Fra den brutale heksejakten i Finnmark utover 1600-tallet kjenner vi navnet på hele 78 kvinner som fikk dødsdom for å ha drevet med en eller annen form for farlig trolldomskunst. Ei av disse kvinnene var Margrette Jonsdatter, opprinnelig fra Karlsøy i Troms. Dette er hennes historie slik den kommer fra i rettsreferater for om lag 360 år siden. Hennes trolldomskunst var knyttet til jul og mørketid med sterke motiver fra kjente eventyrfortellinger.
Av Rune Blix Hagen, historiker, UiT Norges arktiske universitet. Artikkelen er basert på Tingbøker fra Finnmark, 1600-tallet, oppbevart ved Statsarkivet i Tromsø. Alle foto: Dan Tore Jørgensen
Juleball og jule dans
Julaften 1661 skulle det angivelig vært holdt en gigantisk heksejuleball på Dovrefjell. Trollkvinner, utallige av dem, fra hele landet kom ridende gjennom luften og inntok fjellheimen utover den svarte julenatta. Som et lyssky kvinneforbund samlet trollheksene seg til et lystig lag med mye øl, vin og dans. Flere av de trollkvinnene som kom nordfra på sine hurtiggående sopelimer, var omskapt til hunder og katter. I festens midtpunkt sto Satan selv i skikkelsen av en stor og lang svart hund.
«Den slemme Satan» skjenket vin til deltakerne og danset med hver og en av dem. Under dansen med Margrette «Liren» Jonsdatter gikk det så heftig for seg at fiskerkona fra Vardø, opprinnelig fra Karlsøy, mistet den ene skoen på hennes høyre fot. Lykken var at dansemesteren, altså Satan, umiddelbart skaffet henne en ny sko. Denne fortellingen fra en gammel rettsprotokoll blir jo en slags variant av det klassiske folkeeventyret om Askepott og hennes dans med prinsen. Denne gangen var det ikke eventyr, men virkelighet og blodig alvor. Påstanden om jul dans med selveste Satan var satt fram som vitneprov i en tingrettssak fra 1663.
Dødsdom
Etter flere brutale rettforhør ble Margrette Jonsdatter til slutt funnet skyldig i grov trolldomskriminalitet. Hun fikk dødsdom og ble brent på bål sammen med en del andre kvinner i Vardø i mars 1663. Dette var ett av de siste heksebål i Vardø. Margrette hadde bodd og arbeidet som tjenestejente i Vardø i ti år. I 1663 var hun relativt nygift med fisker Styrch Olsen fra Vardø. Paret hadde et nyfødt barn samme. Før hun dro nordover og bosatte seg i Vardø, arbeidet hun som ung tjenestejente på Elvevollgården i Karlsøy. På midten av 1600-tallet var den danskfødte Morten Christensen Hegelund fogd i datiden Tromsø fogderi. Han bodde på Elvevoll og hadde flere tjenestefolk i husholdet.
I trolldomslære på Karlsøy
Tilståelsen til Margrette i Vardø kom etter at hun hadde gjennomgått den beryktede vanntesten. Rettspapirene forteller at hun ikke besto prøven siden hun fløt på sjøen som en fiskedupp. Etter «flittig inkvisisjon», heter det i rettsreferatet, innrømmet hun sine onde gjerninger. Fra hennes fortelling går det fram at hun kom fra Karlsøy. Her hadde hun tjent hos fogd Morten Christensen Hegelund og lærte trolldom av ei gammel trollkvinne med navn Birgitte Rasmusdatter som tjente på samme plass som budeie. Margrette fortalte retten at trolldommen lå skjult i noe ost og melk som hun drakk. Av trollblandingen fikk hun så ondt at hun måtte spy.
Mens Hegelund og hans hustru, Synnøve Hansdatter, var på søndagsgudstjeneste i Karlsøy kirke, prøvde Margrette kunsten på en sau ved å gi dyret noe melk. «Sauen sprakk i to og døde», skriver sorenskriveren i justisprotokollen. Samme søndag møtte hun den slemme Satan. Han dukket plutselig opp som en stor mann og satte seg på en krakk i melke bua. «Vil du tjene meg, skal du få lykke til kveg og fe», lovte Satan. Etter litt fra og tilbake klarte Birgitte og Satan å overtale Margrette. «Dermed vek jeg fra Gud Fader i himmelen og tilsa Fanden min tjeneste fullt og helt», tilsto Margrette. Etter å ha inngått djevlepakt fikk hun tildelt sin oppvarter og patron – en demon, eller smådjevel, ved navn Zacharias.
