Det var egentlig meningen å skrive ett innlegg om folkeliv i Vardø. Jeg har valgt å skrive om de husene som jeg husker best fra min barndom, og ikke minst husene fra «våres gate», og har flettet inn det jeg husker fra livet i samme tidsrom.
Av Åse Øyen. Tidligere publisert i Årbok for Vardø 2007
Hos bestemor og bestefar i Østervågen
Mitt første minne om et hus var mine besteforeldres to rom. De haddeikke noe som i dag kan betegnes for en leilighet, men to rom i første etasje hos kirketjener Harald Hansen i Østervågen. Egentlig er der rart at minnet om de to rommene er så vidt klart, for jeg kunne ikke ha vært mer enn 3-4 år på den tiden. Bestemor og bestefar flyttet nemlig i begynnelsen av krigen til fotograf Jacobsens hus for å ta vare på det. Og da var jeg vel knapt seks år.
I bestemors kjøkken var det en sengebenk, et bord, en båtovn, en krakk til vannbøtta med vannausa oppi, og en annen krakk til vaskevannsfatet. På veggen hang «handhåndkleet». Det var laget av en sekk. Jeg mener at bestemor fortalte at det var laget av en sukkersekk. Det var helt hvitt med noen bokstaver på . Jeg greier ikke å huske om det var stoler der inne, men bestemor hadde et kjøkkenskap med «glassvinduer» i som jeg beundret voldsomt.
I «kammerset» som både var soverom og stue, var det sengen som imponerte. En seng med messingkuler i hjørnene. Jeg trodde at de var av gull og at bestemor og bestefar måtte være ustyrtelig rik. Det sto også en sånn uttrekksseng der, men selv om det var masse sengklær i den og den var pyntet med et heklet sengeteppe, så kunne den ikke måle seg mot «gullsenga»
Bestemor hadde også masse blomster i vinduene. I ettertid har jeg skjønt at det var sølvbegonia, men de blomstene understøttet bare min teori at de var rike, for blomster av sølv
Og som de fleste fra den tiden satte bestemor sin ære i at mattene skulle være rene. Stuemattene var dessuten hvite med border i mange farger.
Vi flyttet til Vestervågen før jeg hadde fylt to år, så mine minner fra de forskjellige husene bestemor og bestefar bodde i, stammer fra besøk der.
Fotograf Jakobsens hus
Mitt minne om fotograf Jakobsens hus er at det var mørkt, kaldt og høyt under taket.
Unntatt smia, som var et anneks. Jeg antar at huset ble bygd tidlig på nittenhundretallet.. I første etasje bodde Johan Bersvendsen, kona og døtrene Henny og Bergljot. Trappegangen var panelt og mørk, men i taket hang en lampe. Egentlig var det bare en enslig lyspære inni en lampeskjerm av glass og med små glassperledusker, men i mine øyne var det nesten slik som man kunne se i slottene. Og i gangen mellom kjøkken og stuene sto et stort anretningsskap fullt av serviser. Men kjøkkenet var lite. Det var mørkt, høyt under taket og hadde bare et lite vindu mot sjøen.
Atelieret var stort. I allefall i mine øyne. Men det var den ene stuen som imponerte. Den var kun til selskapsbruk og ikke oppvarmet. Der var det et bokskap fullt av bøker. Skapet hadde glassdører med slipt glass og bøkene hadde skinnrygger med gullskrift.
Det var sikkert mange møbler i rommet, men det kan jeg ikke huske. Det jeg husker er en liten sofa, en pidestall med hengende asparges og den stolen jeg satt i når jeg lurte meg inni stuen for å lese – noe jeg lærte forholdsvis tidlig. Leseeventyret varte ikke så veldig lenge. Mamma oppdaget mine «fritidssysler» en gang vi alle var hos bestemor. Og ettersom jeg hadde prøvd meg på «Tusen og en natt» ble det gjort kort prosess.
