”Det krydde av guttunger og jenter…” i Vestervågen. De ”store” som var 4-6 år eldre enn oss og som var født i tiden fra 1939-46, var våre store forbilder på godt og vondt.
Av Oddleif Wille. Tidligere publisert i Årbok for Vardø
Stokkvikguttan, Arnold, Donald og Magnor, som bodde i Harald Berg-gården var ledere for noen som var litt eldre enn oss, og de regjerte både på kaiene og på Berget i slutten av 40-tallet og først på 1950-tallet. Dette var tiden før forsvaret gjerdet inn Plana (Vårberget) fra øst for Kvalryggen/Fesken i nord til Russevika i sør; og dermed stengte oss ute fra de mest spennende stedene lekeplassene våre. Der var det huler og tunneler etter tyskerne som vi gjennomsøkte med fakler og lommelykter.
Mai 1943: Jeg ble født i det huset som nå er Grønnegata 64. Der har mange vardøværinger vokst opp. Sofus og Åsa Nilsen, samt Agnar og Mathilde Strand fostret opp mange gode vardøværinger i dette huset. Etter krigen flyttet vi inn hos min bestefar, Hilmar Fjelde i Nordre Langgate.
Det krydde av guttunger og jenter som vokste opp i Vestervågen i tiden rett etter krigen, så vi manglet aldri lekekamerater. De som utgjorde ”gjengen” jeg tilhørte, havnet etter hvert i samme klasse, da vi som 7-åringer begynte på skolen i 1950: Bjørnar Olsen, Kjell Werner Aasen, Kolbjørn Dahl, Knut Fjelde og Hugo Ulle. Resten av kjernegjengen var Odd
”Oddemann” Hansen, Arild Torstein Mathisen (Koch) (Stor-Arild) og Arild Andreassen (Lille-Arild).
Lek og ”jævelskap”
Lekeplasser: Som småunger flest lekte vi i fjæra og på kaiene. Særlig spennende var det å gå i fjæra utenfor moloen nordover mot Hasselneset. Vraket av Uløy, som lå utbrent i fjæra like utenfor moloen, var for oss unger alt fra sjørøverskute, ishavsskute og marinekorvett til fiskebåt som dreiv med garn, juksa eller line.
I fjæra var det alltid mye rart å finne. Vrakgods fra dekkslast som gikk over bord i en storm, materialer, garnblåser, tauverk og mye annet som rak i land etter en nordavindskuling. Ytterst på Hasselneset er det noen grunne dammer som sjøen flør inn i. Der dreiv vi fiske med lekebåtene våre. Vi hadde ”kaier” og ”fiskemottak” hvor vi leverte fangsten. Båtene våre hadde navn og nummer etter de ordentlige fiskebåtene som tilhørte Vardø. Det var skolpen, Yngvar, Einar II, Klakkegga, Hasselnes, Vårberget, Vårland, Østbanken og Sjøblomsten og mange andre.
Der ute på neset fikk vi guttunger være i fred. Ingen voksne blandet seg bort i hva vi holdt på med. Noe helt annet var når vi lekte på kaiene; særlig om våren når havna var full av fremmedbåter, og alle slags dialekter svirret i lufta. Da hendte det at noen av oss ble kjeppjaget opp fra kaia. Vi kunne jo ikke svømme, så de som ikke ville ha oss på kaia, jaga oss sikkert i beste mening. Men det skjønte jo ikke vi. Det var jo våre kaier! Ofte tok vi en ”grusom” hevn. På de fremmedbåtene det bare var grinpeisa og ungehatere, hevna vi oss ved å slippe to, tre passe store fiskehau ned i røret til oljeovnen i lugaren forut. Da tok det ikke lang tid før lugarkappa gikk opp og sinte ”gokkera” stakk hodet ut og øste forbannelser både over oss og våre foreldre. ”Forbanna horunga, æ ska slit haue av dokker vess æ får tak i dokker!”, husker jeg en vesteråling ropte til oss en gang, som sto trygt oppe på kaia. Vi gjorde dette på fjæresjø, så det tok lang tid før de illsinte fiskerne kom seg opp på kaia, og da var vi borte.
Trollete og snille ”gokkera”
En annen gang vi hevnet oss, gikk ”jævelskapen” utover en leverroer som alltid jaga oss fra Aarsætherkaia, der trandamperiet var. Min bestefar, Ole Wille, jobbet der i mange år. En leverroer var en selvstendig næringsdrivende som hadde en stor treroms sjekte eller en dorry med plass til 3-4 heltønner om bord. Han rodde rundt på havna og kjøpte lever fra båtene som lå fulle ute på reia. Når leverroeren hadde fulle tønner, rodde han til Aarsætherkaia og solgte leveren til trandamperiet.
