Øya svevde i mørket uten hverken feste i virkeligheten eller i vår jord

Øya lå der verden slutter, omringet av ishavet, polarkulde og det blåhvite lyset om vinteren som bare viste seg i noen korte timer før det igjen ble stummende mørkt og kanskje stjerneklart slik at jeg kunne stå med knekk i nakken, se opp mot himmelen og kjenne at jeg bodde med verdensrommet som nærmeste nabo.

Av Baard Fiksdal

Som barn pleide jeg å tenke på øya som en planet som svevde i mørket, uten hverken feste i virkeligheten eller i vår jord, men som tvert om levde sitt eget liv på en reise som kunne starte med at jeg lukket øynene og forestilte meg de mest fantastiske ting.

Besøk av giganter

Særlig forelsket var jeg i tanken på at øya fikk besøk av giganter, de største dyra på jorda, som med letthet kunne krysse verdenshavene og legge seg til der ute i natten og lage en syngende lyd, som steg opp fra havet og kom inn gjennom soveromsvinduet og grep meg, som en lokkende sang jeg pleide tenke var sendt fra hval til hval, kanskje fra den ene siden av jorda til den andre, og at vi menneskekryp bare tilfeldigvis bodde midt i leia for beskjeder eller hilsener som ikke var ment for oss og som bare sneiet øya på sin ferd, på vei videre i hvalenes hemmelige telegrafsystem.

At dette var en heks som fanget og spiste barn var noe alle viste

I det ytterste huset på øya, i enden av veien, der storhavet veltet inn med tunge dønninger, ikke langt fra stueveggen, der bodde det en menneskeeter. Det var en liten, tynn kvinne med krum rygg og fingre som klør, spis nese og håret i tykke fletter. Hun gikk alltid i svarte klær. At dette var en heks som fanget og spiste barn var noe alle viste. Vi snek oss nærmere huset, i en omvei slik at vi kom opp på baksiden og kunne ligge som spioner skjult av en snøfonn og se hva kannibalen drev med på sitt kjøkken. Slik oppdaget vi at hun røykte rullings og drakk kaffe. Vi oppdaget ikke noe mer. Vi var utålmodige. Vi skulle videre.

Å spise middag tre ganger om dagen var ikke noe problem

Jeg var mye sammen med fetter Tor Arne. Vi hadde ikke begynt på skolen ennå og hadde uendelige muligheter til å forsyne oss av alt som livet hadde å by på. Øya var ganske liten. Vi kunne gå fra det ene høydepunktet til det neste. Klokken 12 serverte vår bestemor for eksempel kjøttkaker med tykk, brun saus, poteter, stua kål og tyttebær. Vi fikk hver vår porsjon. I firetiden gikk vi til min mor som serverte slike ting som barn i dag ikke aner hva er. Kålruletter. Lever i fløtesaus. Plukkfisk med potetmos og bacon eller kanskje stekt blodpølse med sukker på. I sekstiden kunne vi så få middag hjemme hos min tante, Tor Arnes mor. Gjerne fiskegrateng med makaroni og smeltet smør. Vi hadde en voldsom appetitt. Å spise middag tre ganger om dagen var ikke noe problem. Vi trengte maten. Vi skulle gjøre ekstreme ting.

Vi kunne dø når som helst. Det meste var farlig. Om våren ble bukta pakket med isflak når vind og bølger ville det slik. Vi hoppet vi fra flak til flak, uten tanke for at den som gled og ble borte i dypet var uten den minste mulighet til å bli reddet. En annen ting vi gjorde var å løpe, med den største skrekk og fornøyelse, flere hundre meter under alle burene på minkfarmen og kjenne på den overhengende faren for å bli dynket i urin.

Forbud og advarsler uten forklaring

En kveld jeg sto i pysjen og pusset tennene, kikket jeg ut av vinduet. Plutselig så jeg menneskeeteren komme løpende rett mot huset vårt. Hun hadde dårlig tid. De svarte flettene sto rett ut. Jeg kunne se at det lyste ut av de onde øynene. Min siste time var kommet. Nå ringte kannibalen på døra.

Øya lå i ikke langt fra Sovjetunionen. Russerne brukte min oppvekst til å prøvesprenge 136 atombomber på Novaja Semlja, bare 56 mil unna. Den største ladningen var 3.000 ganger større enn bomben over Hiroshima. Det radioaktive nedfallet kom med vinden og falt ned over øya hvor vi lekte ute.

-Du må ikke spise snø, sa mødrene, men de sa aldri hvorfor vi ikke skulle spise snø.