Julesammenkomst på fjelltopper
Fortellingen om Margrette Jonsdatters jul dans med Satan ble seinere, i et rettsforhør fra mars 1663, lagt til heksefjellet Domen på fastlandet mellom Kiberg og Vardø. Ifølge vitneprov fra andre rettsforfulgte trollkvinner hadde Margrete mistet den ene skoen under dans med “Gammel Erich” på Domen. Også denne gangen fikk hun ny sko av den slemme Satan, som for øvrig skjenket øl og vin til fra ei skål til deltakerne på heksesabbaten.
Samemisjonæren Knud Leem som skrev om denne hendelsen over hundre år seinere undret seg over om Satan hadde danset polsk polka eller ungarsk vals med heksene fra det høye nord. Preget av opplysningstidens arroganse avfeide Leem hele historien med sine ironiske bemerkninger i kapitlet om trolldomsprosessene i Finnmark i boka Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse, utgitt i København i 1767.
I fortellingene fra disse tingbøkene omkring trollkvinnenes mange gjøremål går det tydelig fram at Dovrefjell var en velkjent lokalitet for heksesamlinger. Fra april 1654 får vi høre at Margerte Rasmusdatter falt av på Dovrefjell under et hekseritt til Hekkelfjell i Holmedal. Under en rettsak i Vardø i 1654 fortalte Karen Jonsdatter at hun og Maritte Olufsdatter fra Andenes dro på to sopelimer for å delta i kortspill med Satan på Dovrefjell. Også disse kvinnene fikk dødsdom for djevlepakt med Satan.
Lyssky mørketidsmagi
Langt mot nord framstår juletiden og mørketiden som et magisk ladet tidspunkt og blir dermed trollfolkets festtid fram for noen. Ifølge tradisjonen er natten mellom julaften og første juledag aller mest fylt med magi, trollskap og mystikk. De farlige kreftene slippes løs og får herje fritt i denne kritiske perioden. Forbudte og undertrykte krefter kommer til overflaten for å friste menneskene med lysskye aktiviteter.
Trolldomssaker ikke bare fra Finnmark bekrefter at mørketiden er ei tid da kontakten mellom det hinsidige og den virkelige verden var spesielt åpen. Både i nordisk, norrøn og samisk tradisjon er jula ei tid da kreftene fra den andre verdenen var uvanlig aktive. Samtidig viser tingrettsreferatene hvordan folklore og eventyr, sammen med relativt uskyldige hverdagskonflikter, blir dratt inn i den offisielle rettsutøvelsen og gjort til farlige teologiske og juridiske realiteter. Folks forestillinger og eventyrfortellinger ble med ett sanne og virkelige – og gjort til blodig alvor.
Farlige eventyr
Tilståelser og vitneprov i mange trolldomssakene fra Finnmark er gjerne så fantastiske og fantasifulle at de kan leses som rene eventyrfortellinger. Med øvrigheten som pådriver ble de mest utrolige tilståelsene presset fram gjennom harde rettsforhør. Til tross for de mange fantasifulle motivene og fortellingene er ytringene fra rettslokalene fortalt i fullt alvor og i den dypeste fortvilelse. Denne typen folklore handler om livet som innsats og kan bare oppfattes som spennende eventyr dersom vi fortrenger den brutale og dypt tragiske historiske sammenhengen.
Menneskene, de aller fleste kvinner, fortalte sine historier bokstavelig talt i en kamp på liv og død. Beretningene om samvær med ville mørketids- og vinterdemonene kostet flere titalls såkalte trollkvinner livet og markerer det mest omfattende justismord på kvinner i norsk historie, selv i sammenligning med datidens rettsnormer.
Fra Finnmark på 1600-tallet kjenner vi navnet på 92 norske kvinner og enkelte samiske menn som fikk dødsdom i forbindelse med den storstilte heksejakten i området. De historiske kildesporene er ikke komplette så 92 mennesker må oppfattet som et minimumstall. De mange menneskene som ble utsatt for fysisk og psykisk press og deretter dømt til døden, fikk i juni 2011 sitt verdige minnested i Vardø; Steilneset Minnested, ofte bare omtalt som Heksemonumentet.