Den gamle russehandel eller «Pomorhandel» som den kaltes, går langt tilbake i tiden og skriver seg antageligvis fra monopoltidens opphør og handelens frigivelse i Finnmark år 1789.
Av Erling Brodtkorb. Artikkelen er tidligere publisert i Årbok for Vardø 2010.
Pomorhandelen er gammel
I begynnelsen var det en ren byttehandel eller tuskhandel direkte mellom de russiske pomorfartøyene og fiskeralmuen. Etterhvert kom handelen inn i mere faste former og ble betydelig omfattende fra midten av det forrige århundret. Etter den såkalte Finnmarkslov av 1863 fikk nemlig russerne anledning til å komme her med sine fartøyer og lov til å kjøpe fisk direkte fra fisker i makketiden 1/7 til I5/8, senere ble tidsrommet, ved lov av 1874, utvidet til 15/6 til 30/9. Men den opprinnelige tuskhandelen ble først formelt forbudt i 1905.
Bakgrunnen for pomorhandelen fra russisk side var behovet for fisk under fastetidene. Russerne var, i ethvert fall på den tid, dypt religiøse folk som strengt overholdt de forskjellige fastetider, som både var mange og lange. Bortsett fra onsdags- og fredagsfaste, var det f.eks. 40 dagers faste før påske og det samme før jul. Det sier seg derfor selv at behovet for fisk var stort. Selv drev russerne på den tid ikke noe fiske av betydning.
De russere som drev handel på Finnmark var i hovedsak handelsmenn, skippere og bønder fra Arkhangelsk guvernementet. De fleste hørte hjemme i området ved Kvitsjøen, i byene Arkhangelsk, Onega, Kem, Kandalaksa m. fl., men det var også folk fra Aleksandrovsk og Kola inne i Kolafjorden, hvor Murmansk nå dominerer. Disse russerne gikk under benevnelsen av «pomorer» som visstnok betyr «de som bor ved sjøen”.
Når de kom seilende over til Norge, brakte de vanligvis med seg: Mel, trelast, never, bek og tjære, men også mange slags andre varer, som de omsatte i bytte med fisk eller solgte på regulær måte. Fra 1863 hadde de anledning til å kjøpe direkte fra fisker og besørget selv salting ombord i fartøyet. Handelssamkvemmet ble sterkt utvidet. I stor utstrekning ble det og så kjøpt ferdig vare fra produsent eller handelsmann på stedet.
Etter at dampskipstrafikken langs norskekysten etterhvert brakte Finnmark i bedre kontakt med det øvrige land, var man her oppe ikke lengre så avhengig av å kjøpe russiske varer. Derimot hadde det russiske kjøpemarkedet for oss fortsatt den største betydning, og det var da også et meget fø1elig slag for Finnmark, og delvis også Troms, da revolusjonen kom i Russland i 1917 og handelen, altså den gamle pomorhandelen, praktisk talt tok helt slutt fra den tid. Samtidig måtte ikke bare banker, men en stor del av forretningsstanden ta betydelige tap på beholdninger av tsar-rubler som ble verdiløse og erstattet av nye pengeenheter som de kommunistiske makthaverne utstedte.
Omfattende handel
Men tilbake til pomorhandelens dager. I sommertiden, altså makketiden, lå det russiske seilskuter, såkalte «russeskuter» som vi kalte dem, hovedsakelig 2 og 3 mastede skonnerter, i praktisk talt alle fiskevær av noen betydning i Finnmark. Ja, det var også mange som fant veien helt ned til Andenes i Vesterålen. De var mange i tall, anslagsvis cirka 400 – 500 fartøyer med en gjennomsnittlig lasteevne på 50 til 100 tonn, og alle skulle de ha saltfisk med tilbake.
For bedre å illustrere handelens betydning kan det nevnes at det f.eks. i år I900 skal ha vært inn- og utklarert, altså hver vei, russeskuter på til sammen cirka 23.000 tonn over Vardø tollsted alene. Det sier litt om hvilke kvanta fisk det kunne dreie seg om under forutsetning av at de fleste fartøyene hadde full last når de tok fatt på hjemturen.