Den gangen det her skal fortelles om, hadde den ”slemme” mannen levert leveren og skulle fortøye båten mellom de to Aarsætherkaiene som på den tiden var forbundet med ei fin gangbro. Vi hadde spanet på lofotværingen, så da han hadde fortøyd båten foran og akter og skulle klatre opp leideren på den nordre kaia, tok Kolbjørn og Oddemann fanglina som var festet til den sørlige av kaiene, slik at gubben ikke nådde å komme i land. Han bante og svor på flere språk og prøvde å komme opp på kaiputa på den sørlige kaia der djevelungene sto. Da var vi to andre som raskt dro båten mot den nordlige kaia. Dermed var leverroeren fanget i båten mellom de to kaiene.
Regla med utsøkte skjellsord og forbannelser ga oss et nytt og grundig innblikk bannskapens dynamikk og utviklingspotensial. Etter hvert ble vi vel revet med av suksessene våre. Her hadde vi en voksen ”gokkar” som satt hjelpeløs i en leverstinkende båt mellom to kaier i Vestervågen; så vi begynte å rykke i fanglinene slik at offeret vårt måtte sette seg på tofta og holde seg fast for å ikke falle i sjøen. Da ble det slutt på truslene og banningen fra båten. I stedet prøvde han å appellere vår barmhjertighet. Ja, vi skulle sågar få penger hvis vi slapp han på land. Kanskje han måtte på do? Vi aksepterte selvfølgelig ikke tilbudet, til det kjente vi de voksnes moral, eller mangel på moral, altfor godt. I stedet heiv vi laus tauene i begge endene av båten og stakk av. Vi besøkte ikke Aarsætherkaia på en stund.
Noen fremmedfiskere ble vi godvenner med. Spesielt kan jeg huske noen helgelandsbåter som kom til Vardø hver vår. Rutland av Herøy med Thoralf Lorentzen som skipper likte vi spesielt godt. Mannskapet var vennlige og tok seg tid til å snakke med oss. Det hendte at vi fikk komme om bord og ble budt på ekte helgelandslefse. Mannskapet snakket jo litt rart, og fortalte oss om trollfjellene på heleglandskysten: Torghatten, Rødøyløva, Hestmannen, De sju søstere og så videre. De bodde om bord, og de hadde matter på dørken i kahytt og lugar, og alt var skinnende rent. De var snille mot oss – de savnet nok sine egne unger.
En av de greieste og tøffeste vestervågingene var Leif Åge Olsen. Han var sønn av Andreas ”Lang-Andreas” og Gudrun Olsen. Andreas eide Sjøblomsten. Leif hadde mange spesialinteresser. Han kunne for eksempel høre hvilken båt som kom inn på havna før vi kunne se den. Han kunne si: ”Der kommer Klakkegga, der kommer han Borge med Vårberget og der kommer Vårland eller Einar II.
Tidlig motorekspert
Leif kunne også fastslå hva slags motor de forskjellige fremmedbåtene hadde bare ved å se på propellen som alltid var synlig. Han brukte å si det der er en Union, den der er en Brunvold, Sabb, Volda eller Nogva, mens vi gikk bortover kaiene en søndag. Hvis vi tvilte på hans ekspertise, spurte han folk på dekket: ”Ka slags motor har dåkker?” Og i 99 prosent av tilfellene hadde Leif rett. Hvordan Leif tilegnet seg disse kunnskapene, skjønner jeg ikke helt, for han var ingen ”lesehest”, men intelligent til tusen var han, så innen interessene båt og båtmotorer var han et ”geni”. Etter noen år som fisker på Sjøblomsten, utdannet Leif seg som navigatør og seilte i mange år som skipper på fylkesrederiets båter i Vest-Finnmark.
En dramatisk Kontiki – ekspedisjon på Vardø havn
Etter Kontiki – ekspedisjonen i 1947, kom filmen om turen også til Vardø. Filmen fikk Oscar som beste dokumentarfilm dette året. Unge eventyrlystne vardøgutter satte i gang og laget flåter, både på Stegelnesdammen og i fjæra nesten overalt i Vardø. I fjæra mellom Blekkhuskaia (Vardøbruket) og Fiskersamvirkekaia ble ”kjølen” til Vestervågens Kontiki strukket. Det var Stokkvikhøvdingene, Arnold, Donald og Magnor som kom med ideen, og de stod for planleggingen. Isopor var ikke oppfunnet da, så det var tomme oljefat som sørget for stabilitet og oppdrift på byggverket. Trematerialer og tauverk ble fremskaffet, uvisst fra hvor, og vi smågutter bar tau og materialer til ”verftet” nede i fjæra.
