Vardøhus festning står, mettet av fortid, slitt av krig og menneskers liv og død. Festningsverket taler ikke. Det forteller ikke om da det norske flagget trassig ble heist mens det tyske hakekorsflagget forsvant i flammer.
Av Geir Stian Ulstein. Tilrettelagt utdrag fra boken Norge stein for stein – historien om festningene våre (Spartacus Forlag 2021).
En gang beordret kongen bygging av forsvarsverk, og ut fra prinsipper hentet fra andre land, ble murkolosser reist for å forsvare folk og rike. De som beordret, planla og gjennomførte arbeidet, er borte, og mange av dem er fullstendig visket ut fra historiske kilder.
Det er også lite eller ingenting igjen av det festningene var ment å være: En samling hindringer som skulle skremme og drepe inntrengere. Nasjonen vår er blitt formet gjennom en felles kultur, men i mange hundre år ble dette fellesskapet både forsvart og holdt sammen av festninger. Samtidig som de norske festningsverkene var sentrale i utviklingen av vår nasjon slik vi kjenner den i dag, avslører de en stor grad av påvirkning utenfra med tanke på arkitektur og løsninger. Dette gjelder også for Vardøhus, bygget i dansketiden, men en av få festninger som en norsk militærarkitekt sto bak.
Lengst mot nord
Vardøhus står som verdens nordligste festning i et klima så hardt at festningsportene legges på lager hver vinter. Forsvarsverket her var ikke bare nær nedgravd i det golde landskapet, men også så langt unna hovedstedene Oslo, København og Stockholm at garnisonen må ha følt at de voktet verdens ende – noe de på et vis også gjorde.
Mye fantasi kreves for å forestille seg prosessen der den norske kongen langt sør i Norge, for sju hundre år siden, beordret det første festningsverk bygget her, utenfor fastlandet lengst mot nord – like langt unna sitt eget hovedsete som det paven i Roma var i motsatt retning. Allerede rundt år 1300 ble en borg reist som vern mot angrep fra øst. Kildene er sparsomme med detaljer, og det finnes argumenter for at forsvarsverket ble bygget både tidligere og senere. Interessen for de nordligste områdene oppsto med at fisk ble en verdifull handelsvare i løpet av 1200-tallet. Tross store uroligheter mot den svenske grensen lengst i sør måtte Norges konger flere ganger avse hærstyrker til skip nordover for å bekjempe russiske plyndringstokter. Norsk forsvar og motangrep tok utgangspunkt i Vardøhus. Kildene forteller lite om denne første borgen. Lenge ble det antatt at den forsvant, mens et nytt forsvarsverk ble reist etter 1450. Argumentene for at det opprinnelige Vardøhus heller ble utviklet med bastioner, er imidlertid sterke. Blant annet ville ikke en festning blitt bygget i Østvågen, det som er omtrent midt i dagens tettbybebyggelse, på grunn av ulempene der med å forsvare seg mot kanonild.
Forfall
Amtmann Henning Frimann omtalte på 1720-tallet forsvarsverket som et forfallent hundehus, ikke en kongelig grenseborg. Og generalkvartermester Michael von Sundt, sjefen for alle norske forsvarsverk, tok i 1731 tak i den nordlige utposten. Bakgrunnen kan ha vært utfallet av den store nordiske krig (1700–1721), som hadde ført til et sterkt Russland og en uavklart grensesituasjon. Festnings-borgen måtte i denne situasjonen styrkes.
Generalkvartermester Von Sundt ønsket et forslag til reetablering av Vardøhus festning og sendte en ingeniøroffiser og to håndverkere til Vardø for å se på mulighetene. Ingeniøroffiseren het Michael Jansen Sundt, men hadde ikke direkte slektskap med generalkvartermesteren. Ingeniøroffiser Sundts forslag til befestning ble satt opp vest på øya, med mulighet for artilleriet til å kontrollere både Bussesundet og vågene som skjærer inn i øya. 27. september 1738 sto den stjerneformede festningen ferdig.
