Vinteren er over, våren har gått og sommeren er på hell. Et nytt skoleår ligger og venter på oss unger. Sommeren har, som alle barndommens somre i Kiberg, vært varm og fin, tross østavind og tåke.
Av Kirsti Kemsley. Illustrasjonsfoto (Vardø på 60-tallet): Digitaltmuseum.no
Vi har badet i Svenskevannet og i Badeholla, vi har syklet, rodd og lekt i fjæra og på kaia. Noen av oss har vokst en centimeter eller to, og det betyr større og nye klær, hvis du ikke har noen du kan arve fra. I mitt tilfelle var det ny strekkbukse, og den måtte vi til Vardø for å kjøpe.
En fin augustdag tar mamma og jeg bussen over Domen til fergekaia på Svartnes og ferge over sundet til Vardø. Å reise til Vardø var ikke noe vi gjorde så ofte på den tida. Det krevde litt planlegging for å komme seg dit, og vi fikk det meste vi trengte i butikkene i Kiberg. Å komme til Vardø var å komme til byen. Der var flere butikker enn i Kiberg, og i tillegg var der bakeri og parfymeri, Affa og Melkebaren.
Etter å ha gått i finværet fra fergeleiet og inn til byen, en strekning på ca. 2km, lå Strandgata og lokket på oss. Selv om det var strekkbukse jeg skulle ha var første stopp Else parfymeri. Vi kom inn i en himmel av gode dufter og hyggelige Else bak disken. Mamma skulle ha Ponds ansiktskrem, den var rimelig, luktet godt og lovte glatt og fin hud etter en uke. Og jammen har den holdt det den lovet. Mamma ble 89 år i sommer og er så å si uten rynker. Else så nok at jeg var en potensiell fremtidig kunde, så store som øynene mine var, så hun dusjet håndleddene mine med godlukt før vi gikk.
Fra Else parfymeri var veien kort til King Bertheussen, som solgte klær. Det var der jeg skulle kjøpe strekkbuksa. På veien dit treffer mamma to fine damer med hatt på hodet. Jeg ble litt forundret, for kjente mamma så fine bydamer. I Kiberg var det ikke så vanlig at damene gikk med hatt, og i hvert fall ikke på en hverdag. Vi kom oss endelig inn i butikken til King. Vi ble ønsket varmt velkommen av sjefen sjøl. Kjente mamma han også? Her var det skikkelige moteklær, sånn man så i Det Nye og Kvinner og Klær. Her var så mye å velge i, og var det nå strekkbukse jeg ville ha?» Fløyelsbukse, kanskje?» sa King. «Nei, sa jeg. Jeg vil ha en longs med ruter.» På disken hadde jeg oppdaget motebildets longs i grønn, blå og rustrøde ruter. Det ble diskusjoner fram og tilbake, jeg endte opp med moteriktig longs og ingen bukse. Mamma så for seg skolestart i lørver, som hun sa. I hodet mitt svirret noe som mamma ikke visste om. På Mathisenbutikken i Kiberg hadde ho Hilma fått inn olabukser med splitt, beregnet på gutter. Det var en slik jeg ville ha! Men det sa jeg ikke da, istedet var jeg litt sur og tverr!
Turen gikk videre til Bersvendsens skobutikk. Skolesko måtte man ha, gode solide som varte ei stund, men på ei av hyllene i butikken stod et par ballerinasko i mørkgrønn fløyel. Og ballerinasko ble det, den eneste gangen i mitt liv. Mamma mente jeg var påvirket av Det Nye og modellen Twiggy med alle påfunnene mine.
Etter diskusjoner og nederlag for mamma angående mine klesvalg kjente vi på sulten, og da var ikke veien lang til Melkebaren. På Melkebaren kjøpte vi brødskiver med sylte og rødbeter, kaffe til mamma og sjokolade med krem til meg. Husker ennå den følelsen av lykke, og brødskive med sylte og rødbeter er ennå en av favorittene, især til jul.
Klokka tikket og gikk og returen til Kiberg måtte planlegges. Ferga gikk hver time, men bussen gikk ikke til Kiberg før senere på ettermiddagen. Det var vanlig å haike med noen over Domen, og mamma var sikker på at det var noen som kunne gi oss skyss. Vi bestemte oss for å ta ferga som gikk klokka 14.00, men først måtte jeg innom Elektro for å se på plater. Hjemme hadde jeg en Kombi-platespiller som snurret og gikk nesten døgnet rundt. På Elektro fant jeg «Help!» med The Beatles, og gleden over plata overskygget både ny longs og ballerinasko.
Litt slitne av byståket ruslet vi tilbake til fergekaia og håpet at det var noen som ville gi oss skyss tilbake til Kiberg. Da vi ankom Svartnes stod selveste drosja fra Kiberg der, som om den ventet på oss. «Hopp inn!» sa Arnulf og holdt døra åpen for meg. I drosja hadde Arnulf platespiller og jeg var ikke sen om å ta fram Beatlesplata, tror vi spilte den tre, fire ganger før vi gikk ut av drosja i Oladalen.
Nå, som pensjonist, er jeg ofte i Vardø. Strandgata ligger der ennå, men både parfymeriet, Affa, King, skobutikken, Elektro og Melkebaren er borte forlengst, men minnene henger igjen. Kjøreturen til Vardø nå, ender alltid opp i butikken til han Terje Bye. En butikk med hyggelig betjening og fin atmosfære, gode fiskekaker har de òg. Man møter alltid kjente der og slår av en prat om gamle dager, slik som i fjor engang. Utfor butikken møter jeg en gammel bekjent som jeg ikke har sett på over 40 år. Vi kjenner hverandre igjen og blir stående og snakke om løst og fast og hit og dit. Da samtalen nærmer seg slutten spør han: «Nå kor hold du tel?» «I Vadsø» svarer jeg, og får til svar: «Å Herre Gud, for en skjebne!»