Men selv om Jacobsens hus var stort som et slott, så måtte vi gå i en jordkjeller når flyalarmen gikk. Og jordkjelleren var i kjøkkenet til Bersvendsens — under en luke i golvet.
”Våres” gate i Vestervågen
Men i «våres» hus, som ikke var vårt, men Alfred Olufsens hadde vi ordentlig kjeller. Det huset — og husene til familie og nærmeste naboer — var vår barndoms «hjemme».
Det var los Hansen-gården. De hadde ikke innlagt vann. I allefall ikke i andre etasje. Der bodde et ektepar. Hansen-gården. og Torbjørnsen’s med døtrene Bjørg og Anny. Fru Torbjørnsen skylte klær ved vannposten i gata, når hun vasket klær hjemme. Det husker jeg godt. Men også hun leide vaskekjelleren hos Olufsens med jevne melllomrom. Den vannposten var mye brukt. Jeg kan huske at Gerhardsen og i allefall en til pleide å hente vann der med børtre.
Tvers over gata var Mathias Dybos-huset. Bortsett fra en kort periode bodde det bare voksne og «gamle» mennesker der. Mathias og Ingrid Dybos hadde to barn, men de var jo mye eldre enn oss. I det huset bodde det mange familier synes jeg å huske, men de kunne ha bodd der til forskjellige tider. Det var ingen barn på vår alder i det huset, og da er det lett å glemme.
Men vi var der av og til for fru Dybos var sydame, og jeg husker at det var hun som sydde konfirmasjonskjolene mine. Både til overhøringen og til selve konfirmasjonen. Da fikk jeg for øvrig min første kjøpte kåpe.
I Cerandus Jørgensen-gården bodde det bare «gamlinga». i første etasje. I andre etasje bodde Bernhard Jørgensen – også han en gamling og senere «Måken”. Bernhard Jørgensen kalte vi for Bernhard Parelius, uvisst av hvilken grunn.
”Våres” hus
I «våres» hus bodde ho mamma, Inger og jeg ovenpå. Pappa skulle jo også ha bodd der, men han reiste til sjøs rett før krigen brøt ut, og kom ikke tilbake før i -46.
Vi hadde kjøkken, stue – hvor det mest iøynefallende var en svær rundovn, som ble fyrt med koks, og som varmet voldsomt, særlig tatt i betraktning at stuen neppe var mer enn 10-12 kvm. Soverommet var faktisk det største rommet. Der var det plass til både dobbelseng, en uttrekkbar barneseng, en mindre seng, kommode og nattbord. Og i det ledige hjørnet bak døra var det skrudd opp en rundstokk som var familiens klesskap for penklær. Behørig beskyttet med et gammelt dynetrekk mot støv.
Det var også et kott bak veggen fordi taket skrånet. Samme type kott var det i kjøkkenet. I vår tidlige barndom ble det brukt til spiskammer, mens det de siste årene ble brukt til «jomfrubur». Vi fikk den gamle dobbelsenga. Men den måtte nærmest massakreres for å fa plass i kottet. Både fot- og hodegjerde ble saget ned. Det samme ble beina. Men vi fikk vårt eget rom – på deling – og Inger pleier å si at vi lå i lag helt til vi giftet oss.
Gangen var som kjent stor, også der var det kott. Ett til skittentøy og vaskebøtte etc. Ett kott var til dobbeltvinduene, og kroker til å furte i, hvis man følte for det. Dessuten var det plass til å henge klær om vinteren på det området der soverommet til Solveig og Alfred befant seg i første etasje.
Nedenunder bodde Solveig og Alfred med sine 3 barn, Sven Edmund. ble født senere. De hadde leid ut en stue til August Jonasen, men i tillegg hadde de en stue/kammers mot veien, og soverom til venstre for kjøkkendøra. Kjellernedgangen var tilgjengelig fra begge yttergangene. Derfor trengte vi ikke å gå ut, for å besøke hverandre.