Ved siden av denne spesielle handel med fisk under vår- og sommerfisket i Finnmark, foregikk det samtidig også en betydelig handel med Nord-Russland som den gang var uten vei- og jernbaneforbindelse med det øvrige Russland. Jernbanen til Kola og Murmansk ble først fullført omkring 19l6. Det var derfor naturlig at mesteparten av forsyningene ble tatt sjøveien fra Nord-Norge. Den korteste seilingstiden var da over til Vardø som derfor ble et viktig og stort knutepunkt for russehandelen. Med Arkhangelsk hadde således Vardø fast ukentlig dampskipsforbindelse allerede fra 1875, altså mange år før vi her oppe fikk fast hurtigruteforbindelse sydover. Det var d/s «Imperator Nicolai II» og d/s «Lomonosov» som helt til det siste trafikkerte ruten, fra april/mai så snart isen på Kvitsjøen gikk opp og til utpå høsten engang.
Gode priser
Det var som sagt en betydelig handel med Nord-Russland fra byene her oppe i Nord Norge, og fra Finnmark i særdeleshet. Den russiske rubel var gangbar mynt med en kurs på 1 mot 90. Det ble omsatt og levert alle mulige slags varer, fra levnetsmidler og brennevin, til bekledningsartikler osv. En stor del av disse varene ble levert ufortollet fra transittlager. Det kan kanskje ha sin interesse å nevne enkelte priser: Kaffe kr 1/20 pr. kg, te kr 2 pr kg, sukker kr 0/30 pr kg, kull kr 1/80 pr. hl, oljetrøyer kr 1/65 pr st k, oljebukser kr 1/50 pr stk og cognac og rom cirka l/00 pr liter. Omtrent samme forhold gjorde seg, som rimelig kan være, gjeldende for de varer som pomorene brakte hit: f. eks trelast fra ca.kr 110/- til 140/-pr.std. for uhøvlet last. Reinkjøtt fra Kola i større partier ble utpå høsten/vinteren omsatt til priser varierende fra kr 0/35 til 0/50 pr. kg Utsalgsprisen ved småsalg fra butikk var også utrolig billig: Stek kr 0/75, rygg kr 0/60, sidekjøtt kr 0/35-0/40 pr. kg, og ryper kr 0/25-0/30 pr. stk.
Russenorsk ved kjøp og salg
Det russiske melet som fiskerne byttet mot fisk var vanligvis pakket i bastmatter på 140 kg. I 1903 var prisen 19 kr pr matte. Den russiske tilførselen av mel hit sluttet omkring 1910.
Pomorene var i høy grad velsett langs Finnmarkskysten. De ble møtt med respekt og det var få uoverensstemmelser i denne handelen. Ved enkelte anledninger kunne det være visse vanskeligheter. Man klarte seg stort sett ganske bra med det såkalte ”russenorsk. Ved salg fra fisker var det jo ikke så mye som skulle sies. Det var jo stort sett bare spørsmål om pris, og samtalen kunne i mange tilfeller lyde omtrent slik:
Principal på slipom? (Sover kapteinen?)
Principal på skip? (Er kapteinen ombord?
Ryby. (Fisk)
Kaki ryby. (Hva slags fisk?)
Hos moja bolsjoi piska og treska, lite subatka og paltuska (Jeg har stor hyse og torsk, litt steinbit og småkveite)
Kak pris? (Hvilken pris?)
Njet. (Nei)
Jes davai (Javel, la gå).
Ellers var det jo mange av byens forretningsmenn som hadde «overvintret» i Arkhangelsk utelukkende for å lære språket. De behersket derfor dette både i skrift og tale.
