Ikke alle historier fra Kiberg behøver å begynne på kaia eller i egnebua. Denne historia begynner på posthuset hos han Beier.
Av Kirsti Kemsley Nielsen
Posthuset i Kiberg lå helt på grensen til hvor vi oladalsunger bevegde oss i bygda. Gikk vi forbi posthuset var vi kommet på området til yttaværsrampen, så der gikk vi sjelden eller aldri.
Posten har, fra jeg var liten jente, alltid fasinert meg. Brev og postkort med spennende frimerker fra fjern og nær satte i gang drømmer og fantasier om en verden utenfor Kibergs grenser.
Hver dag, unntatt søndag, kom det post til Kiberg. Posten kom med buss fra Vadsø rundt klokka 16 på ettermiddagen, på lørdager noe tidligere. Bussen stoppet utfor posthuset og sekkene med dagens post ble hentet av Beier eller kona, Hilma. Døra til postkontoret ble låst mens posten ble sortert. Etter hvert samlet det seg en liten kø utfor posthuset. «Kommer det post til meg i dag?» var det sikkert mange som lurte på. Fast inventar i køen var jeg. Den store drømmen var å få komme inn og sortere posten sammen med Beier og Hilma.
Å be om bilde med autograf og piggtrådmusikk
Som barn og ungdom var jeg nok over middels interessert i musikk- og filmstjerner, og det resulterte i en vidstrakt korrespondanse ut i den store verden. Det var populært å skrive til stjernene og be om bilde med autograf. De fleste av stjernene befant seg i England og USA, så det var en fordel å kunne skrive på engelsk. Hvordan løste man det problemet når engelskkunnskapene ennå var haltende? Man fant en brevmal i Norsk Ukeblad. Der var et brev ferdigskrevet, det var bare å fylle ut navn etter Dear… og avslutte med Yours Faithfully… og navn og adresse. Hva som stod i brevet er jeg usikker på. Utrolig nok var det flere av fanklubbene til de jeg skrev til som sendte bilde med autograf tilbake.
Beier hadde lagt merke til mine utenlandssendinger og spurte meg en dag hvem jeg skrev til, The Beatles og Hollies nesten hvisket jeg. «The Beatles spæll piggtrådmusikk», sa han strengt og så på meg.»E du så flink på skolen at du kan skriv ængelsk», var neste spørsmål. Jeg svarte ja, under tvil, og unnlot å fortelle om malen som var i Norsk Ukeblad. Etterpå fikk jeg samvittighetskvaler for at jeg hadde løyet om mine engelskkunnskaper til han Beier.
Luftpost, Air Mail, Par Avion
Det å sende brev til utlandet var dyrt, og her kommer Vinmonopolet inn i bildet. Nærmeste Vinmonopol lå i Hammerfest og skulle noen ha noe sterkere saker enn rødbrus og fruktsjampanje måtte man bestille det. Varene ble forskuddsbetalt med postanvisning og vekslepenger kom i retur med sendingen i form av frimerker. Nå var jeg så» heldig», alt etter hvordan man ser på det, at jeg hadde flere bekjente som bestilte varer fra Vinmonopolet litt oftere enn bare til jul. Spurte jeg pent fikk jeg frimerkene som fulgte med sendinga fra Hammerfest, og slik sparte jeg den dyre portoen.
En dag tok jeg mot til meg og spurte Beier om jeg kunne få se på når han eller Hilma sorterte posten. «Ja, æ kan vel ikke nækt dæ, du bor jo næsten hær», svarte han. Og slik begynte det. Etter hvert fikk jeg smått om senn legge brev i postkassene til innbyggerne i Kiberg. Det var en uvirkelig følelse å kunne kjenne på brevene, se forskjellig skrift og frimerker. Det var særlig spennende å se brev som var merket som Luftpost, Air Mail, Par Avion. Det var brev som kom i spesielle tynne konvolutter med blå og rød rand. Det var brev som kom langveisfra. Kanskje kom det livstegn fra noen som gikk til sjøs eller var i utlandet. Det var ikke uvanlig at flere unge fra Kiberg mønstret på en båt i utenriksfart noen år, før de så gikk i land og slo seg ned en eller annen plass i Norge. De færreste kom tilbake til Kiberg.
Magi på postkontoret
Det var en slags magi for meg å være på postkontoret. Den store verden var der, selv om sikkert de fleste brev kom fra Norge og mange hadde frimerker med løve på. Det vil si, et brev fra det offentlige. Noe av det morsomste jeg visste var når jeg fikk stemple brev. Når brevene hadde fått sitt frimerke og stempel med Kiberg på, var det klart for sending videre ut i verden. Det var en plass bak skranken jeg ikke fikk gå, og det var der verdiposten var. Det vil si penger, postanvisninger og Postsparebanken. For å være der måtte man være myndig, og det var det ennå noen år til jeg ble.
Beier spurte meg ofte hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Kanskje skulle jeg overta postkontoret fra ham og Hilma? Jeg hadde aldri noe godt svar, men Beier mente jeg kunne også bli ballettdanser fordi jeg klarte å hoppe over sperringa mellom skranken og postkassene.
Prost Pettersen i skranken
Årene gikk og jeg ble eldre, skolegangen tok meg bort fra både Kiberg og posthuset. Plutselig var året blitt 1971 og jeg nærmet meg atten år, nesten voksen. Jeg hadde vært på sommerskole i England og skulle tilbake for videre studier senere på høsten. En dag tidlig i august tar jeg meg en tur på posthuset for å snakke med Beier og Hilma, men de var ikke der. De hadde tatt seg fri en periode, og bak skranken satt myndige Prost Pettersen. Han skulle være vikar. Jeg presenterte meg og vi hadde en hyggelig samtale om livet, posten og fremtiden. I 1971 bodde det ca. 500 mennesker i Kiberg og de fleste av dem fikk post. Jeg tilbydde meg å hjelpe ham med sorteringa siden jeg hadde god tid før jeg skulle reise. Han takket ja til tilbudet mitt. Slik ble slutten på sommeren 1971 en fin tid.
Prost Pettersen og jeg hadde mange gode samtaler om livet og om forventninger man har til det og verden rundt oss. Mye av det vi snakket om har det heldigvis ikke blitt noe av. Blant annet ble jeg ikke «postmester» i Kiberg. Hadde jeg satset på en jobb i posten hadde jeg sikkert vært førtidspensjonert med sluttpakke for lenge siden, slik som det har utviklet seg i den bransjen.
Like før jeg reiste fra Kiberg lå det et kort i postkassen vår. Det var et kort fra Prost Pettersen der han takker meg for all hjelpsomhet. Kortet har jeg tatt vare på gjennom alle årene som er gått, og de gode minnene om Beier, Hilma og Prost Pettersen varer ved.