Noe som slo meg mens jeg skrev dette, var at de tre husene som dannet en stor gårdsplass der vi bodde, var bygd av mennesker som enten var slekt eller familie. For Alfred og Nils Olufsen var brødre. Oscar Hågensen som hadde det tredje huset som dannet «tunet » vårt, var bror til onkel Jens som var gift med mammas ene søster. Nils var gift med mammas eldste søster. Ikke rart at vi ungene følte oss som en familie.
Hus til å leke gjømsel i
Ingen hadde store hus, og hvis det var litt størrelse på dem, så var de godt fylt opp med leieboere. Men selv om husene i gata ikke var bygd som helt like kasser, så hadde de mange likheter. Hvis det ikke var utvendig trapp til 2. etasje, så var trappen bygd inn med en kjempestor gang, med masse små kott og kroker hvor det var fint å leke gjømsel inne. Mange av husene hadde også utgang til en vedsjå i første og en stor lem i andre etasje. De tre siste husene som sto nært Brattberget, hadde til og med ei «bru» fra lemmen til berget.
Jeg tror faktisk at det bare var huset vi bodde i som hadde kjeller under hele huset.
De fleste hadde innlagt vann, Noen hadde «potetkjeller/spiskammer» under ei luke i kjøkkengolvet. Noen hadde vaskekjeller med inngang utenfra, og ikke minst kjellerlem.. Det hadde huset til Fritz og Ingeborg Johansen. Men kjeller under hele huset var det ingen andre enn vi som hadde.
Innlagt vann i ”våres” hus
Vi var jo heldig. Vi hadde innlagt vann, vannklosett i kjelleren og også bad. Varmtvannstanken var av kobber og ble fyrt opp med koll eller koks. Vel nok fikk vi bruke badet bare annenhver uke. Den andre uka ble vi badet i stamp på kjøkkenet. På do fikk vi gå så mye som nødvendig, men det var klar beskjed: Ikke sløs med dopapiret. Men vi trengte ikke å gå på utedo, og det hendte nok at det var langt flere enn husets unger som «måtte» samtidig som oss.
Det var vel derfor ungene samlet seg akkurat rundt husene der. Vi hadde stor gårdsplass mellom de tre husene. Vi hadde gata og Fritz Johansen sin sjå til å spille ball mot på, når mamma eller Solveig var ble lei av hamringa mot stueveggen. Vi hoppet «paradis» og vi hoppet langtau mange i lag eller tau alene. Vi lekte sangleker, gjømsel, «atvel og ta», både høyrøstet og glad. Men jeg kan ikke huske at vi fikk skjenn for at vi bråket, selv om det til tider gikk høylytt for seg.
De mørke rommene
Forresten var vi alle mørkredde, og kjelleren var så visst et sted der fantasien fikk næring.
Ei lyspære – sikkert ikke mer enn 10 W – skulle lyse opp både trappegangen, gangen til bad og do. Men det var så mange andre skumle steder som ikke ble opplyst. Det åpne rommet utenfor vaskekjelleren, hvor det var stuet masse rart, hadde ikke lys i det hele tatt. «Tilfluktsrommet» som det hverken hadde vinduer eller lys, unntatt når vi måtte dit under flyalarmen. Men da var jo de voksne med oss. Å gå aleine på do var skummelt. Så derfor gikk vi nesten aldri aleine, og sprang opp som om vi hadde en viss mann i hælene når vi var ferdige. Sistemann måtte slå av lyset, og jeg følte alltid at et uhyre var klar til å klore meg på ryggen før jeg kom meg ut i den velsigna opplyste gangen vår.
Og vi hadde stor gang, både ved inngangen og oppe der vi bodde, med små kott i alle kriker og kroker. Selv om vi hadde både kjøkken stue og soverom, var rommene små, så det hendte ofte at vi satt på trappeplatten der trappen svingte opp, hvis været var dårlig.
I tenårene kunne du ta med kjæresten inn i gangen for å si god natt, men damed mulighet for å bli tatt på fersk gjerning midt i et kyss.
