I 1876 kjøpte kjøpmann Søren Meyer de tyske fangstskonnertene «Strømman» og «Christvig» fra Deutche Polar-schiffgeschaeft i Bremerhaven og dannet Vardø Ishavsselskap. Bakgrunnen for etableringen av Vardø Ishavsselskap var at ishavsflåten nå seilte ut fra Vardø etter at Novaja Semlja og senere Kvitsjøen ble nye fangstfelt. De to nyinnkjøpte fartøyene forliste rundt 1900, men nye fartøyer ble kjøpt inn for selskapet. De nye fartøyene var bygget i England.
Av Svein Hågensen
Bakgrunnen for det var at i Storbritannia var sildeflåten i ferd med overgang fra seil til damp, og eldre engelske skip ble lagt ut for salg. Flere engelske skip ble solgt til Vardø og utrustet for ishavet. Men de beholdt sine engelske navn: «Trent», «Orlando», «Onward,» «Severn», «Nora» og «William Booth». Skonnerten «Nevada» var bygd i USA i 1884, og ble etterhvert solgt til Russland, men drev ishavsfangst ut fra Vardø.
Ved forlis ble havaristene satt i land i Vardø og skutene søkte hit for reparasjoner. I 1870 var det samlet mange forliste ishavsfolk som ventet på skyss for å komme seg hjem. Skipperen på «Lydianna» av Hammerfest førte i loggboka 12. april 1870: «Oppankret i sundet ved Vardø sammen med jakta «Elvira» og seks andre ishavsskuter». Jakta «Deborah» og skonnerten «Elida» var eid av kjøpmann Brodtkorb i sameie med tyske interesser. Disse skutene drev ishavsfangst ut fra Vardø fra 1885 til omkring 1890.
Kjøpmann Ingebrigt Vollstad kjøpte ishavsjakta «Berntine» i 1905 av Nils Johnsen fra Balsfjord som da gikk i land for godt. Denne skuta eksisterer fortsatt som veteranskute i Tønsberg.
Skonnerten «Willem Barentz», opprinnelig et nederlandsk forskningsfartøy, som etter et omflakkende liv havnet i Vardø. Reder og skipper Johan Krudtaa brukte skuta som flytende trandamperi i Lofoten, om våren og sommeren gikk turen til ishavet.
Sivert Brækmo
En av de legendariske ishavsskipperne var Sivert Brækmo. Han ble født i 1853 i Beitstad, i dag ei bygd i Steinkjer kommune. Han han ble etterhvert en formuende mann. På sine gamle dager flyttet han til Tromsø, der han kjøpte seg inn i Tromsø Skipsverft. Der døde han nyttårsaften 1930 i Tromsø. Sivert ble gift med Chrisiane Jørgensdatter (f. 1856) i 188, datter av handelsmann Jørgen Peder Ankersen i Kiberg. Paret var bosatt i Vardø.
Ishavsfareren Sivert Brækmo førte kutteren «Nora» av Vardø, senere galeasen «Severn». Han berget mannskapet på 10 mann fra ei hammerfestskute som forliste i Karaporten i 1898. Brækmo var da for egen regning på søk etter Andrees nordpolekspedisjon, i russisk Arktis.
Noen år tidligere reddet Brækmo mannskapet på åtte fra ei russisk skute utenfor Murmankysten. Etter denne hendelsen fikk Brækmo ei vakker lue av astrakan (lammeskinn). Det var en gave fra den russiske skipperen som tegn på takknemlighet. Brækmo hadde den egenskapen at han opptrådte rolig i stressede situasjoner.
I 1897 berget Brækmo 2 båtmannskaper på tilsammen 8 mann utenfor Hamningberg.
I 1907 forliste det russiske forskningsskipet «Pomor» i Karahavet. Tolv mann som var om bord måtte gå i livbåtene. Etter ni døgn bl de funnet av Brækmo som var på fangst med kuttergaleasen «Severn». Russerne var utslitte, men om bord hos Brækmo fikk de god mat og pleie. Brækmo avbrøt fangsten og førte russerne inn til Murmankysten. Samme år mottok Brækmo en tapperhetsmedalje fra den russiske tsaren. Det førte til at Brækmo fikk tillatelse til å drive fangst på russisk territorium, inntil sovjetstaten ble opprettet. «Ved sitt mot, sin snarrådighet og kaldblodighet inntar Sivert Brækmo en ærefuld plads blandt norske fangstmænd», het det i hilsenen fra tsaren.
Sivert Brækmo berget tilsammen 39 mennesker. I tillegg kom han mannskapet på jakta «Marie» til unnsetning da skuta gikk ned under en storm i Isfjorden i 1882. Han kom også mannskapet på vardøskonnerten «Strømman» til unnsetning da denne ble knust av isen ved Novaja Semlja i 1901 Mannskapene ble tatt opp av andre båter, men Brækmo var aktivt med og ledet redningsaksjonene.