Mødre delte jo ut slike forbud og advarsler hele tiden uten å gi noen forklaring. Det var for eksempel ikke lov til å kaste stein på en hvalross eller klippe håret av søsteren min, enda alt dette bare var uskyldig eksperimenter for å se hva som skjedde. Atombomber er ikke så farlig som folk skal ha det til. Hevngjerrige søstre eller hvalrosser skal du derimot passe deg for.

Da menneskeeteren ringte på døra løp jeg for livet. Jeg hadde et skap inne i skapet på rommet mitt. Jeg hadde gjemt meg der mange ganger før. Alle kriminelle har et slikt sikkert sted de kan trekke seg tilbake til. Jeg klemte meg inn i skapet og satt der og ventet på den sikre død. Jeg kunne høre menneskeeteren romstere nede i første etasje. Jeg ventet på at det skulle knirke i trappen og at jeg skulle høre lyden av djevelskapen som kom opp for å ta meg. Men ingen ting skjedde. Etterpå gikk jeg ned og spurte faren min hva dama ville. – Hun skulle bare låne toalettet, sa far.

Øya var full av muligheter

Juletrefest hos Frelsesarmeen var en gullgruve. Vi fikk rød saft, en pakke rosiner og en mandarin. Men noen hadde latt kassa stå ute på trappa i sprengkulda slik at mandarinene ble dypfrosne og harde som stein. Det la ingen demper på gleden. Tvert imot. Du har sikkert vært inne på tanken mange ganger, men aldri turt å starte en konkurranse der det som gjelder er å trille frosne mandariner i store mengder over gulvet i en festsal for å se hvor langt de kan trille.

Barn som vokser opp andre steder kan gå på epleslang. I mangel av trær på denne øya måtte vi finne på noe annet. Vi brakk løs en morken planke i en rød sjøbod, stakk inn en arm og fikk lirket ut en tørrfisk av brukbar kvalitet. Fisken ble banket med en rund stein til det gikk an å rive løs lange remser med godsaker. Under tørrfiskhjellene er det spent opp nett som skal fange opp fisk som faller ned. Vi klatret opp og hang i nettet, svevende under himmelen, spiste tørrfisk og drømte om alt vi skulle gjøre i livet som lå foran oss.

Kjøpmann Darre

Min barndom var uten asfalt. Når våren rant i strie strømmer i gata laget vi demninger av snø og is, så svimlende store som bare mulig, inntil de brast og skyllet nedover og tok med seg alt liv på sin vei mot havet. Vi bygget stadig nye demninger. Dette skjedde ved døra til en butikk med en kjøpmann som het Darre. Vi hadde vanntette bukser med strikk som var festet rundt hælene på støvlene slik at vi kunne ta springfart, hoppe og lage kjempeplask og en flodbølge som ville slå feiende flott inn over trappa og inngangsdøra til kjøpmann Darre. Han ville da legge for dagen en helt grunnleggende mangel på begeistring.

På trappa sto en stabel med blå melkekasser. Når jeg sto på melkekassene og var selvutnevnt formann hadde jeg utsikt over viktige deler av Norge og dessuten anleggsarbeidet som pågikk med demningene. Det var da ganske nærliggende å føle behov for å veive med armene, utøve ledelse og dirigere produksjonskreftene (mine kompiser). Når man har stått slik og veivet med armene en stund kan det lett skje at man opplever en irriterende fallende interesse fra de man er satt til å lede. Dette er jo noe alle ledere vet. Man slipper opp for virkemidler og må finne på noe nytt. Jeg fant på at det gikk an å stable flere melkekasser i høyden og lage en trapp, slik at jeg satte ny rekord. Jeg har vel aldri kommet høyere innen ledelse. Jeg sto på denne søylen av makt og nøt utsikten. Jeg kan huske at det blåste på toppen og at mine undersåtter i flere sekunder var imponert. Å stå slik var en stor sjanse å ta. Det fikk briste eller bære. Det brast.

Den tidligere omtalte Darre kom nå løpende ut av inngangsdøren med all sin mangel på forståelse. Han kom ut i en brå, overraskende bevegelse som fikk melkekassene til å velte. Jeg ble slynget ut i luften med stor kraft. Jeg valgte da å brette ut armene. Som et fly. Jeg var et sjøfly i glideflukt da jeg traff dammen. Det var akkurat plass til at hele kroppen kunne lande. Flatt. Rett ut. Jeg kan huske at jeg traff bunnen uten å slå meg noe særlig. Jeg bare lå slik, ganske fredelig på bunnen og tok inn store mengder vann. Det fosset inn fra alle kanter.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang senere i livet har vært lykkeligere.