”Brattberget” – en fin lekeplass
Som sagt, vi hadde innlagt vann og vaskekjeller. Og mamma trengte ikke å skylle klær ved vannposten i gata vår.. Men bruken av vaskekjelleren den var tidsbegrenset. Av samme årsak som baderommet. De ble leid ut til slike som ikke hadde vaskekjeller eller bad.
Grønnegata var tumleplassen vår, dvs den delen av gata fra krysset nedenfor Rømoen og til siste huset ved enden av Brattberget, huset til Jacob Larsens foreldre. Både vinter og sommer var «Brattberget» en flott lekeplass. Om vinteren rente vi ned berget og ødela sikkert noen vinterklær. Om sommeren hadde vi «picnic» der.
Men ellers så var det ”flyalarman», «blendinga” og «bombinga» som opptok både store og små. Hjemme ble det hele tida påsett at blendingsgardinene var tette, og at de vanlige gardinene var trukket for alle vindu. Mellom alle evakueringene – og de var mange – så var lyden fra flyalarmen, bombingen og skytingen stadig mer skremmende. Og selv om vi ungene var ute og lekte, tror jeg at vi alltid prøvde å finne ut hvor nærmeste kjellere eller tilfluktsrom var. Hvis ikke noe sånt var i nærheten kastet vi oss inn til en grunnmur. Angst ble faktisk en del av livet.
Sild og atter sild
Naturligvis var mat også det, men på tross at vi levde midt i fiskerikdommen, var det ikke lett å få tak i fersk fisk. Miner til sjøs, luftangrep og tyskernes hindringer for å komme ut av havna, var vel en del av årsakene. Og fikk man tak i hyse, så fristet det ikke å steke fiskekakene i tran. Så i stedet for mølja, eller fiskemat, ble det sildrgryn, sildelapskaus, kokt salt sild etc. Jeg husker også at mamma drøyde margarinen. Tror hun halvsmeltet margarin og blandet den med tørrmelk og vann. Men hun lagde verdens beste kaviar, hvis hun greide å få tak i fersk rogn. Den var så god at man ikke trengte «smør» på brødet, selv om det smakte ennu bedre med «smør».
Noen brukte også sjøfugl – mest måser – til mat. I anefall kan jeg minnes at det bak Brattberget sto flere «måsebur» som måsen ble fanget i.
Frukt og grønnsaker i frisk tilstand, kan jeg knapt huske å ha sett under krigen. Men vi hadde av og til noen tørkede grønnsakblandinger, som kunne brukes i den forhatte sildgrynssuppa.
Byen var nærmest blitt borte
Da vi kom tilbake etter å ha vært evakuert til Syltefjord, var byen helt forandret. Jeg antar at det var i mars-april i 1945. Krigen var ikke offisielt over, men «tyskertan» var borte.
Det var også det meste av byen. Vi kom med ei fiskerskøyte som la til ei kai langt inne i vågen. Og jeg glemmer ikke hvor trist jeg syntes alt var. Alle husene, alle butikkene i midtbyen var borte. Tomtene var dekket av snø, og bare skorsteinene raget opp av alt det hvite. Selv om det var midt på dagen, var det liksom en spøkelsesstemning som lå over byen.
Hjemme var alt bare rot. Noen hadde tatt seg inn i huset, mens vi var i Syltefjord. Men det jeg husker best er vinduene. Det var nesten ikke ett vindu med helt glass. Noen ble reparert med striper av glass fra andre, mens de mest ødelagte ble erstattet med dobbeltvinduer.
De var vel neppe noen god beskyttelse mot vinterkulden, men ingen av oss ble syke.
Etter noen dager gikk livet sin vante gang. Men krigen var ikke erklært over, og jeg kan huske at det ikke skulle mye til før vi sprang vettskremt hjem – en stor båt i horisonten, motordur som minnet om fly, smell fra opprydningsarbeid. Det var mange voksne som også følte utrygghet, og skremte oss ennå mere.