Russiske arbeidere og deres familier
Med første dampskip frå Arkhangelsk om våren kom vanligvis også russiske arbeidsfolk for arbeide her i byen. Det var som regel folk som fra år til år var forhyrt på de forskjellige fiskebrukene for sesongen. De hadde ofte hele familien med og deltok i alt forefallende arbeid som fantes. Firmaet A. Brodtkorb hadde for sin del en fast stab på rundt 20 mann, som kom med koner og barn år efter år og hadde sin faste innkvartering i den såkalte «Russestua» med tilhørende kjøkken som hadde en stor russisk bakerovn. De hadde også sin egen badstue.
Vardø vokste raskt
Som jeg tidligere har nevnt var Vardø å betrakte som et slags sentrum for russehandelen, i ethvert fall fra ca.1875, da ruteforbindelsen med Arkhangelsk ble opprettet. Fra å være en by på ikke flere enn cirka 80 innbyggere omkring år 1800, steg folketallet sterkt fra ca.1850-årene og oppover: i 1875 bodde det 1355, i 1890 var det blitt 2223 og i 1938 var vi rundt 3800 personer. At russehandelen var medvirkende til byens vekst kan ikkje betviles.
Vårfisket skapte liv og røre
Hvordan var så forholdene her i byen omkring århundreskiftet og frem til første verdenskrig eller der omkring? Ja, hvordan man enn ser på det, så må det vel kunne sies at det her i byen, bortsett fra på selve vinteren, på mange måter var adskillig mere liv og rørelse den gang, og da særlig under vårfisket som alle etter en lang vinter så frem til. Så snart våren kom, skulle båter, rigg og fortøyninger etterses før de kunne settes på sjøen. Det var jo praktisk talt bare ro – og seilbåter på den tid. Det var vanlig å sette båtene opp i fjæren i allmenningene om høsten, hvor de stod til neste vår inntil fisket igjen kunne ta til. Når våren kom, skulle også byens ishavsskuter utrustes og avsted, og når Lofotfisket tok slutt, vanligvis ved påsketider, begynte strømmen av fremmede fiskere å gjøre sitt inntog til Finnmark.
Mange fremmedfiskere
Det kunne i alminnelige gode år være svære ansamlinger av fremmede fiskere i byen. I vårfisket den gang deltok opp til 15000 mann, mot nå for tiden bare cirka 1/3 part eller omkring 5000 mann. Havnen kunne være stappfull av båter, ikke bare fiskebåter, men også norske oppkjøpsfartøyer som drev ombordsalting. Enkelte år kunne de være opp imot 100 i tallet. Det var hovedsakelig Nordlandsjekter som var utrustet fra Bergen, Kristiansund, Ålesund og Trøndelag, og som hadde til eneste oppgave å kjøpe og salte fisk. Av fiskere kunne det være mellom 4000 og 5000 mann samlet i Vardø under vårfisket. Det er klart at dette satte sitt preg på byen. Av stedets egne fiskekjøpere var det mange på tall, anslagsvis 25 til 3O som eide et tilsvarende antall fiskebruk inklusive 15 trandamperier og to tranbrennerier. Dessuten var det en guanofabrikk.
Man hadde den gang praktisk talt bare to måter å konservere fisken på, enten på hjell til tørrfisk, eller ved salting. Saltlaster ble importert direkte fra Italia eller Spania og losset på havnen i lektere eller prammer på gammeldags vis. Det samme gjaldt for så vidt også med hensyn til kull, som i alminnelighet ble kjøpt i skipslaster direkte fra England.
Ikkje avtaksvansker
Det var stor virksomhet på havna og kaiene under vårfisket, og det kunne ofte skorte både på folk og hester, slik at begge deler måtte forhyres for sesongen utenbys fra. Det var adskillig mer hektisk under selve vårfisket den gang enn nå, og det kunne være store kvanta fisk som ble brakt på land. Noe slikt som kjøpestopp forekom ikke, og bortsett fra storåret I912 med 99 mill kg og rekordåret 1926 med 102 mill kg oppfisket i Finnmark under vårfisket, forekom vanligvis ikke avtaksvansker. Fiskeprisene var efter datidens forhold ikke så dårlige, vanligvis visstnok omkring 10 øre pr kg for torsk. Et gammelt notat fra 1899 viser at vårfisket, dvs juksafisket, begynte 17. mai og at fiskeprisen var 14 øre, senere 10 til 11 øre for torsk, lever ble betalt med 10 øre pr liter. For hyse ble betalt 5 øre pr kg.
