Vi står på trappa til huset til ho Svanhild i Oladalen, der står vi og hører på bruset fra elva og venter på han Alf Martin. Det er i begynnelsen av juni, snøen har tint i bakkan og sankthansaften nærmer seg. Sankthansaften er bål, godteri og moro, for de fleste. Men ingen bål uten brensel, og det er her Alf Martin kommer inn i bildet. Han er sjef for brenselet, nemlig plukking av lyng på Korshaugen og i Isaksenbakken. Lyng gir som kjent god varme og mye røyk, men brenner fort opp. Mye røyk fra bålet var oppskrift på suksess. Vi ser Alf Martin komme syklende oppover veien, og på bagasjebrettet har han striesekker vi skal fylle med lyng. Vi har fått låne onkel Haldors garasje til lagring av lyngen, og den fylles opp jevnt og trutt fram mot sankthansaften.
Av Kirsti Kemsley
Opp på Korshaugen bærer det med oss, vi river og slit i lyngen og stapper den i sekkene. Her skal det bli bål og røyk! Hadde dette vært i dag hadde vi blitt stoppet. Miljøkriminalitet ville det ha blitt kalt.
Etter mye strev og forberedelser er sankthansaften her. Bålet skal tennes klokka 18.00. Det er ikke bare vi unger som har forberedt oss, det har nemlig mødrene våre også gjort. De har bakt, smurt gode brødskiver, kjøpt inn brus og godteri og noen har til og med kokt kakao og kaffe, som de har med på termos. Pølser? Jeg kan ikke huske at vi grillet pølser. Grill visste jeg knapt nok hva var før jeg var godt opp i tenårene. Hvem grillet i Kiberg? Det var noe man gjorde sørpå og i utlandet. Alle hadde god tid, for vårtorskefisket var over, lina hang på klaven og det var stillstans på kaia for en stund, det var skoleferie, så ingen hadde det travelt med å komme seg i seng.
Sankthansaften, for min del, ble feiret på det som ble kalt for Alf- gjerdet, like overfor der riksveien går i dag. Der var vi samlet flere familier, og det var ei dame vi unger alltid ventet på, ho Hedvig Jensen. Hedvig kom med Norgesglass fylt med drops og godteri. Alltid i godt humør og med South State pakka dypt ned i frakkeforklelomma. Hedvig tente seg en røyk, vi unger samlet oss rundt henne og fikk velge drops fra det magiske glasset, og sankthansaften var i gang. Bålet ble tent til stor jubel. Her var ikke bare lyng, men annet trevirke og rekved, ett og annet gammelt møbel fant sikkert også veien til bålet, hvis jeg husker rett. Vi kunne se røyk fra flere bål rundt omkring. Over Korshaugen kunne vi se feit, svart røyk stige opp. Det var gamle bildekk som gjorde susen der. Tvers over elva under Isaksenbakken brant det også flere bål, der feiret onkel Halle med sin familie. Det var livlig rundt bålet, folk snakket og vi unger løp rundt omkring og kastet brensel på bålet. Vi spiste brødskiver med godt pålegg, drakk brus og kakao og heiv innpå med godteri til vi ble kvalme. Det var jo sankthans og kvelden og natta var evig lys. Ettersom kvelden kom sigende på begynte folk å bevege seg mer, man gikk på besøk til andre bål, slo av en prat og i noen tilfeller kom sterkere saker enn rødbrus og frukt- champagne fram. Det ble skålt blant mannfolka når de trodde seg usett fra skarpe kvinnesyn. Hos enkelte av dem sluttet ikke sankthansaften før langt inn i neste dag.
Så var det været da, som voksen har jeg ikke opplevd så mange sankthansaftener med varmt og godt vær. Men i barndomsminnet er det midnattssol, vindstille og vakkert vær. Folk var ikke så bereist da, som de er nå, så det var ikke så mye annet vær å sammenligne med. Jeg hørte aldri noen klage på været. Det det ble klaget over var fiskepriser, vonde nakker, rygg og skuldre.
Det var vanlig at familier slo seg sammen for å feire sankthans, så bålene var spredt rund i bygda. Flest bål var det nok i midtre og ytre del av Kiberg, for der bodde de fleste. Vi Oladalsunger beveget oss sjelden utover i bygda. Sankthansaften var unntaket. Da tok vi sykkelen fatt og dro på ekspedisjon for å inspisere hvem som hadde størst bål og om det var noe spennende som skjedde rundt omkring. Når klokka nærmet seg midnatt var det på tide å komme seg hjem, men mange ble sittende ved bålet til tidlig morgen. Det var lyst døgnet rundt, skolefri og landligge, så hvem tenkte på klokka?
Ettersom vi ble eldre ble ikke sankthansaften like spennende som den var i barndommen. Bålene ble færre og folk var mer hjemme. Plutselig kjente man på begrepet dårlig vær og fjernsynet var kommet i stuene. Der satt de voksne og fulgte NRK sitt program fra sankthansfeiring rundt Oslofjorden. Der var store bål, dans på brygga, varmt vær og folk i sommerklær. Små båter tøffet rundt i den lette brisen med norske flagg vaiende fra hekken. Mange sukket nok tungt, så ut av vinduet på regnbygan og en Varangerfjord som ikke spilte på lag og tenkte, sånn har vi nu det her… men å danse på kaia, nei, der skal man arbeide.