Etter hvert gikk leken nesten som vanlig. Vi holdt oss nok mer nærmere husene, for redselen for miner, granater, og for «tyskerta» som kanskje hadde gjømt seg i noen av bunkersene, var alltid der.
Den gode freden
Da freden var et faktum, kom flere og flere familier tilbake. Vi fant igjen gamle venninner og fikk nye, for boligmangelen var stor slik at flere delte husvære til å begynne med.
Men oppsettingen av brakker gikk fort, og de som hadde hatt hus før krigen, begynte å gjenreise sine hjem.. Over hele byen hørtes lyden fra hammer, øks og sag. Det var ikke mange som hadde mørtelblander, men jeg husker at de blandet mørtel i en kasse med vannbøtte og spade som «visp». Og tomtene ble gravd ut for hand, for gravemaskiner var vel neppe daglig handelsvare.
Høsten 1945 – dagen etter min 10 årsdag – ble jeg sendt til Sverige, og kom tilbake akkurat til 17. mai året etter. Da møtte jeg igjen min far som jeg ikke hadde sett på over 6 år. Detvar rart.
De bygget landet
Da vi reiste til Sverige, var det kommet opp noen få brakker, men da vi kom tilbake var det brakker og folk overalt. Det ble hamret og saget. De som var begynt å bygge nytt, grov ut slik at de fikk kjeller, for nå skulle det inn både vann, vannklosett og bad. I den tiden hadde man også «siesta». Ja, det ble jo ikke kalt det, men jeg husker godt at alle «mannfolkas» kom hjem til middag klokken ett. De spiste, slengte seg ned på kjøkkengolvet med en jakke eller noe lignende under hodet, og når middagskoppene var ryddet bort eller vasket, sto de opp og tok en kopp kaffe, før de igjen gikk på arbeid rundt halv tre.
Arbeidsklærne var «Iomp» eller dongeri. Men dongeri den gang, var ikke det samme som nå.
Våre klær var også svært forskjellig fra de klærne barn og ungdom bruker i dag. Vi brukte skjørt, strikkede ullbukser og kåpe om vinteren.
Fra paradis og hoppetau til kino
I en artig sport vi drev med var kåpen var viktig. Det skjedde mens det ennå var delvis gjerde mot nord i skolegården. Var det sterk vind vrengte vi den åpne kåpen over hodet og brukte den som seil. Det kunne gå temmelig fort for seg, og medførte både skrubbsår på knærne og blå merker etter ublide landinger med «moder jord” eller ljåene på motsatt side.
Det var kun når vi gikk på ski at vi brukte skibukser.
Etter hvert vokste vi jo fra «paradis» og hoppetau., og kino ble det helt store. Men det var jo noen skjær i sjøen. For det første tålte ikke mine foreldres økonomi ei datter som gjerne gikk på kino hver dag, og da jeg begynte å nærme meg «voksenfilmalderen» var han Richard Bjørklund det andre store problemet.
Økonomien ble delvis ordnet med at jeg hjalp mamma med egning, og så var jeg så utrolig heldig at jeg fikk «fast kontorjobb» på losseforeningskontoret. Jeg summerte timelister en dag i uken – på en regnemaskin med «sveiv». Dessuten var jeg trillepike når barnevogner skulle trilles etter skoletid, og kveldsbarnepike hvis foreldrene skulle på kino eller dans. Likevel kunne jeg nok ikke gå hver dag på kino, men hvem kunne vel det.
En besværlig og sødmefylt alder
Det andre problemet var verre. Jeg husker spesielt en kveld hvor Kirsti Voldstad og jeg skulle gå på en kinoforestilling hvor aldersgrensen var 16 år. Kirsti var jo nesten 17, mens jeg hadde en god måned før jeg fylte 16. I vår visdom fant vi ut at hvis Kirsti kjøpte billett først, så ville ingen tenke på at jeg var ett år yngre, og jeg kunne gå rett inn. Men der regnet vi feil. Petry Heen Gabrielsen så litt undersøkende på meg, men jeg fikk kjøpt billetten. Lykkelig og lettet pustet jeg ut, rakte billetten til Richard og skulle strene inn. Men den gang ei. Richard så strengt på meg. – Du e ikke fylt 16 år enda. Trur du ikke æ huske kattii du blei fødd .
