Det ble fortalt at Arkhangelsk var en mer lukket by enn Murmansk som hadde større internasjonal sjøtrafikk. Folk i andre deler av Russland benevner Arkhangelsk som byen av torsk, plank og kjedsommeligheter. Jeg opplevde noe annet, da jeg besøkte byen som den første fylkespolitiker fra Finnmark i 1989.
Av Thor Robertsen. Tidligere publisert i boken «Banebrytende barentssamarbeid – fra mistro til vennskap»
Jeg møtte imøtekommende mennesker, og en særlig nysgjerrighet siden jeg kom fra Vardø, byen som Arkhangelsk hadde hatt mest å gjøre med før revolusjonen. Mange kunne fortelle om en bestefar eller oldefar som hadde drevet fiske eller pomorhandel i Finnmark. Arkhangelsk skulle bli byen i mitt hjerte. Her følte jeg å ha kommet til et mer ekte Russland, menneskene kjente til vår felles historie og jeg fikk mange nære venner med årene. De snakket begeistret om jekta Paulines besøk i 1986. Vi åpnet opp Russland for dere, var deres omkved, og var stolte over å ha inngått vennskapsavtale med Vardø i februar 1989.
Pomorhovedstaden i Norge
Vardø benevner seg som Pomorhovedstaden i Norge, da byen var viktigste forretningssted for pomorhandelen med Arkhangelsk og Kvitsjøen gjennom flere hundre år. Etter Paulines vellykkede seilas til Arkhangelsk i 1986 ivret bestyreren på Vardøhus Museum, russisktalende finlenderen Pirjo Saariniemi og lederen for Finnmark Museumslag, Waling T. Gorter, for at Vardø og Arkhangelsk burde inngå vennskapsavtale. De deltok på den banebrytende seilasen. En vennskapsavtale mellom de to byene ble underskrevet i Arkhangelsk den 23. februar 1989 av ordførerne Tor S. Kofoed og S. V. Potjomkin, den første i sitt slag etter perestrojkaen. Jeg var fylkesråd på heltid med ansvar for næring og samferdsel og sterkt engasjert i arbeidet østover. Forrige periode var jeg varaordfører i Vardø ved siden av å være valgt til fylkestinget. Nå planla ordfører Kofoed og jeg et fremstøt for å utvikle næringssamarbeidet østover. Rune Rautio som da var leder i Vardø Utvikling a/s, fikk i oppgave å forberede reisen. Han igjen trakk veksler på Waling T. Gorters brede nettverk i Arkhangelsk.
Delegasjonen på 16 som reiste over i november 1989 representerte bedrifter og offentlige institusjoner fra Vardø og Finnmark forøvrig. Det ble en mangeartet opplevelse for de fleste, siden dette var deres første besøk til Russland. Våre verter hadde lagt opp et omfattende og stramt program, og delegasjonen ble delt opp i grupper.
Arkhangelsk – torskespisernes by
Fiskeri hadde særskilt fokus fra vår side. Under besøket på sammenslutningen for fiskerkollektivene i fylket, Arkhangelsk Rybakolkhossojuz, ble vi etter møtet invitert til et tilstøtende rom hvor det var full oppdekning med mat og drikke. Den høyreiste lederen, Volynets, løftet glasset og med tårer i øynene holdt han sin skåltale til oss, den første utenlandske delegasjonen som noensinne hadde besøkt hans organisasjon. Ikke bare var han beveget, men strålte, da jeg utbrakte en skål for Arkhangelsk – torskespisernes by som de selv kaller byen, og samtidig sa at jeg hadde vært bestyrer på Jakobselv Fiskersamvirkelag hjemme i Finnmark.
Etter lunch ble jeg som delegasjonens leder, bedt om å følge viseguvernør Sinelschikov. I en sal på fylkeshuset satt en mannsdominert forsamling og ventet på oss, det var depurterte til fylkesforsamlingen og andre framtredende politikere. Foran forsamlingen satt det en høyreist kar ved et lite bord med en tom stol ved siden av seg. Den var reservert meg og dit ble jeg geleidet og bedt om å sitte. Da skjer det. Jeg havner med et brak på golvet og sitter på restene av den istykkerslåtte rokokkostolen og glor på den forfjamsede forsamlingen, noen med et lite smil rundt munnen. Den gamle og spinkle stolen ble for mye for den kraftige fylkesråden som deiset vel hardt nedpå, da jeg satte meg. Guskov som lederen for fylkesforsamlingen hette, måpte ned på meg og viste ikke riktig hva han skulle gjøre. Det ble Jurij Baraskov som berget oss ut av situasjonen. Han iler frem, hjelper meg opp og sier: Ikke bry deg, det er bare noen trepinner. Baraskov er professor i arkitektur og forkjemper for å bevare den gamle bebyggelsen i byen. Han ble valgt inn i den nasjonale dumaen som den første ikke-kommunist. Heldigvis var det ingen tv-kameraer til stede, noe jeg senere erfarte var vanlig.
