Som ung mann bodde jeg i Vardø i perioden 1966 til 1972. Årene jeg oppholdt meg i byen, var en fin tid og er noe jeg ser tilbake på med stor glede.
Av Eilif Basso. Tidligere publisert i Årbok for Vardø 2010
Min tid i Vardø
At jeg fort fant meg til rette i byen, har nok sammenheng med at jeg raskt ble involvert i miljøet i Vardø I.L. Her var det særlig fotballaktivitetene jeg var med på, trening og kamper. Klubben spilte i alle disse årene i serien som i dag tilsvarer 4. divisjon. I tillegg var jeg 4 år med i styret i klubben under en drivende og effektiv leder, Odd Fiva.
Jeg mener at miljøet og klubbfølelsen tidligere var sterkere i klubbene enn den er i dag. Tiden og miljøet i Vardø I.L. klubben var med på å prege meg, også etter at jeg flyttet fra byen. Jeg har alltid følt at Vardø I.L. har hatt en sterk plass i meg, og det er derfor litt leit å registrere at seniorfotballen også i Vardø sliter, slik tilfellet er også mange andre steder i Øst-Finnmark.
Nærmest en del av en vertsfamilie
Under mitt opphold i Vardø bodde jeg de fire siste årene i huset som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i dag eier. Den gang var det hans mor Aslaug som eide huset. Samtidig bodde også Karl Eiriks bestemor, Anny, sammen med dem.
For en ung mann som akkurat hadde avtjent verneplikten, var det trygt og godt å være leietaker hos et vertskap som både var omsorgsfull, imøtekommende, og som både hver for seg og sammen, hadde mye klokskap i seg. Kontakten og kjemien utviklet seg fort slik at jeg etter hvert nesten ble å betrakte som familiemedlem. Det var derfor mange deilige middager jeg i løpet av årene tok del i sammen med de andre.
Unggutten Karl Eirik
På den tiden jeg flyttet og ble leietaker hos Karl Eiriks familie, var han selv rundt 9 år gammel. Alt på den tiden, og i løpet av de etterfølgende år, avslørte han stort samfunnsengasjement for sin alder. Jeg kan huske at han skrev taler om samfunnsaktuelle temaer som han med stort engasjement og innlevelse framførte for sin mor og bestemor. Oppveksten i et trygt og harmonisk hjem har nok vært med på å prege Karl Eirik, for det er jo slik med oss alle at den første sosialisering starter når man er liten i hjemmet, i barnehagen og senere i skolen.
Allsidig trening
Siden jeg var en voksen ung mann, da jeg bodde hos Karl Eiriks familie og Karl Eirik selv da var i 9 – 12 års alderen, ble det naturlig at han ble med meg på forskjellige aktiviteter. Det kunne være i aulaen som vikarierende trener for en stor gruppe lillegutter, som også Karl Eirik var en del av, de gangene den ordinære treneren, Ivar Grundnes, var forhindret fra å møte. Av andre aktiviteter vi gjennomførte sammen, var besøk i svømmehallen, skiturer m.v. En av skiturene med Karl Eirik, som jeg best husker, var en ettermiddagstur på fastlandet og som jeg her vil fortelle mer om.
En skitur til Oksevann
Vi hadde i flere dager opplevd stabilt og fint aprilvær. Den aktuelle dagen var det sol og godt skiføre, og jeg antar at vi dagen før hadde planlagt å ta ferga over til fastlandet. Straks etter at jeg var kommet hjem fra arbeid, gjorde vi oss klar for turen. Karl Eiriks mor fylte termosen med varm kakao som sammen med brødskiver og appelsin ble pakket ned i sekken min. I tillegg til skismurning la jeg i sekken en taustump på ca 5 – 7 meter.
Etter å ha ankommet fastlandet med ferga, som gikk i fast rute over Bussesundet, la vi i vei mot målet som var Oksevann. Oppturen gikk greit med godt føre og hardtråkket løype. Etter at vi hadde ankommet målet, som var nordenden av Oksevannet, bestemte vi oss etter en kort stopp for å fortsette turen. På det gode føret la vi i vei mot sørenden av vannet. Jeg antar i dag at det måtte være det gode føret sammen med ungdommelig pågangsmot, kanskje også en liten brist i min vurderingsevne, som gjorde at vi fortsatte turen til sørenden av vannet. Faktum var jo at det begynte å bli sent på ettermiddagen samtidig som vi fikk lengre hjemtur.
En god rast
Etter å ha kommet til sørenden av vannet, fortært kakaoen og brødskivene, la vi på vei hjemover. Jeg antar i dag at jeg må ha merket at Karl Eirik etter hvert begynte å bli sliten. Selv var jeg sterk og i god form, en forholdsvis brukbar skiløper. Med betegnelsen ”brukbar” mener jeg, at jeg på den tiden deltok på de fleste turrennene på ski i Øst-Finnmark, og både tidsmessig og plasseringsmessig lå litt over gjennomsnittet.
En taustump til hjelp
Taustumpen som jeg hadde plassert i sekken ble tatt fram, og den ene enden knyttet rundt livet på Karl Eirik, mens den andre enden ble festet rundt livet på meg selv. Siden det var blitt sent på ettermiddagen, la jeg alt av krefter i stavtakene på tilbaketuren med Karl Eirik på slep På det gode føret gikk tilbaketuren over Oksevannet i bra tempo. Siden løypa fra Oksevannet til fergeleiet går slakt nedover, gikk hjemturen greit, og vi rakk en av fergene, slik at vi var hjemme idet mørket begynte å sige på.
Jeg antar at vi begge sov godt den natten etter å ha hatt en fin og minnerik skitur.