Dagen for jomfruturen kom, og de store guttene heiste seil, råseil som på Kontiki, men de hadde selvsagt også årer. Vi smågutter fulgte seilasen fra moloen. Det var østavind den dagen. Flåten gikk fint og stødig over havna mot Vega. På tilbaketuren ble det selvsagt rodd i motvind med seilet nede.
Jeg har alltid vært en nysgjerrigper, hadde lest om – og sett filmen om Kontiki. Og da de store oppdagelsesreisende gikk hjem til middag, ville jeg prøve flåten som jeg hadde vært med å bygge. Jeg skjøv den ut og rodde sakte utover fra fjæra. Da jeg var kommet noen få meter ut, så jeg han ”Troll-Anders” komme nedover Blekkhuskaia på andre siden. Han ”Troll-Anders” var en gubbe som kom til Vardø hver vår. Han jobbet på Blekkhuskaia og bodde i hybelhusene som bedriften leide ut til arbeiderne. Åsmund Larsen eide bedriften da. Vi ungene var litt redde for han Anders. Han jaga oss opp fra kaia hvis vi ikke hadde noe der å gjøre. Hvis vi derimot kom og skar tunger i sløyerhuset, var han grei og blid. Han kjente foreldrene våre og hadde mange venner her. Da jeg så han Anders, holdt jeg meg inntil Samvirkekaia. Jeg holdt pusten, for hvis Anders hadde sett meg på flåten, hadde jeg minst fått juling, trodde jeg. Jeg sto på den nederste kaiputa og holdt meg fast i et stag over.
Da Anders gikk, slapp jeg meg ned på flåten, men den var ikke der. Den hadde rekt unna. Jeg plasket og blåste og fikk tak i en kaistolpe, men jeg ropte ikke om hjelp av redsel for han ”Troll-Anders”. Jeg kjente at jeg ble iskald og at grepet rundt stolpen sviktet. Da kjente jeg et rykk i håret og et kraftig tak i kragen, og dermed ble jeg løftet opp på kaia. Den reddende engelen var Ole Reitan. Han hadde gått en ettermiddagstur på kaia, og han trudde han hørte en sjuk måse som plasket under kaia, og der lå jeg frossen og blå i ansiktet. Han fikk meg hjem i god behold, og jeg er overbevist om at jeg kan takke Ole for at jeg lever.
Mange år senere fikk jeg vite av Rasmus Eriksen, ishavsgast fra Vardø, at Anders hadde mistet en sønn ved drukning i sine yngre dager. Da skjønte jeg bedre hvorfor han agerte ”busemann” og jagde oss opp fra kaia.
Tøffe leker på kaia
Vi hadde mange forskjellige måter å få utløp for energi og utprøving av grenser, både våre egne fysiske og psykiske, men også de voksnes. Det var særlig om søndagene når det var hviledag, og vi hadde kaiene for oss sjøl at vi gjorde vågestykker og viste mot som vi kanskje hadde sett på den siste Tarzan- filmen, eller lest om i Jukan.
Et av karstykkene var å henge i kroken på heiskrana og la de andre guttene svinge bommen utover sjøen og inn på kaia på andre siden av krana. De fleste gjennomførte dette fint. Men for å øke prestasjonen ytterligere, var det noen tøffinger som foreslo at man burde henge etter bare ei hand ”hvis det skulle være noen vits”. Da var det plutselig bare noen få som ville prøve. Forslagstilleren måtte selvsagt prøve først. ”Gi god fart”, beordret han. Han fikk kjempegod fart, men midtveis, altså beint ut fra kaia, mistet krana farten, og det ble full stopp. Etter mye sprell med begge hender i kroken, datt ”tøffingen rett i sjøen. Det var alltid en leider rett under krana, så den uheldige krabbet opp på kaia. Årsaken til at kranen stoppet, ble aldri oppklart.
En annen lek som var svært populær på vestervågkaiene, særlig om søndagene, men også etter arbeidstid i sommerhalvåret, var ”forhøyningspegen” eller sisten som østlendinger gjerne kaller leken. Her fikk også de tøffeste jentene være med. Vi la ut planker, kasser, alt som kunne legges oppå selve kaiflata i en slags løype som vi sprang på. Det var nemlig ikke lov til å tråkke ned på kaia – ikke med en fot en gang. Kaikanten, som var omtrent ti centimeter høyere en selve kaiflaten, var området der de beste balansekunstnerne søkte når de ble forfulgt. Det førte selvfølgelig til at mange av oss datt i sjøen, nesten daglig.