De første motorene kom
Sivert Brækmo som eide galeasen «Severn» fikk installert en 1,5 hk Alfa glødehode-motor i en åpen båt, som skulle slepe fangstfartøyene på feltet. Brækmo mente det var et stort fremskritt for nå kunne han operere med en større radius. Installasjonen kostet 1.200 kroner. Flere skippere så potensialet i dette og vurderte å gjøre det samme.
Samtidig som fangstflåten tok steget fra seil til motor opprettet motorfabrikkene agenturer og forhandlere i de største byene. Tromsø skibsværft ble agent for motormerket Thor. Produsert av Andersen & Ødegaard i Kristiania.
Da Brækmo i 1908 installerte en 34 HK Thor i sin galeas «Severn», brukte motorfabrikken Brækmos navn for å fremme produktet. Men Brækmo hadde i likhet med andre ishavsfolk liten kunnskap om motordrift. Han fortalte da han var tilbake fra ishavet at motoren hadde vært til ingen nytte da det kun et par ganger hadde lytes å få den til å fungere i korte stunder.
Levende hvalross- og isbjørnunger
I 1906 ble for første gang levende hvalross ført inn til Norge. Sivert Bræmos galeas «Severn» returnerte fra Frans Josefs land og øya Ensomheten som ligger langt øst i russisk Arktis, med tre levende og 99 døde hvalross, fem levende og 14 døde isbjørner, 200 klappmys, 63 storkobbe, 100 småsel og 200 tønner spekk. Isbjørn- og hvalrossungene ble solgt til dyreparker i Tyskland.
I 1906 utgjorde Vardøs ishavsflåte 16 fartøyer. 12 av disse drev håkjerringfangst ved Spitsbergen.
«Lykkens Prøve» hadde drevet ishavsfangst ut fra Tromsø siden 1870-tallet. I mars 1906 dro den ut fra Tromsø for siste gang. Den nye rederen, Johan Krudtaa som flyttet til Vardø, førte skuta med 11 mann østover, inn i russisk Arktis.
Utenfor Kapp Kanin ble de overrasket av storm, og klyverbommen knakk. Skuta lenset unna og måtte returnere til Vardø der den måtte på et verkstedopphold. Lykkens Prøver returnerte til Vardø fra fangst i Kvitsjøen, med 2605 sel, 30 storkobbe, 2 hvalross og tre levende isbjørnunger. Ifølge Krudtaa var dette den største fangsten levert på en kjøl til Vardø.
Året etter solgte Krudtaa «Lykkens Prøve» til Russland. Krudtaa kjøpte da «Willem Barentz».
Andre stor fangster ble tatt i Kvitsjøen og ført til Vardø. «Wesper» med et mannskap på 11, ført av Olaus Krudtaa leverte 1928 sel,10 hvalross, en isbjørn og 203 tønner spekk. Mens vardøskuta «TrentW, med 10 mann om bord, ført av Frederik Olsen, leverte 1697 sel, 6 isbjørner og 128 tønner spekk.
Fra ishavsfangst til selfangst
Året etter, i 1907 drev 15 fartøyer på Ishavet. Ni med en besetning på fire hver var på håkjerringfiske på Havbroen, (havområdet mellom Bjørnøya og Spitsbergen), mens seks drev selfangst. Den største fangsten hadde Johan Krudtaas «Lykkens prøve» som returnerte fra Østisen med 2600 selunger og 15 storkobbe.
I 1908 gikk 13 fartøyer med en samlet besetning på 101 mann ut fra Vardø. Tre skutter satte seg fast i isen ved Novaja Semlja. Der mannskapene måtte overvintre. Siden hvalrosshud var godt betalt dro endel fartøyer til Franz Josef land på hvalrossfangst. Sivert Bræmos Severn tok 52 hvalross, samt endel isbjørn og storkobbe.
Motorgaleasene «Severn» med et mannskap på ni og «Syvende Juni» med 13 mann om bord seilte sammen til Franz Josef Land for å fange levende hvalrossunger. Det viste seg ikke å være noen lett oppgave. Mannskapene avlivet 118 voksne dyr for å få tak i ungene. Når fangstfolkene fikk tak i en levende unge, ble de angrepet av rasende hvalrossokser. De to båtene returnerte til Vardø med tilsammen fem hvalrossunger og fem levende isbjørnunger om bord.
I 1909 begynte det å komme til en endring i fangsten. Fra ishavsfangst til selfangst. Til Vardø ble det dette året bragt inn omlag 14.000 sel. Fra Vardø seilte 14 fartøyer ut, 9 drev selfangst i Østisen, mens 5 gikk til Spitsbergen for håkjerringfangst. Kuttergaleasen «Vesper» fanget sel som gav omlag 600 tønner spekk. Sannsynligvis hadde «Vesper» gjennomført to eller tre turer denne sesongen.
Sivert Bræmo dro dette året til Franz Josef Land med 13 mann om bord på «Severn». Han var tilbake om høsten med en last bestående av 400 sel, 142 storkobbe, en levende og 8 døde hvalross. Seks levende isbjørnunger og tolv døde isbjørner, samt 170 tønner spekk.