblikk hadde bestemt seg for å stikke av, men det var for sent. Gleden om bord var stor. Nu ble det endelig bjørnesteik, morgen, middag og til kvelds, i stedet for det evindelige reinkjøttet!
De første bevegelsene i isen
Det ble stadig mildere i været. Trekkfugler av mange arter, spesielt svaner, gås og ender søkte i nordøst fram til sine gamle hekkeplasser langs Sibirs nordkyster. En del fugl hekket også på Novaja Semlja. – Det kom egg til i den ensformige menyen. Etter en eviglang tåketid begynte det også å bli de første bevegelser i isen.
Det nærmeste problemet var hvordan de skulle få skuta ut i åpent farvann når isen åpnet seg. Mannskapet hadde ikke disponible krefter til å bringe skuta nærmere normal vannstand, men hvor nøden er størst, er hjelpen nærmest. De førte ankrene hele kjettingslengden utover til en stor isflore nær land etter at skuta hadde aket seg løs fra det bunnfrosne vinterleiet. Da isflorene endelig løsnet fra land og ble tatt av den sterke strømmen, måtte skuta pent følge med.
Ennu en fangsttur inn i Karahavet
Mannskapet hadde mer enn nok med å holde skuta på rett kjøl, mens denne originale sjøsettingen fant sted. Nu var spørsmålet aktuelt: – hvor hen? Med en halv stamp friske egg og for øvrig bare nedsaltet magert reinkjøtt bestemte de seg for ennu en fangsttur innover gjennom Karaporten inn i Karahavet! De la igjen et brev med de opplysninger de kunne gi, og la kursen videre nordover på leiting etter hvalross. Dette brevet reddet dem senere sannsynligvis fra den visse død.
Strømmen satte dem fort gjennom Porten, opp langs Novaja Semljas østkyst, stadig på leting etter hvalross, men intet fangstvilt var å se, bare et par isbjørner og en og annen kobbe til å spe på provianten med. De skjøt også noen gjess og ender, men kreftene avtok fort. Det var full sommer sist i juli, og det ble til at de lå mest på dekk og solte seg. Da de var kommet nord til Motorskinstredet, var de så skrøpelige at ingen orket å holde geværet sikker for skott. – De bestemte seg da for å legge kursen om til sør, tilbake til sin overvintringsplass. Nu kunne snart ikke en mann reise seg på dekket! Etter noen dagers seilas fikk de til sin glede se et fartøy lengere sør.
Det var «William Barentz», reder og skipper Johan Krudtå. Han kom nok presis «ti på tolv»! Da «William Barentz» bordet «Svanen», var det så vidt de klarte å krabbe om bord. De ba med en gang kaffe, dram og røyk. – De fikk det, -men da måtte de alle mann på dekk! Det ble slagsmål om «Siri». De fikk momentant en veldig diare. Krudtå sendte tre av sine menn om bord i «Svanen», og det ble til at de måtte hvile og leve på en sparsom diett de 16 timer som det tok på tilbakeveien til sitt overvintringssted. Krudtå hadde vært der på leiting etter dem og funnet brevet deres. Og som gammel ishavsmann forsto han bedre enn dem hvordan de hadde det. Han utsatte sin fangst inntil han fant «Svanen» og hadde slept den ut av Karahavet. Johan Krudtå forsynte dem nu godt med proviant, til dels mere enn hva de opprinnelig hadde med fra Vardø. -Det ble ingen pruting om prisen, for de hadde intet å betale med!
Johan Krudtå burde ha fortjent full fangst for denne redningen av «Svanen»s menn, men også han gjorde en dårlig fangsttur. Hvalrossen var ikke å se!
Etter å ha hvilt seg noen dager, og vennet seg til vanlig kost måtte de atter prøve lykken med fortsatt fangstforsøk, men alt forgjeves. Da det først i oktober viste seg tydelige høsttegn og provianten atter minsket betenkelig, måtte karene på «Svanen» bestemme seg for hjemreise.
Hjertelig velkomst
Etter et kort anløp på Murmankysten kom de til Vardø den 10. oktober etter nesten 14 måneders fangstur. De hadde skutt en hvalross, tre bjørner, et par hundre sel og noen dusin rev.
De fikk en hjertelig velkomst da «Svanen» for en stille bris seg inn på Vardø havn. Skuta ble besatt av venner og kjente og de overtok arbeidet med fortøyningen og beslag av seilene. Mannskapet ble senere bedt i mange selskaper for å fortelle om sin eventyrlige fangsttur. Alle var glade for vår hjemkomst, – unntatt rederen. Han tok hele fangsten til dekning av provianten, – og han var sur for at skuta kom tilbake! den var godt assurert, – for «beholden hjemkomst», som det het. Var skuta blitt etterlatt ved strandingen eller forlist på annen måte, kunne rederen ha hevet en assuransesum som ga god dekning for skuta, redskaper og utrustning. Men mannskapet var ikke forsikret for turen!
Fjerdemannen som forlot skuta da den var strandet, var død av slag før «Svanen» kom til Vardø. Skipper Bernhard Tiller ble aldri helbredet for det mageonde han pådro seg på turen. Han døde 1912. Oskar Bolstad døde for et par år siden, «gammel og mett av dage». Men den 74-årige mangfoldige oldefar, Rasmus Eriksen er ennu klar til på kort varsel å entre den 76 meter høye radiomasten for å skifte defekte lamper eller rette på andre defekter der oppe!
Små Rasmus Etterkommere
I en årrekke har vi kunnet se signalgrønne luer stikke fram i bybildet og bak snøborger under Yukigassen. Selve lagnavnet kommer fra stamfaren til slekta i Vardø, Rasmus Eriksen.
Av Eva Lisa Robertsen
Rasmus Eriksen fikk kallenavnet Små Rasmus. Han var blant annet bestefaren til Vigdis Lund, som har lånt oss et familiebilde som viser Rasmus og kona Elna og deres barn. Etter hvert som Vigdis forteller forstår man at det ikke bare var Rasmus som fikk kallenavn.
Kaffeslurping
– Her er familien Små Rasmus. Han var bestefaren min, og verdens snilleste bestefar. Han hadde respekt for «ho mor». Han brukte å si «Æ ekke redd 100 mann, men «han» Elna…», forteller Vigdis og husker tilbake.
Hun forteller at hver morgen klokken fem fra hun var 1,5 år til 5 år satt hun sammen med bestefaren ved kjøkkenbordet og drakk kaffe.
– Han slurpa fra tefatet og jeg hadde en halv kopp kaffe og en halv kopp melk, og der satt vi på hver sin side av kjøkkenbordet. Jeg husker også han bestandig hadde vadmelsdress og skipperhua på. Også hadde han iPi sukkertøy i lomma som vi fikk. Etter han gikk bort fikk jeg vite at han var døv og leste på munnen. Det visste jeg ikke da, mimrer hun.
Han hadde vært stolt!
Rasmus og Elna fikk mange barn og slekta er nå godt spredt over hele byen.
– Han må være en av de som har flest direkte etterkommere. Av barna de fikk var det kun en som dro. Jeg husker da sønnen min Fredrik ble 18 år og kunne dra på byen. Da han kom hjem sa han «Æ e jo slekt med halve byen!» og henviste til at han hadde truffet mange slektninger han ikke visste om.
– Han hadde vært stolt, sier hun om etterkommernes seier i Yukigassen i 2022.