Selve møtet gikk greit, selv om den russiske tolken ikke var helt patent. Jeg registrerte entusiasme for samarbeid med Norge fra mange av de deputerte fra fylkets kommuner. Om kvelden ble jeg invitert i banja, russisk badstu. Det var en glohet opplevelse når vann ble hevet inn på steinene i den halvannen meter høye murte ovnen som var fyrt opp hele dagen. Dampstrålen kom som skutt ut av en kanon. Jeg registrerte raskt at det var om å gjøre å tåle mest damp, akkurat som i Julianbadet hjemme i Vardø. Men, her måtte russerne krype til korset, for dette behersket jeg som badstugjenger siden jeg var liten gutt, og etter skarpe dueller i saunaen, det finske navnet på badstu, med krigsveteraner i Finland.
Banet vei for et bredt næringssamarbeid
Dagen etter var Rune Rautio og jeg på møte med Arkhangelsk Papirfabrikk, det største sagbruket og cellulosefabrikken i fylket. De var ivrige selgere og vi selvfølgelig høflige, så ettermiddagsmøtet ble langt. De demonstrerte et av sine biprodukter, 96 % sprit, ved å tynne det ut til normal styrke, og la oss smake på renheten. Jeg kunne ikke dy meg og spurte om det var mulig å få med smaksprøver til Norge. Jo, sier lederen, det er ikke noe problem. Vi har lagret varen på 200 liters fat som garantert er tette. Bare gi beskjed om hvor mange fat dere vil ha med over grensen, så ordner vi resten. Hva skulle vi si, umulig som dette var? Fra vår side var det jo det hele ment som en spøk, noe vi selvfølgelig ikke kunne si.
Denne turen banet vei for et bredt næringssamarbeid som startet offensivt, men som bunnen falt ut av da den russiske økonomien få år etter kollapset. Vardø Pomor a/s som var etablert tidligere på året med Magne Wille og Reidar Hagen, var de som holdt lengst ut i av de første bedriftene som satset mot Arkhangelsk denne tidlige fasen.
November året etter reiser en delegasjon på 50 personer fra hele landet i regi av Norges Eksportråd under ledelse av Tor B. Næss fra Handelsdepartementet til Arkhangelsk med et Yak 40 charterfly. Dette var oppfølgning av de samtalene jeg hadde hatt med Sinelschikov året før. Besøket var profesjonelt lagt opp etter samme mønster som besøket av delegasjonen fra Vardø året før. Det var god stemning under hjemreisen. Vi var tatt godt i mot og flere hadde funnet interessante partnere som de skulle arbeide videre med. Dette var det første store norske eksportfremstøtet mot Nordvest Russland.
I 1991 utvekslet Vardø og Arkhangelsk kvinnedelegasjoner.
Vardø er byen på norsk side som i alle år etter 1989, har hatt aktivt og operativt samarbeid med pomorbyen Arkhangelsk. Den 17. mai 2014, samme dag som Norges 200 år gamle grunnlov ble hedret i Vardø, markerte de to byene sammen sitt 25 årige samarbeid. Det skjedde samtidig som byens nye storstue ble innviet på Valen. Viktor Pavlenko i Arkhangelsk som jeg hadde kjent i alle disse tjuefem årene, først som rådgiver for viseguvernør Marina Belogubova, senere som viseguvernør og nå ordfører, var invitert, men kunne ikke komme. Han sendte sin varaordfører Irina Orlova i spissen for Arkhangelsk Brass Band som kom på gjenbesøk til Vardø bymusikk som gjestet Arkhangelsk i 2012. Vardøværingene er bevisst sine historiske tradisjoner fra pomortiden. De var kjappe til å gjenoppta kontakten med Arkhangelsk da den nye tiden opprant – og til å vedlikeholde kontakten.