Du far pængan igjæn hos ho Petry, så får du komme dæ hjæm.» var hans kontante beskjed.
I ettertid har jeg skjønt at han neppe husket min fødselsdag, men lettelsen over å fåkjøpt billett var vel mer enn tydelig, så han ante nok ugler i mosen. Vel, jeg rusla hjem, sint – men ikke på han Richard. Nei, Kirsti var den som jeg syntes svikta meg. Hun skulle jo ha sagt at hvis ikke Åse får gå inn, så går ikke jeg heller, men hun gikk inn – blid og glad- mens jeg gikk hjem – sur og sint.
Men sånt går over, og neste uke var vi på kino igjen. Dog ikke på en film med aldersgrense. Det holdt jeg meg unna til jeg var 16. Ydmykelsen hadde vært stor nok. Men da jeg fylte 16 gikk jeg på alle filmer jeg hadde råd til. Jeg husker spesielt en grøsser som visstnok het ”Bilde av Dorian Grey”. Skrekkblandet fryd fylte oss da vi kom fra kinoen og det endte med at pappa måtte følge Kirsti hjem, etter at vi hadde fulgt hverandre opp og ned bakken en lang stund.
Men selv om en del av Grønnegata var «våres gata», så økte aksjonsradiusen vår etter hvert.
Vi rente på ski i Klokka og i Moloholla og hadde utforrenn i Hvalryggen. Vi plukket måseegg på Tåa. Vi stjal «tørrfesk» på Rømoen. Vi rente på baken på Brattberget. Vi «svømte» i Glassbråttdammen. Vi svermet på Moloen, på Klondyke eller Plana.
Ut i arbeidslivet
Etter hvert ble vi ferdig med realskolen og min første heldagsjobb var som kontordame hos Kanstad og Bye. Det ble en kortvarig affære,for bare etter 3 måneder fikk jeg jobb på politikammeret som kontorassisten II, under forutsetning at jeg tok handelskolen på kveldstid og ikke minst: At jeg ikke gikk i bukser på arbeid. Det syntes politimesteren var uhyrlig. Nei, riktig antrekk var sort skjørt og hvit bluse under mørkeblått eller svart «kjoleforkle” i skjorteblusefasong, helst i et stoff som så ut som silke utenpå, men var bomull inni. I dag finnes nattdrakter i dette stoffet.
For øvrig skulle jeg få kr. 525,- pr. mnd., men det varte ikke mer enn en måned. For plutselig kom beskjeden at jeg kunne bare lønnes som kontoraspirant inntil jeg fylte 18, selv om jobben var den samme. Skuffelsen var til å bære, for hos Kanstad og Bye fikk jeg kun kr. 275,‑
Minnene om ”våres”hus i ”våres” gate lever
De fleste husene i «våres gata” står fremdeles. Svenn Edmund Olufsen bor fremdeles i huset, men det er vel forandret innvendig. Akkurat som de fleste andre husene.
Det hender at jeg tar en tur langs gata vår. Men nå når jeg tar turen gjennom de gatene hvor den gamle bebyggelsen fremdeles står, slår det meg at selv om de fleste husene hadde utrolig mange fellestrekk som utvendig trapp, uthus bygd fast i hovedhuset, eller en sjå like ved siden av osv så var de flinke til å sette sitt personlige preg på husene. Husene hadde, og har fortsatt «sjel», og det er vel derfor jeg kan høre ekko fra barnelek, latter og krangel. For naturligvis kranglet vi, og kjellerlemmen som det synges om i «Tuppen og Lillemor» var en naturlig del av husene i Grønnegata og i vår barndom.