Den nye festningen
Festningsgaten leder i dag inn Kongeporten. Veien fortsetter frem til den stjerneformede festningen, gjennom Dronningporten, som er lik den første treporten. Portenes navn spiller på det moderne Norges første konge og dronning, Haakon VII og Maud, som besøkte festningen i 1907 under sin rundreise i Nord-Norge. Portene ble satt opp i sammenheng med besøket, men de opprinnelige har for lengst råtnet og nye porter blitt bygget.
Det mest bemerkelsesverdige er hvor lavt festningen ligger i terrenget. Dette følger forsvarsverkprinsippet om at jo lavere terreng, desto lavere bør vollen være: en lav voll gjør at kulene fra forsvarernes kanoner bestryker alt på sin vei, i motsetning til skudd fra en høy voll, der kulen først har stor høyde og derfor bare blir farlig rett før nedslaget. Med kulebanen Vardøhus bød fienden, ville det være svært farlig å nærme seg muren.
Nedlagt
Allerede i 1793 befalte kongen festningen nedlagt. Festningen skulle vedlikeholdes slik at den raskt kunne settes i stand ved krig. For å få til dette billigst mulig ble noen av byggene innenfor murene utleid og benyttet som innkvarteringssted for hvalfangere. Betingelsen om at hvalfangerne skulle vedlikeholde byggene de leide, ble ikke innfridd. I mars 1800 avgjorde kongen at festningen skulle reetableres etter flere russiske fremstøt langs kysten. Festningen, som hadde forfalt helt siden ferdigstillelsen, hadde hatt særlig vondt av årene «skjøttet» av hvalfangerne. Byggene var nær ubeboelige. Det måtte brukes midler for å få festningen tilbake i stand, noe kongemakten denne gangen godtok.
Sta kommandant
Forsvarerne fikk god tid til å gjøre seg kampklare etter at Norge var angrepet av tyskerne. Først tidlig på morgenen 4. juni angrep et tysk bombefly Vardø, men ble beskutt fra festningen og returnerte til basen uten suksess. Fire dager senere fikk garnisonen beskjed om kapitulasjonen uten at øyas forsvarsevne var testet. Kommandant Bjarne Bjerkelund rømte til England for å fortsette kampen, mens kommandoen over festningen ble overtatt av kaptein Roald Rye Rynning. 20. juli ankom en tysk marineunderoffiser og to gaster for å ta festningen i tysk besittelse. De konfiskerte to kanoner og det norske flagget før de forsvant. Kommandant Rynning påklaget til de tyske myndighetene at flagget på useremonielt vis var blitt tullet sammen i en bylt. Få dager senere oppsøkte enda en tysk offiser festningen. Han beklaget den tidligere flagghendelsen og returnerte flagget med beskjed om at det ikke skulle heises. Kommandant Rynning valgte likevel å heise et norsk flagg. Det vaiet på festningen utover sommeren, kun avbrutt av at okkupasjonsmyndighetene konfiskerte flagget fem ganger. Hver gang ble et norsk flagg heist på nytt, samtidig som hakekorsflagget tyskerne hadde etterlatt, ble brent. Først ved Reichskommissar Josef Terbovens besøk i Vardø ble det slutt på «sabotasjen». For forseelsen tilbrakte kaptein Rynning resten av okkupasjonen i tysk fangenskap. Da flagget ble firt på Terbovens ordre denne høsten, var det som siste festning i Norge.
Etterpå
Etter freden fortsatte driften av festningen. Vardøhus festning har vært en av steinkolossene som har sikret en samlet nasjon i nederlag og seier.
Om boken
Boken Norge stein for stein – historien om festningene våre (bilde) (Spartacus 2021) forteller Norgeshistorien fra de norske festningenes synsvinkel.