Landlige, fylleslagsmål og opprørslov
Jeg har tidligere nevnt at det i Vardø under vårfisket kunne være samlet mellom 4000 og 5000 mann og det er klart at det på landliggedager, som den gang forekom rett ofte da båtene var forholdsvis små og mindre sjødyktige enn i dag, var et yrende liv i gatene. Det var inntil 1910 et brennevinssamlag i byen, og dessuten 2-3 vinforretninger som solgte laddevin helt ned til 60-80 øre pr flaske. Fyll og slagsmål hørte nærsagt til dagens orden. Noe måtte jo folk ha å fordrive tiden med til det igjen ble sjøvær.
Det var ikke store politistyrken i Vardø den gang, kanskje to – tre politikonstabler, hvorav den ene samtidig skulle være vaktmester ved arrestlokalet eller fengslet, men det var håndfaste karer som ikke gikk av veien for en arrestasjon og som ikke sparte på bruk av kølle. Riktignok ble der i var tidvis tatt inn tre – fire mann som hjelpepoliti og som stadig patruljerte i gatene (og ikke som nå). Det var jo allikevel ingen stor styrke å møte spetakkel med, og under store opptøyer kom de selvsagt til kort. Og spetakkel og opptøyer manglet der så visst ikke på. Ved én anledning kom det sågar så langt at opprørsloven ble lest opp av Politimesteren på byens torv, som lå mellom Valle og Kanstad Bye. Det var da av en eller annen grunn alvorlige opptøyer og store sammenstimling av folk som ikke ville spre seg, til tross for at også styrken på 10 – 12 mann med løytnanten i spissen var tilkalt for assistanse. Ved en annen anledning ble den gamle «Arbeiderforening», som den gang var byens festlokale, ryddet av brannvesenet ved hjelp av vannslanger.
Et pussig innslag under vårfisket var ellers byens utroper som enten ringte med en bjelle eller blåste i en trompet for å påkalle oppmerksomheten og deretter leste opp en eller annen kunngjøring, ikke minst om agnbåtenes ankomst. Et årvisst innslag var også de tyske musikanter, som stod på gatehjørnet og spilte i all slags vær, blåfrosne og med sorte, halvlange fingervanter. Italienske lirekassefolk med tilhørende apekatt eller papegøye med lykkebrev hørte også med i gatebildet.
Handelen med det finske Petsamo
Man kan ikke forbigå «gamle dager» i Vardø uten også å nevne det finske innslaget borte fra russekysten, Petschenga – Motkafjorden som skiftet fra russisk til finsk og tilbake til russisk efter siste verdenskrig. Befolkningen som hadde sitt tilhold der borte kom ofte seilende over fjorden med sine produkter og for å handle her. Det var oftest fembøringer som ble benyttet. Om høsten kom de hovedsaklig med høy, som var en stor artikkel for salg til de mange hesteeierne og andre i byen som trengte for til sine dyr. Båtene ble som regel satt opp i fjæren i Østervågen (Søndre Våg) og kunne bli stående der i dagevis inntil lasten var solgt. Disse fartøyer brakte også andre varer, for eksempel saltet laks, multegrøt m.v. , men når det gjaldt multegrøt var det særlig munkene fra Petschenga kloster som var de dominerende. De kom også seilende over fjorden, og var øyensynlig gode sjøfolk. Men også denne handelen tok hurtig slutt etter at Finland ved fredsslutninga etter den første verdenskrig var blitt tildelt Petsamo. Området ble knyttet til det øvrige Finland med egen veiforbindelse, med det flotte navnet Ishavsveien. Befolkningen fikk spesielle toll-lettelser og andre goder. Men det er en annen historie.