Et annet karstykke som nesten daglig ble utprøvd på ”grakskaia”, den søndre Aarsætherkaia der trandamperiet lå, var å balansere på kanten av de store grakskarene. Det hadde seg slik at når torskeleveren var kokt og trana var presset ut av den, ble det en god del avfall igjen. Graks ble det kalt. Graksen ble samlet i store trefat med en diameter på omtrent 2,5 meter, og en høyde på rundt 1,20 meter. Om sommeren stod disse graksfatene og sydet i sommersola på kaia. Det var mye varmere somre da. Hvis du var tøff, balanserte du rundt hele karet uten noen form for støtte. Vi pleide å trene med en god venn som gikk på utsiden av karet og støttet oss med hånden, når vi balanserte på den cirka 5 centimeter sleipe kanten.
Men av og til kom sannhetens øyeblikk. Det var når noen av de større guttene kom og ville se hva vi turte. De prøvde ikke engang sjøl, de hadde gjort det før, sa de. Det var frivillig å vise seg frem. Flere av oss kom velberga rundt. Så skulle han Kolbjørn prøve seg. Han var modig og flink i det meste, så ingen holdt pusten, da han begynte å balansere. Men halvveis sklei han i ei transleipe som vi andre hadde skrevd over. Dermed datt han rett ned i en meter
dyp blanding av graks, gammel tran og masse annet ”gusj”, og han var helt under. Vi ropte på en voksen. Han kom og hjalp den uheldige opp av karet. Deretter ble han spylt fra topp til tå, og kjørt hjem. Det siste han sa før bilen kjørte, husker jeg ennå: ”Æ ska aldri drikke en dråpe tran mer, ikke fan!”. Om han holdt lovnaden, skal være usagt.
Tungeskjæring og kaiarbeid
I sesongene var vi på kaiene hver dag og skar torsketunger som vi etterpå gikk rundt og solgte i byen. Systemet i sløyerhuset var slik: Sløyeran heiv lever og eventuelt rogn i spesielle kar eller skjepper, og torskehodene ble kastet i store trillebårer som stod til venstre for sløyeren som sprettet og skar av hauet på torsken. For oss guttunger var det om å gjøre å få kapret en slik ”haubåre” så vi kunne skjære så mange tunger som mulig. Tungeskjæring var den største inntektskilden vår før vi var gamle nok til å få annet arbeid; enten tørrfiskarbeid om sommeren, eller lettere arbeid på kaia, som spyling av kasser og annet renholdsarbeid. Kassespikring var også en god inntektskilde før vi var store nok til å jobbe fullt på kaia. Vi gutter egnet sjeldent lina, skar agn og spylte golvet, men egninga var det voksne kvinnfolk og store jenter som tok seg av. Vi var nok med og klavet lina når sesongen var slutt, men egning var det lite av for min del, i alle fall.
Vi vestervåginger holdt oss mest fra Hasselneset i nord til produksjonslagkaia i Midtbyen. I Midtbyen var vi i grenseland. Som smågutter ble vi nesten alltid jagd nordover. ”Ka fan har dokker hær å gjøre?” sa de store guttene i Midtbyen., truende. Det samme skjedde jo alltid med en stakkar fra Midtbyen eller Østervågen som kanskje hadde et ærende til ei tante i Vestervågen. Etter hvert ble grensene overtrådt uten ufred og ukvemsord, og de fleste av oss i 1940 og 1950-generasjonen ble gode venner, og vi kunne gå hvor vi ville uten å få en blodnese.
God barndom og oppvekst
Vi hadde en fin barndom og oppvekst i Vardø på 1940 og 50-tallet. De fleste av oss måtte jobbe for å få kinopenger, vi delte ei flaske solo i fire på Anna-kafeen på grunn av pengemangel, og vi dreiv med idrett hele året. Turn, fotball, bryting og boksing sto høyt i kurs. Langrenn, skøyter, hopp i Kvalryggen og Klokka var populære vinteraktiviteter for mange.
Skulle man gå på skole utover yrkesskolehandelsskole, framhaldsskole eller realskole på den tiden, måtte man reise ut av kommunen. Mange ungdommer, særlig gutter, reiste til sjøs. Noen kom tilbake hit, men mange havnet andre steder, både i inn – og utland. Men uansett hvor man har havnet, trekkes mange av oss alltid tilbake til Vardø. For min egen del er fjæra, nesset, kaia, Vårberget og Skagen steder jeg alltid besøker. Og jeg tar meg god tid til å gå, sitte, observere og nyte disse områdene, helst alene, i all slags vær.
Oddleif Wille. Født i 1943 i Vardø og oppvokst i Vestervågen. Etter realskolen i Vardø gikk han lærerskole og Idrettshøyskole. Arbeidet som lærer i Vardø, Tjøme og Svalbard i til sammen 41 år. Bor nå på Tjøme og har vært gift med samme jente i 45 år. To døtre og sju barnebarn.