Det er fyr i ovnen på kjøkkenet, jeg sitter på torvkassa med en nystekt smultring i handa og studerer julegardinene. Mamma har hatt det travelt i dag, jula nærmer seg med stormskritt og hun har bakt, vasket vindu og hengt opp julegardiner.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
«Det begynner å bli seint, du sku ha vært i seng førr længe sia», sier hun. Klokka nærmer seg ti på kvelden, men hvem bryr seg om det nå rett før jul? Jeg sovner likevel ikke før vi har hørt på fiskeribølgen etter nyhetene klokka ti. Vi hører på værmeldinga og nyhetene med et halvt øre i kveld. Det viktigste er at pappa er i senderen rett etter nyhetene og forteller oss om stå der ute på havet. I kveld forteller han at det snør tett, men ikke verre enn at han kan se lysan fra Ulabrand og Skarholm som ligger og drar lina like ved. Nå kan vi på land legge oss å vite at de er trygge der ute på havet.
Over senga på rommet mitt henger adventskalenderen. Jeg ser på den der jeg ligger i senga og lurer på hva som skjuler seg bak morradagens luke. På nattbordet ligger tråden som jeg trer de små figurene fra adventskalenderen på. Den begynner å bli ganske full nå. Snart er det jul tenker jeg og sovner.
Ut på natta våkner jeg brått av at det dunker og slår i ytterveggen. Det suser så rart i strømledningene utfor huset. Selv om jeg er litt redd, går jeg til vinduet for å se hva det er. Vinduet er nesten helt dekket med snø, men gjennom en liten flik kan jeg se uværet som herjer der ute. «Brenningen», farer det gjennom hodet mitt. Pappa hadde sagt i senderen klokka ti at det snødde kraftig, men han snakket ikke om vind. Ut på gangen hører jeg lette trinn. Det er mamma som har våknet. Hun har sikkert hørt uværet som raser, hun òg. Stille går hun til radiokabinettet og skrur på fiskeribølgen. Der er det stille fra de vi vil høre noe fra. En og annen vardøbåt melder ifra at de er på tur på land. De har kuttet lina for å komme seg i havn, været kan jo bli verre.
«Kom så lægg vi oss», sier mamma. Jeg kryper opp i senga til henne og uten å gjøre noe nummer av det ber jeg til Gud om at båtan fra Kiberg må komme på land. Jeg har lært på søndagsskolen hos han Jan at det er fint å be om man ønsket seg noe.
Uværet raser utover natta, men på morraparten stilner stormen like fort som den kom. Når vi kikker ut av vinduet kan vi se månen som lyser på snøen. Den har blåst i store fonner over hele Oladalen. Klokka seks står vi opp. Det er ikke mye vi har sovet den natta. Fiskeribølgen står på, men det er lite å høre der, hvis du ikke kan russisk.
Vi skvetter til, noen banker hardt på ytterdøra vår. Mamma skynder seg til døra for å åpne den. Utfor står onkel Håkon, han er landmann til Brenningen. Han er full av snø og smiler bredt. «Du behøv ikke å kom i bua førr i elleve tia, vi må greie vasan først.» Mamma bare står der og nesten hvisker, «æ trudde du kom for å si at dæm hadde gådd ned». «Neida, dæm e komme på land, alle sammen», sier onkel. Klumpen i magen løsener og jeg er sikker på at det er bønnen min som har virket.
Adventskalenderen, jeg åpner luke nummer 18, og der finner jeg et rosa juletre som jeg trer på snora mi.
«Vi har lite mælk i huset. Vi må på Samvirkelage med bøtta når klokka e dær», sier mamma. Når klokka e dær, er klokka ni. Jeg går i 2. klasse og skal ikke på skolen før klokka halv tolv. Litt før ni går vi ut av døra. Vi må måke og tråkke oss en sti etter uværet. Det er ingen brøyte å se. Samvirkelaget ligger nesten «yttaværs», like ved posthuset, så det er litt slitsomt å gå den lange veien fra Oladalen, men vi klarer det. Når vi passerer Svingen og huset til ho Helga ser vi båtan ligge ved kaia. Vi trekker et lettelsens sukk. Lufta er stille og klar, og det er måneskinn. Det lille dagslyset som er, prøver å tvinge seg fram. «Det er jul snart og jeg gleder meg», tenker jeg der vi går i retning Samvirkelaget. Vi tar et kort stopp ved Mathisenbutikken der vi beundrer Hilmas sitt magiske julevindu, som er fylt med julegaver til store og små.
Utfor Samvirkelaget holder bestyreren å måke inngangen fri for snø. «Han va gråv i natt», sier han til mamma. «Ja, han kom som ut av en sækk», svarer hun tilbake. Inne i butikken er det varmt og godt. Vi får melka vi har kommet for. I en av hyllene står det en rad med nisser. «Oi, sier mamma, den dær trur æ at æ vil kjøpe». Hun peker på en nisse som ikke ser noe koselig ut. Under armen bærer den et julenek. Jeg glemmer hele nissen, for på disken har jeg oppdaget ei eske med gulerøtter laget av marsipan. Tennene løper i vann. Jul er marsipan og godsaker. Jeg spør om jeg kan få en, selv om det ikke er jul ennå, og det får jeg. Bestyreren pakker nissen inn og jeg får marsipangulroten i et kremmerhus. «God jul te dokker, godt at båtan kom sæ på land», sier bestyreren da vi er på vei ut fra butikken med en fæl keramikknisse, marsipangulrot og to liter melk i et spann.
På veien hjemover møter vi folk på vei til arbeid på kaia og i egnebua. Alle snakker om uværet som har herjet i natt og hvor godt det skal bli med juleferie snart. » Bare ett sjøvær igjen så kan jula bare komme,» sier han Toralf der han haster avgårde ned på kaia. «Og forræsten, Ellinor, va du heldig me smultringan?» spør han spøkefullt der han farer forbi.